Bakgrunnen for konflikten
I lys av påstandene om at Saddam Husseins regime var i besittelse av masseødeleggelsesvåpen, vedtok FNs sikkerhetsråd i november 2002 resolusjon 1441. Denne resolusjonen krevde at Irak samarbeidet med FNs våpeninspektører, ledet av svensken Hans Blix, i deres etterforskning av mulige masseødeleggelsesvåpen. Dette arbeidet ble imidlertid ikke ferdig før den amerikanskledede invasjonen av Irak 20. mars 2003.
Samtidig opplevde Tyrkia en frykt for at irakiske styrker skulle angripe landet i sør. Tyrkiske myndigheter anmodet derfor NATO om støtte til forsvaret av landet. Dette var første gang i Natos historie at artikkel fire i Atlanterhavspakten ble brukt.
Invasjonen ble gjennomført av amerikanske, britiske, australske og polske militærstyrker, med støtte av en «koalisjon av villige» bestående av 36 andre land. Iraks største byer ble erobret i løpet av midten av april, og den 1. mai erklærte koalisjonen slutt på kampene og konflikten gikk over til en periode med okkupasjon.
Om denne operasjonen
Operation Display Deterrence ble innledet 26. februar 2003 med de første flyvningene med AWACS overvåkningsfly langs grensen til Irak. Flyene fløy 100 oppdrag og nesten 1000 timer før operasjonen ble avsluttet. Nato bidro også med luftvern. Operasjonen var en defensiv operasjon og styrkene deltok ikke i kamphandlinger i forbindelse med invasjonen av Irak. Bidraget bestod av ca. 1000 soldater.
Operasjonen ble avsluttet 30. april samme år.
Norges bidrag
Norge bidro med et mindre antall stabsoffiserer til flyovervåkning. Stabsoffiserene tjenestegjorde ved operasjonens hovedkvarter i Izmir. Norge bidro også med såkalt ABC-materiell (beskyttelse mot atom-, biologiske- og kjemiske våpen) på grunn av frykten for irakiske masseødeleggelsesvåpen, og et mindre antall personer som håndterte dette.
