Bakgrunnen for konflikten
Konflikten i Somalia startet med at Siad Barres mangeårige militærdiktatur kollapset i kjølvannet av økende intern motstand mot diktatorens styre. Med Barres fall i 1991 oppstod et maktvakuum som ledet til den somaliske statens kollaps. Maktkamp mellom de forskjellige gruppene førte til full borgerkrig. Krigen er fremdeles uløst.
Somalia ble samtidig rammet av tørke og hungersnød. Kombinasjonen av borgerkrig og hundretusenvis av flyktninger resulterte i en humanitær katastrofe. FN forsøkte å levere nødhjelp, noe som viste seg å være vanskelig i lys av den raskt forverrede sikkerhetssituasjonen preget av banditter, plyndring og ødeleggelser. I et forsøk på å finne en løsning på konflikten møttes de mest sentrale partene i konflikten i FNs hovedkvarter i New York i februar 1992. Møtet ledet til opprettelsen av UNOSOM I i april.
Om denne operasjonen
FNs sikkerhetsråd besluttet i april 1992, ved resolusjon 751 (1992), å sette inn UNOSOM I for å overvåke situasjonen i Mogadishu, beskytte eget personell og utstyr, og sikre leveransene av nødhjelp. De stridende partene brukte nødhjelpen i maktkampen, og hindret at den kom frem. Samtidig ble FN-personell beskutt, og skip med nødhjelp ble nektet å gå til havn.
I lys av en stadig forverret sikkerhetssituasjon, med hyppige angrep på sivile og FN-personell, ble mandatet utvidet med resolusjon 775 (1992) i august samme år. Med denne resolusjonen fikk FN-styrken større handlefrihet til å beskytte den humanitære innsatsen i Somalia. Dette førte også til at en USA-ledet koalisjon med FN-mandat, kalt UNITAF, ble opprettet parallelt med UNOSOM.
Operasjonen bestod på sitt meste av i underkant av 1000 personer fra 16 land, til tross for at FN autoriserte en styrke på over 4000. Da operasjonen ble avsluttet i mars 1993, og gikk over til UNOSOM II, økte tallet til nærmere 30 000.
Norges bidrag
Norge bidro til UNOSOM fra 23. desember 1992. Da sendte man et stabskompani på litt over 70 soldater til Mogadishu. Kompaniet, som i starten holdt til i en improvisert teltleir av såkalte svensketelt ved flyplassen, hadde som oppgave å administrere og drifte operasjonens hovedkvarter. De skulle også bidra med forpleining, vakthold og transportarbeid. Kompaniet ble møtt med utfordringer knyttet til sikkerhet, klima, utstyr og forsyninger, og hverdagen var preget av pragmatiske løsninger på stadig oppdukkende problemer. Bidraget ble videreført til UNOSOM II i mars 1993.
Tips til videre lesning
- Martin Lau Slåtten, Det norske stabskompaniet i United Nations Operations in Somalia (UNOSOM) 1992-1993, masteroppgave i historie, 2014.
- Knut Flovik Thoresen, Brennpunkt Mogadishu - norske FN-soldater i krig, Historie og kultur, 2021.
