Sto på post i Ilitza (SFOR HQ) i 12.7 stilling på main gate inn og ut av leiren. Klokken på dagen husker jeg ikke lengre, men det er ikke relevant. Men her står jeg og peker min 12.7 utover broen inn mot Sarajevo som starter sniper alley gaten.
Det er 1998 og mye av stridighetene er over, vi er bare her for og sørge for at ting forblir rolig i denne regionen. Ut av ingenting kommer en bil mot gaten I relativ høy hastighet, den bremser ikke opp som den skal, instinktivt så slår jeg av sikringen på 12.7 og peker våpenet på sjåføren, men jeg ser at bilen gasser ikke opp heller, den ruller, men ingen akselerasjon skjer. Bilen ruller mot gaten og i det den krysser gate linjen så stopper bilen, gate mannskap er på bakken og allerede klar til strid, men dem avventer også.
I det bilen kommer til full stopp, så er avtrekkeren i dødmann land, et vindpust vil sette 100 MM skudd på 20 meter, rett i sjåfør og passasjer seksjonen. (skytter av 12.7 vet hva jeg mener her)
Stillheten er overdøvende og soldaten i meg skriker for følge refleksen, dvs skyt for helvete!
Og etter noe som virker som en evighet, så reiser gate 1 seg opp og skriker at alle skal ut av bilen, jeg tracker han, jeg ser etter noe som krever at jeg gjør det jeg skal gjøre.
Gate 1 kaller inn fare over, og ber om tolk, jeg slipper avtrekkeren litt, men holder våpnet på bilen, og samtidig som jeg ser på målet, så scanner jeg rundt meg og ser om andre kommer.
Gate 1 åpnet bilen, og fant en mor, som hadde kastet seg ut av frontsetet og lagt seg over sine 2 barn på 3 og 5 år i baksetet, dvs hun prøvde og bruke kroppen sin som skjold for innkommende kuler..
Det tok 1 time så ble jeg innkalt til direkte rapport til Kompanisjef og troppsjef, med Comsfor security, fordi dem ville vite hvorfor jeg ikke hadde åpnet ild med en gang, jeg avla rapport og sa at den hadde aldri kjørt som en som ville kjøre en bilbombe inn, Comsfor ga oss refs fordi vi ikke tok ut den bilen uten og tenke, men min sjef sa "bra jobbet" og det er alt som betydde noe.
Jeg vet ikke hva som ble av denne damen og hennes barn, men jeg hadde et valg, og jeg valgte og tenke og se, og ikke bare følge refleksen.
Alle soldater drømmer/forestiller seg "baptism of fire" i alle forskjellige varianter, men det er når du ikke tar liv, når du kan, som setter spor og som nesten 20 år senere, er noe jeg enda tenker på, at vi berget liv, ikke bare tok dem, fordi vi kunne..
Det og gå til stupet, se ned, og stoppe, er mye vanskelige en og bare hoppe i det..
Det at jeg tok en Tyrkisk general, får bli en historie for en annen gang ;)
Johasse ut!