Bakgrunnen for konflikten
Angola ble en selvstendig nasjon i november 1975. Landet hadde lenge vært preget av flere opprørsbevegelsers kamp mot hverandre, og det det portugisiske koloniveldet. Konflikten ble også preget av den kalde krigen, og innblanding fra USA og Sovjetunionen. Fram til slutten av 1980-tallet ble landet styrt av den Sovjet-støttede «folkebevegelsen for Angolas frigjøring» (MPLA), som lå i konflikt med den amerikanskstøttede opprørsgruppen og politiske partiet, UNITA.
Etter en periode med økende konfrontasjoner mellom de to partene mot slutten av 1980-tallet, kom man sammen til forhandlinger i juni 1989. Forhandlingene ledet etter hvert fram til en kortvarig våpenhvile og valg i 1992. Et valg som skulle lede til en ny periode med borgerkrig, hvor UNITA tok kontroll over store deler av landet. Borgerkrigen ble utkjempet i over to år, inntil de to partene den 20. november 1994 ble enige om en våpenhvileavtale kalt Lusaka-akkorden. Til tross for dette fortsatte fiendtlighetene i mindre skala mellom partene fram til en ny borgerkrig brøt ut rundt årtusenskiftet. Til da hadde konflikten kostet minst 100 000 livet, og sendt over fire millioner på flukt i sitt eget land.
Om denne operasjonen
MONUA ble opprettet 30. juni 1997 ved FNs sikkerhetsråds resolusjon 1118, og var en videreføring av UNAVEM III. Det overordnede oppdraget var å støtte partene i konflikten i Angola i å sikre fred i landet, og å jobbe for et demokratisk samfunn. Under disse målene arbeidet operasjonen med en lang rekke oppgaver innenfor politikk, justis, menneskerettigheter, det militære og humanitær hjelp.
Operasjonen bestod på det meste av nærmere 3500 militært personell. Et tall som var redusert til ca. 400 da MONUA ble avsluttet i februar 1999. Angolske myndigheter ønsket ikke lenger operasjonens tilstedeværelse i landet, til tross for at få av målene var nådd, og situasjonen i deler av landet var preget av harde kamper.
Norges bidrag
Norge bidro med observatører til MONUA.
