Min historie fra tjeneste i Somalia Unosum 1 og 2

Min historie fra FN tjenesten i Somalia Unosum kontigent 1 og 2, begynte i desember 92, da hadde jeg i slutten av november 1992, kommet hjem fra 3 sammenhengende kontigenter i Libanon, Unifil 27-28 og 29.

Følte at jeg ikke taklet overgangen til det sivile livet, og søkte meg derfor ut, først søkte jeg til Sarajevo som geværmann, men ble spurt om jeg ville dra til Somalia siden det var 2 stk, som hadde blitt sent hjem. Jeg takket ja, og vi var 2 stk som da 3 dager etter møtte opp opp på Onsrud leir.

Der ble det lege tester, og vi måtte før vi reiste ned tygge malaria tabletter i 2 uker, som når jeg reiste til Libanon fikk vi dårlig info, ikke noe trening eller noe som gjorde oss klare for det vi skulle få oppleve. Vi ble av de på FN kontoret på Onsrud fortalt at vi skulle bo i hver vår egen container det var stille og rolig.

Men det viste jeg fra Libanon bare var feil, vi var 2 stk som reiste alene til Somalia via Kenya, der vi ble møtt av Movcon fra New Zeland, vi fløy til Djibouti i et Russisk helikopter, før vi landet på flyplassen i Mogadishu, der var alt helt anderledes en det vi fikk fortalt i Norge.

Det var enorm varme, allerede i Januar, det var nærmere 50+ og leiren var like ved flyplassen i Mogadishu, den eneste containeren der var en halv en der det var proviant. Vi bodde i Forsvarets telt fra 2 verdenskrig, der var det ca 95+ på dagen og 45+ om natten, sand det hadde vi overalt.

Rett etter landing skjønte vi at her ville det blir tøft, det var intense angrep og skyting, men og komme nesten rett fra tjeneste i Libanon gjorde at jeg følte jeg var kommet hjem.

Det var en fin gjeng med Norske med soldater som var der og vi ble fort en familie, kjøkkenet bestod at Forsvarets feltbrennere som jeg ikke hadde noen erfaring med, men vi fant fort ut av ting. Om nettene hørte vi at det var mange angrep i sentrum av Mogadishu. Vi jobbet nære de Amerikanske styrkene, og ble escortert av dem rundt i Mogadishu og ned til havnen for og hente proviant. Opplevde en del spente og farlige situasjoner, det var litt rolig den første kontigenten i Somalia, men det tok seg opp i perioder. Ved påske tider i 93, skulle vi flyttet leiren fra flyplassen og opp i Mogadishu ved Emabasy Compaound, der jobbet vi daglig med både US Marines og US Army, det ble også mer vakt og sikrings tjenester på oss, noe jeg likte. Da vi kom oss ut av leiren, var med US Marines og Army en del ganger på både patrulje og escorte kjøring, og fikk opp leve mange skarpe situasjoner på kroppen. Og vite at de man ble kjent med, ofte ikke kom tilbake var tøft.
Det var høy spenning, vi ble forsøkt angrepet når vi skulle ned og hente brød hos en lokal baker, og når vi kjørte proviant ned til de Norske befalene som bodde rundt i Mogadishu. Vi sov med skuddsikker vest og skarpladet våpen. Vi hadde vakter inn til Ambasade bygget, der var jeg 2 ganger bare sekunder unna og kunne fått en granat på meg.

Vi fikk være med US Airforce på natt tokt i Black Hawk helikopter, der vi fløy rett over bakken, vi satt der fastspent, dørene var åpne, helt til det begynte og smelle i helikopteret fra skyting mot oss fra opprørerne. Vi hadde en liten helikopter landings plass inne i leiren, der så vi daglig at skadde og drept kom. En opplevelse fra havna etter og ha hentet proviant, der et Black Hawk helikopter ble skutt ned, da vi var i sentrum et sted vi kalte K4, var skremmende, det var mange Humvee rundt og vi så de lokale opprørerne kjørte rundt væpnet til tennene. Pilotene i helikopteret ble skutt men en ble skadet og han ble bunnet fast i et rep og dratt igjennom Mogadishu, mens han med spyttet på sparket og slått, det var ca 150 opprørere som kom helt fram til gaten ved vår leir i Mogadishu, der var det ville tilstander, den Amerikanske piloten ble igjen sparket, slått og misshandlet før de skøt han.

Dette var bare litt før det som skjedde 3-4 oktober 1993, kjent i filmen "Black Hawk Down" der Amerikanerene skulle ta General Aidid, det var 2 dager med inntense kamper, det var flere som under oppdraget slett mye psykisk, mistet da flere gode Amerikanske venner, og kjøre i Mogasdishu gjorde at vi ble skremt, vi viste aldri hvor geriljaen var, ikke hvem vi kunne stole på, vi stolte kun på hverandre. Det og komme hjem etter da etter først 3 sammenhengende kontigenter i Libanon så rett etter 2 kontigenter i Somalia, har satt sterke og varige skader både psykisk og fysisk. Men jeg er meget stolt av min tjeneste for Norge, eller det blir tjeneste for FN, det samholdet, brorskapet det er unikt. Noen melder seg ut men noen holder sammen. Etter hjemkomsten begynte en ny og tøff kamp for oss, det og måtte kjempe oss tilbake til samfunnet, mange gikk på en smell, for noen tar det flere år. Da står vi alene der og må sloss mot Norge for litt rettferdighet og oppreisning. man får høre mye dritt fra den vanlige Nordmann, at vi som var ute i Tjeneste, var det ene og det andre. Det er sårende, spesielt når vi vet at Norge har vært i krig, vært okupert, men det virker som folk ikke har noen stolthet. Det er synd og vondt, her har det Norske samfunnet feilet stort, det og ha gjort tjeneste ute, med det Norske flagget på brystet er stort, det er en ære. Flagget, Konge er alt. man har mange minner fra tiden ute, gode og vonde, det blir mest vonde, da man opplevd så mye tragisk og grusomt. Men man ser på livet og ting på en helt annen måte, hva som er viktig i livet,man får bedre verdier. Er en stolt veteran, og vil takke alle de som jeg har fått vært heldige og tjeneste gjort med i både Libanon og Somalia for alt.