Bakgrunnen for konflikten
Øst-Timor er en republikk som strekker seg over halvparten av øya Timor, som ligger ved den østligste delen av Indonesia. Øya har opp gjennom historien blitt kolonisert av en rekke europeiske land, senest av Portugal. I 1974 mistet Portugal kontrollen og det brøt ut borgerkrig. I 1975 erklærte den vinnende parten Øst-Timor som en selvstendig stat. Selvstendigheten ble etterfulgt av at Indonesia invaderte og okkuperte landet, og gjorde det til en provins, noe som raskt skapte stor misnøye blant lokalbefolkningen.
Okkupasjonen fra 1974 til 1999 førte til at minst 100 000 mennesker døde i aktiv motstand eller av sult og sykdom. Etter internasjonalt press ble det bestemt at det skulle gjennomføres en folkeavstemning i 1999, hvor flertallet stemte for uavhengighet. FN tok midlertidig over styret over det nye landet. Etter valget ble hundrevis av mennesker drept, og så mange som 500 000 sendt på flukt av militser som kjempet mot uavhengighet. Innledningsvis fikk den multinasjonale styrken INTERFET i oppdrag å skape fred og sikkerhet i landet.
Om denne operasjonen
UNTAET ble opprettet av FNs Sikkerhetsråd gjennom resolusjon 1272 25. oktober 1999, og tok over etter INTERFET i februar 2000. Operasjonen hadde mandat til å administrere Øst-Timor inntil landet var klar for selvstendighet. Oppgavene bestod i å sørge for sikkerhet, lov og orden, å få på plass en administrasjon, utvikling av sivile og sosiale tjenester og nødhjelpsleveranser.
Hovedkvarteret ble plassert i Øst-Timors hovedstad Dili. Over 40 nasjoner bidro til operasjonen med ca. 7600 militært og politi-personell, 17 personer mistet livet i operasjonen.
UNTAET ble avsluttet 20. mai 2002, samme dag som Øst-Timor fikk sin uavhengighet. Samtidig tok UNMISET over oppdraget.
Norges bidrag
Norge bidro med 19 stabsoffiserer til UNTAET.
