Utpå nyåret i 1997 hadde IFOR gått over til å bli SFOR, og NorlogBn hadde skiftet karakter til Mekanisert Infanteri Bataljon. (Ut med det gamle og inn med det nye).
Jeg hadde fulgt med fra den gamle bataljonen hvor jeg tjenestgjorde i Vakt/Eskorte. Fikk Rekap i den nye bataljonen i KPA. I og med at den gamle bataljonen ikke hadde vært en infanteribataljon, så ble det besluttet å skifte ut alt av de gamle intsruksene med nye.
For å si det slik ble kruttet gjennoppfunnet gjentatte ganger i månedene som fulgte.
Nå må det sies at det gikk seg til etter noen måneder.
Etter en tid var vår tropp og mitt lag på vakt/standby i tilfellet det skulle trenges assistanse ute i teig. Og alarm ble det. Vi lastet opp vogna i en viss fart og satte i marsj gjennom leirområdet.
De av dere som har vært i Modrica, vet jo at det er ett stykke fra KPA området til hovedport.
Vi satte avgårde med blålys på vogn, vognkommandør, skytter og baksikrer opp i luker, og der ble det stopp. Midt foran vogn kom daghavende/vakthavende offiser og påpekte at slik kjøring ville han ikke ha noe av. Vi lurte på hva han mente da vi ikke hadde noe stor fart, 20-25kmt, og det skulle ikke utgjøre noen risiko. Men det var ikke farten han mente. Vi skulle ha en mann gående framfor vogn til vi nådde hovedport. Dette var slikt det ble praktisert i Norge, og det var slikt det skulle bli praktisert i Bosnia. (Nå skal det sies at dette ble gjennomført videre i kontigenten.) Vi mente da at vi hadde hadde en hasteutrykning så måtte vi kunne gjennomføre dette uten tap av tid. Dette falt for døve ører, og vi vart pent nødt til å paradere foran vogn til kom til hovedport. Heldigvis vart utrykningen kansellert etter en tid, og vi vendte tilbake til campen uten noe videre hendelser.