Bakgrunnen for konflikten
Øst-Timor er en republikk som strekker seg over halvparten av øya Timor, som ligger ved den østligste delen av Indonesia. Øya har opp gjennom historien blitt kolonisert av en rekke europeiske land, senest av Portugal. I 1974 mistet Portugal kontrollen og det brøt ut borgerkrig. I 1975 erklærte den vinnende parten Øst-Timor som en selvstendig stat. Selvstendigheten ble etterfulgt av at Indonesia invaderte og okkuperte landet, og gjorde det til en provins, noe som raskt skapte stor misnøye blant lokalbefolkningen.
Okkupasjonen fra 1974 til 1999 førte til at minst 100 000 mennesker døde i aktiv motstand eller av sult og sykdom. Etter internasjonalt press ble det bestemt at det skulle gjennomføres en folkeavstemning i 1999, hvor flertallet stemte for uavhengighet. FN tok midlertidig over styret over det nye landet. Etter valget ble hundrevis av mennesker drept, og så mange som 500 000 sendt på flukt av militser som kjempet mot uavhengighet.
Om denne operasjonen
INTERFET var FNs svar på volden som brøt ut etter valget 30. august 1999. Operasjonen fikk mandat av FNs Sikkerhetsråds resolusjon 1264. Oppdraget var å gjenopprette fred og sikkerhet i Øst-Timor, å støtte et FN-oppdrag som allerede var i landet, og støtte med humanitær hjelp til sivile. Operasjonen bestod av en koalisjon av 18 nasjoner, ledet av Australia, som fikk mandat til å bruke alle nødvendige midler for å oppnå målene. Det ble satt inn bakkestyrker, med støtte fra fly og maritime styrker. Styrkene havnet gjentatte ganger i væpnede konfrontasjoner med miltsene.
Operasjonen var aktiv fram til en FN-operasjon kunne ta over oppdraget. INTERFET ble avsluttet 23. februar 2000 og videreført i UNTAET.
Norges bidrag
Norge bidro til INTERFET med et mindre antall stabsoffiserer.
Tips til videre lesning
