Bakgrunnen for konflikten
Angola ble en selvstendig nasjon i november 1975. Landet hadde lenge vært preget av flere opprørsbevegelsers kamp mot hverandre, og det det portugisiske koloniveldet. Konflikten ble også preget av den kalde krigen, og innblanding fra USA og Sovjetunionen. Fram til slutten av 1980-tallet ble landet styrt av den Sovjet-støttede «folkebevegelsen for Angolas frigjøring» (MPLA), som lå i konflikt med den amerikanskstøttede opprørsgruppen og politiske partiet, UNITA.
Etter en periode med økende konfrontasjoner mellom de to partene mot slutten av 1980-tallet, kom man sammen til forhandlinger i juni 1989. Forhandlingene ledet etter hvert fram til en kortvarig våpenhvile og valg i 1992. Et valg som skulle lede til en ny periode med borgerkrig, hvor UNITA tok kontroll over store deler av landet.
Om denne operasjonen
UNAVEM II ble etablert etter en forespørsel fra angolske myndigheter om FNs hjelp til å overvåke våpenhvileavtalen fra 1991. FNs sikkerhetsråd forandret dermed mandatet til UNAVEM I gjennom resolusjon 696 (1991).
Mandatet ble senere forandret flere ganger på grunn av nye utfordringer som møtte observatørene. Først gang i 1992 i forbindelse med overvåkning av valget, og deretter en rekke ganger for å forsøke å få de stridende partene tilbake til forhandlingsbordet og komme til enighet om en ny våpenhvileavtale. Avtalen kom i land i november 1994 og førte til at FN besluttet å videreføre operasjonen i UNAVEM III i februar 1995.
UNAVEM II bestod på det meste av 350 observatører fra 25 land. I tillegg til tjeneste i hovedkvarteret i Luanda, ble observatørene spredt på 67 utestasjoner hvor de overvåket oppsamlingsområder for militære styrker fra UNITA og MPLA.
Norges bidrag
Norge bidro med 42 observatører til operasjonen, syv av disse ble overført fra UNAVEM I. Som i den foregående operasjonen tjenestegjorde de norske observatørene spredt rundt i Angola, for eksempel i Luena og Namibe. I tillegg til å observere og rapportere, bestod arbeidsoppgavene i å knytte kontakter mellom de stridende partene, samt å legge til rette for at soldatene i regionen ble samlet i oppsamlingsområder. De norske observatørene bidro også til å løse andre typer oppgaver, for eksempel i forbindelse med valget i 1992.
Arbeidsforholdene kunne være utfordrende, både på grunn av problemer med språket og mangel på tolker, tropesykdommer og ødeleggelser etter borgerkrigen. Etter valget måtte dessuten FN evakuere 45 av 67 utestasjoner, etter at kampene blusset opp
Tre av de norske observatørene ble med videre i UNAVEM III fra 1995.
