Den 11. september 2001 var jeg med på et meget spesielt deployment. Vi skulle delta på en øvelse i byen Plovdiv i Bulgaria. Som en skjebnens ironi var dette en «Partnership for Peace» øvelse med deltagere fra mange ikke-NATO land. Etter landing på Krumovo flyplass, like utenfor Plovdiv, ble vi transportert til vårt hotell inne i byen. Vel installert på hotellrommet sjekket jeg TV-kanalene og kom etter hvert til CNN.
Stemningen på hotellet utover ettermiddagen var nærmest uvirkelig
Bildene av katastrofen og ikke minst tanken på de mange tusen omkomne og deres pårørende gjorde et uutslettelig inntrykk. Allikevel, når det verste sjokket hadde lagt seg, var vi oss selv nærmest. Alle hadde «tusen» spørsmål, men ingen hadde svar. Vil øvelsen bli kansellert? Hva vil skje med amerikanerne på crewet? Hvordan vil amerikanerne reagere? Vil NATO bli involvert i en eventuell gjengjeldelsesaksjon, og dermed oss? Jeg kommer aldri til å glemme reaksjonen til en amerikansk sersjant på crewet mitt. Han kom til meg etter at nyheten var kjent og fortalte at hans kone hadde reist over til USA dagen i forveien. Hun skulle reise fra Boston den 11. september videre til Oklahoma City. Han visste ikke hvilket fly hun hadde booket, men det kunne ha vært... og så begynte han å gråte. Fortvilelsen og maktesløsheten stod skrevet i ansiktet hans. Det gikk heldigvis bra, hun hadde ikke vært med noen av de skjebnesvangre flyturene.
Usikkerheten. Jeg vil tro de fleste mennesker fulgte nøye med i nyhetsbildet de påfølgende ukene. Etter hvert ble det klart at NATO ville bli involvert på en eller annen måte, men hva NATO skulle gjøre og om eventuelt AWACS skulle involveres, var ennå på ryktestadiet. Stemningen på basen i denne tiden var spent og påfallende stille. Terrorberedskapen og vaktholdet ble mangedoblet, og det dannet seg køer på opp til 2 km. i hovedporten på grunn av den økte sikkerheten. På lokal TV ble det annonsert at NATO AWACS ville bli involvert i eventuelle tiltak mot terroren. Lokalbefolkningen la ned blomster fremfor hovedporten i medfølelse for de mange tusen som ble berørt i USA, men også som en anerkjennelse og «lykke til» for oss.
Fredag 5. oktober ved 13-tiden fikk vår skvadron ordre om å komponere 4 crew (hvert crew er på 17 personer) for å være på 24 timers beredskap. Hvor vi eventuelt skulle fly var det ingen på vårt nivå som visste, men vi ble bedt om å pakke og forberede oss på å være borte i minimum 4 uker. Vel hjemme, sent fredag kveld, møtte jeg kona i døra med ei bekymret mine i ansiktet. Hva skjer, blir du eller vi involvert, hvor skal du reise? Herregud tenkte jeg, hva skal jeg svare? Jeg visste jo nesten ingenting. Jeg måtte svare som sant var at jeg ikke visste mye men at vi fra nå av var på 24 timers beredskap. Svarene var selvfølgelig ikke tilfredsstillende for henne og jeg tror ikke hun sov mye den natta.
Søndag 7. oktober ringte en person fra crewet mitt. Vedkommende hadde sjekket internett hvor det stod at NATO skulle sende 5 stk. AWACS maskiner over til Tinker Air Force Base i Oklahoma i forbindelse med Operation Noble Eagle. Like etter ringte skvadronsjefen min og sa at vår beredskap var høynet, og ba meg ringe rundt til resten av crew-medlemmene. Senere på kvelden innledet som kjent amerikanerne angrepet på Afghanistan.
Oppdraget blir kjent
Mandag 8. oktober ble jeg innkalt på jobb ved 10-tiden for en briefing. Vi skulle, som vi hadde sett på internett, reise over til USA for å assistere amerikanerne i «Operation Noble Eagle». Denne operasjonen startet like etter terroristangrepene 11. september og gikk ut på overvåking av sensitive områder i USA slik som Det Hvite Hus, Camp David, atomkraftverk, samt andre områder hvor Presidenten eller Visepresidenten måtte befinne seg. Vi skulle dra over med to crew (A- og B-crew) og to fly på tirsdag og ytterligere fire crew og tre fly de påfølgende dager. Varigheten av oppholdet for våre crew ville bli minimum 4 uker, men sannsynligvis mye lengre. Operasjonen er en Artikkel V operasjon og fikk navnet «Operation Eagle Assist».
Jeg mener jeg kunne ane en lettelse hos kona mi da jeg fortalte nyheten hjemme. Tross alt skulle vi fly vestover, mens de nye krigshandlingene foregikk mye lengre øst. Dessuten hadde de siste dagers spenning tæret på. Alle rykter om hvor vi skulle dra og ikke minst når, hadde vært vanskelig å forholde seg til. Nå ble det endelig noe konkret å forholde seg til. På den annen side kunne det i verste fall ta måneder før vi ville sees igjen.
I tillegg til pakking, ble denne siste kvelden før avreise naturlig nok brukt sammen med familien. Dattera mi på 10 år hadde ikke helt klart å akseptere at faren reiser så mye. Det ble på en måte verre og verre for hver gang. Dette var absolutt intet unntak og det falt mange tårer denne kvelden. Bildene av flyene som fløy inn i World Trade Center og de ferske bildene fra Afghanistan hadde skremt henne så mye at hun rett og slett nektet meg å reise. Etter lange samtaler denne kvelden aksepterte hun, svært motvillig, at jeg måtte reise. Jeg skulle ha gitt mye for å lese tankene hennes den kvelden.
Det var med adskillige klumper i halsen og blanke øyne jeg kjørte inn til basen i Geilenkirchen neste morgen.
Velkommen til Tinker Air Force Base, Oklahoma
Underveis over Atlanteren pratet vi selvfølgelig om oppdraget vi var satt til å utføre. Fortsatt var informasjonen vi hadde svært begrenset, men spekulasjonene var mange. At det var en historisk mission vi skulle utføre tenkte vi ikke på der og da, noe vi imidlertid snart skulle merke.
AWACS crew er godt trent for forskjellige typer oppgaver og vi er vant med «real world operations». Under stort sett hele 90-tallet og frem til i dag har AWACS flydd forskjellige operasjoner, bl.a. på Balkan. Den dag i dag flyr vi «Joint Guardian» som et ledd i overvåkningen av Kosovo. Vi vet også at hvis NATO er involvert blir også vi involvert. Ingen luftoperasjon blir utført uten skikkelig luftovervåkning og varsling fra AWACS. Til tross for god trening er man alltid spent før noe nytt skal skje. Jeg husker fortsatt godt tiden før og under krigen i Kosovo, den spenningen og spesielle stemningen som hersket her på basen. Selv var jeg under trening/utdanning og så det derfor litt fra utsiden. Det vi nå var i ferd med å begynne på var sannsynligvis ikke så farefullt, skjønt man kunne aldri vite. Ingen kan fullt ut forutse terrorens mål og midler.
Tirsdag 9. oktober kl. 2320Z landet vi på Tinker AFB ved Oklahoma City. Etter vanlig tollgjennomgang (søk med narkohunder, utfylling av tollpapir og stikkprøver av bagasjen) fikk vi endelig slippe ut av flyet. Der ble vi tatt imot av alle notabilitetene fra basen. «Welcome to Tinker AFB and thank you for coming over and help us defend our country» var velkomstordene til Brig Gen Robinson, sjef 552nd Air Control Wing. Det var tydelig at det faktum at NATO kom over for å hjelpe amerikanerne i forsvaret av deres «Homeland» var stort. Presseoppbudet både på og like utenfor basen var enormt, og ikke minst den varme velkomsten, var over all forventning. Jo da, det vi skulle være med på var historisk.
Iverksettelsen av artikkel V
De første 2-3 dagene gikk med til briefinger om operasjonen, prosedyrer osv. Før vi fikk fly den første operative mission måtte vi fly to «skyggeturer», det vil si at vi skulle fly i nærheten av en amerikansk operativ AWACS for å lytte på kommunikasjon mellom dem og bakkestasjon. Samtidig hadde vi amerikanske instruktører med oss som skulle trene og sjekke oss ut.
Vår første treningstur var lørdag 13. oktober. Kl. 1650Z tok mission nr. J2M557 av fra Tinker AFB med kurs mot Morgantown, vest for Washington DC. US AWACS lå i operativ orbit øst for samme by. Etter ca. 2 timer i orbit over Morgantown hørte vi på radioen at den amerikanske AWACS hadde problem med air-to-air refueling utstyret, og måtte lande på Nellis AFB. Det ville ta ca tre timer før neste AWACS kunne komme «on station», med andre ord ville det bli et «hull» på ca tre timer uten radardekning over Washington DC. Jeg kalte opp bakkestasjon på radioen og tilbød oss å gå operativt «on station». Tillatelse til å gå «on station», før crewet var utsjekket for denne operasjonen, var noe som måtte gis fra Sjef NORAD (North American Aerospace Defence) samt vår Detachment Commander. Tillatelsen kom etter ca. 10 minutter, og vi kalte «on station» kl 2120Z. NATOýs artikkel V var for første gang i historien iverksatt!
«Operation Eagle Assist»
Etter hvert som amerikanerne trappet opp i Afghansistan, ble de gjenværende US AWACS og deres crew «overtasked». De lå på grensen til det lovlige og forsvarlige i antall flytimer og arbeidstid, og mange av dem hadde ikke sett familiene sine på mange uker, selv om de opererte ut fra samme by som de bodde. Det ble derfor besluttet at de ville be NATO om hjelp i form av støtte fra NATO AWACS. Avgjørelsen om å sende fem fly og seks crew over til USA ble som kjent tatt fredag 5. oktober 01. NATOs del av operasjonen skulle kalles «Operation Eagle Assist».
NATO AWACS opererer utfra Tinker AFB, hjemmebasen for US AWACS, i Oklahoma. Totalt ca. 280 NATO-personell er til enhver tid basert der, inkludert logistikk, administrativt- og teknisk personell. Overvåkningen av sensitive deler av USA er kontinuerlig 24 timer i døgnet og hvert flyoppdrag er av lang varighet, med et gjennomsnitt på ca 13-14 timer. Operasjonen er dermed svært ressurskrevende, ikke minst personellmessig.
Media
Mediainteressen for NATOs deltagelse i forsvaret av USA var enorm. Allerede da vi landet etter overfarten fra Tyskland var det et enormt presseoppbud. Samme kveld vi landet kunne vi se på diverse TV-stasjoner reportasjer fra vår ankomst til Tinker og avisene var fulle av reportasjer om oss dagen derpå. Jeg antok at denne voldsomme interessen ville avta noe i dagene som fulgte, men der tok jeg feil. Vårt presse- og informasjonsansvarlige personell har aldri hatt så mye å gjøre. Pågangen om intervju av detasjementledelsen, reportasjer fra basen og ikke minst spørsmål om å få fly med oss, var enorm og noe uventet. I løpet av de første ukene av operasjonen ble det laget flere TV-reportasjer om oss både under «mission» og ved NATO OPS (vi etablerte et eget Ops rom), med amerikanske CNN og NBC i spissen. Store og anerkjente aviser og nyhetsbyråer fløy med oss, slik som The Associated Press, Reuter, Los Angeles Times etc. Også utenlandske TV-stasjoner og aviser kom for å lage reportasjer, bl a kjente tyske, belgiske og nederlandske. Ja, det var reportere fra stort sett hele Nord-Amerika og Europa - unntatt Norge.
Også den «vanlige mann i gata» oppfattet dette som noe stort og historisk. Kolleger opplevde å bli stoppet på gata og ble takket for at vi kom over for å forsvare landet deres. Ordføreren i Oklahoma City arrangerte en egen mottagelse for oss hvor de uttrykte sin takk for at vi var kommet over. En menighet i Oklahoma City inviterte på middag og det lokale ishockey laget reklamerte med gratis adgang til en av deres hjemmekamper for NATO-personell.
I lys av denne enorme medieoppmerksomheten og det historiske aspektet i operasjonen var det merkelig, ja faktisk litt skuffende, at ingen norske medier viste noen interesse. Så vidt jeg vet ble det sendt ut en pressemelding i forkant av operasjonen som fortalte hvor mange AWACS som skulle sendes over til USA, og at noen nordmenn ville delta. På NRK Text TV side 804 ble det rapportert om rutinemessige operasjoner (!), og på Internettsidene var det ikke nevnt, unntatt den omtalte pressemeldingen.
AWACS dropper ikke bomber og vi skyter ikke missiler, men vi overfører kritisk informasjon til beslutningstagere på bakken samt til andre egne fly i området. Man kan jo bli fristet til å spørre seg om dette ikke er interessant nok. Er det ikke interessant nok at norske offiserer spiller en nøkkelrolle i NATOs aller første Artikkel V operasjon?
Det norske støtteelementet på basen lærte en god del etter Allied Force
Moralsk og praktisk støtte til familiene som sitter hjemme er svært viktig. Videre er informasjon en kritisk faktor. Mange spørsmål dukker opp for de hjemme og viktigheten av å holde jevnlige informasjonsmøter (Commanders Call) kan ikke understrekes nok.
Støtte og informasjon til tjenestemennene som faktisk utfører operasjonen er også en erfaring fra Allied Force. Like etter at de første crewene kom til Tinker startet støtteelementet umiddelbart å sende mail og faks om forholdene hjemme. Videre reiste en person fra «supporten» over til Tinker like før jul for å være «julenisse» for tjenestemennene der borte, samt se på forholdene og snakke med folk. Dette var et glimrende tiltak.
Allikevel, ting kan bli bedre. Det er en tendens til at når en operasjon har pågått en tid, blir den oppfattet som rutine og den blir på en måte ufarliggjort. Informasjonen avtar og spesielt den moralske støtten til familiene kan bli noe redusert. Jeg vil tro at for de familiene som feiret jul uten ektefellen var dette ingen rutine.
Teksten ble opprinnelig publisert i Luftled og på www.mil.no i april 2002.