Bakgrunnen for konflikten
Øst-Timor er en republikk som strekker seg over ca. halvparten av øya Timor ved den østligste delen av Indonesia. Øya har opp gjennom historien blitt kolonisert av en rekke europeiske land, senest av Portugal. I 1974 mistet Portugal kontrollen og det brøt ut borgerkrig. I 1975 erklærte den vinnende parten Øst-Timor som en selvstendig stat. Selvstendigheten ble etterfulgt av at Indonesia invaderte og okkuperte landet, og gjorde det til en provins, noe som raskt skapte stor misnøye blant lokalbefolkningen.
Okkupasjonen fra 1974 til 1999 førte til at minst 100 000 mennesker døde i aktiv motstand eller av sult og sykdom. Etter internasjonalt press ble det bestemt at det skulle gjennomføres en folkeavstemning i 1999, hvor flertallet stemte for uavhengighet. FN tok midlertidig over styret over det nye landet. Etter valget ble hundrevis av mennesker drept og så mange som 500 000 sendt på flukt av militser som kjempet mot uavhengighet. Innledningsvis fikk INTERFET og UNTAET i oppdrag å skape fred og sikkerhet fram til Øst-Timors uavhengighet 20. mai 2002.
Om denne operasjonen
UNMISET ble opprinnelig gitt mandat på et år av FNs Sikkerhetsråds resolusjon 1410 den 17. mai 2002 – et mandat som senere ble utvidet med ytterligere to år. Oppdraget var å støtte øst-timorske myndigheter i oppgaver som var viktige for den politiske stabiliteten i landet. FN bidro blant annet med en midlertidig politistyrke som støttet utviklingen av et øst-timorsk politi, og bidro til sikkerhet i landet.
Et stort antall land bidro til operasjonen som på det meste i 2002 bestod av ca. 6000 mennesker. Styrketallet ble gradvis redusert de neste årene, og nådde 635 ved operasjonens avslutning 30. april 2005.
Norges bidrag
Norge bidro med et mindre antall stabsoffiserer til UNMISET i 2002.
