Vi var det første FN-personellet som kom til landet
Jeg skulle straks avslutte ett års tjeneste i UNTSO-misjonen i Midtøsten, og var hjemme på permisjon i Norge da Forsvarets operative hovedkvarter ringte på påskeaften. De ønsket at jeg skulle reise til UNSMIS i Syria. Etter et slektsråd og noen timers betenkningstid, ringte jeg tilbake og sa at jeg ville stille opp.
Da jeg kom til Syria, ventet en helt annen realitet enn jeg hadde sett for meg. Jeg skulle ikke være en del av staben, men i frontpartiet. Det bestod av mentorer fra FN, samt russeren Micha og jeg. Vi var det aller første FN-personellet som kom til landet for UNSMIS. Etter bare noen dager skulle vi reise til et av de mest konfliktfylte områdene, Homs. Jeg visste på forhånd gjennom syriske familier og deres slektninger som oppholdt seg i Libanon, hvor ille situasjonen var der. Samtidig tenkte jeg at dette var det mest spennende oppdraget. Dessuten var vi ubevæpnede og nøytrale FN-observatører, og det var vårt inngangskort for å møte befolkningen.
Du må akseptere informasjonskapselen for YouTube for å kunne se dette innholdet
Min jobb var å støtte partene i Syria med å få satt i verk Kofi Annans fredsplan. Jeg skulle opprette relasjoner til partene, altså regjeringen og opprørslederne, og få dem til forhandlingsbordet.
Etter hvert ble vi flere observatører, og i tillegg til Homs, dro vi til flere andre byer og landsbyer. Vi ble tatt veldig godt imot av den syriske befolkningen. I noen landsbyer sør i Homs, tok de faktisk fram kvinnene, da de så at jeg kom. I møtet med befolkningen var jobben vår å være lyttende, og prøve å påvirke dem i en retning for å hjelpe. Samtidig måtte vi tenke på vår egen sikkerhet. Vi hørte stadig eksplosjoner og skyting på kloss hold. Vi kjørte kun pansrede biler, og hadde ingen styrkebeskyttelse. Mot slutten av oppholdet begynte enkelte også å angripe oss, og derfor kunne vi ikke lenger være i Syria.
Vi bodde i leiligheter i hovedstaden Damaskus. Hovedkvarteret var på et hotell i byen, men etter hvert måtte vi også flytte inn på hotellet av sikkerhetshensyn. I tillegg til basen i Damaskus, ble observatørene fordelt rundt i de store byene. En spesialjeger fra Belgia og jeg var i Hama i Homs-regionen en ukes tid. Det var stadig skyting og bombing rett ved hotellet, og en natt var det så ille at vi måtte sette oss på gangen. Da føler du deg ganske liten.
Jeg forlot Syria med blandede følelser. Jeg opplevde min hverdag som meningsfylt og vellykket, selv om misjonen ikke ble noen suksess. Under oppdraget lærte jeg meg selv å kjenne i svært pressede situasjoner. Jeg klarte å være konstruktiv og rolig, selv i kaoset. Selv om det var godt å reise hjem, kjente jeg samtidig en stor sorg for alle menneskene jeg hadde møtt, og som måtte bli igjen.
Jeg angrer ikke på at jeg dro. Det var en stor og viktig oppgave, og et høydepunkt i min karriere. Men jeg følte meg sliten etterpå. Jeg har vært i Afghanistan og Sør-Libanon tidligere, men ikke følt meg sliten på samme måte da. Jeg var nok ikke klar over hvilket stressnivå jeg utsatte kroppen for, og det tok et halvt år før jeg klarte å skru av den «bryteren».