Jeg møtte Vadim bare to ganger, og vekslet et hei og et blikk, men jeg husker ham godt. En ung kar, kanskje i midten av 20- årene, litt satt, og svett. Svett, fordi han hadde en krevende jobb. Russisk offiser på Georgisk jord etter krigen mellom Russland og Georgia i august 2008. Vi møttes når han og laget hans etter fattig evne prøvde å hindre sør-ossetisk milits å plyndre, voldta og drepe i vakuumet etter fredsavtalen. Vi vet fasit.
Vadim er død i dag. Sprengt i fillebiter sammen med resten av ledelsen i den brigaden han var del av der nede. De tauet inn en mistenkelig bil funnet på Georgisk side av konflikten hjem til hovedkvarteret sitt på den andre siden. Dumt, inkompetent og hva mer.
I Georgia var ikke hvitt hvitt og svart svart, slik som noen ga inntrykk av. Slik er det heller ikke i Ukraina.
I Georgia gråt Jevgenij da Vadim døde. Jevgenij er fra Ukraina og både jeg og barna besøkte ham i Kiev. Vi snakket om Vadim da og jeg tenker på Jevgenij i dag.