Jeg hadde jobbet som tømrer siden jeg var 16 år gammel. Da jeg var 37 år kom jeg over en stillingsannonse der jeg så at Forsvaret søkte etter en lagfører til håndverkslaget til internasjonale operasjoner. Jeg ønsket nye utfordringer, og søkte på jobben.
Jeg møtte opp på Sesssvollmoen 1. mai 2005, sammen med de andre som skulle være en del av NCC-staben (National Contigent Commander). Etter obligatoriske tester, vaksiner og informasjonsrunder på Sessvollmoen og Elverum dro vi til Setermoen for opptrening. I hele mai og juni trente vi på sanitet, skyting, samband og hvordan vi skulle håndtere ulike situasjoner. Vi hadde også en del leksjoner i kulturforståelse. Vi lærte for eksempel at vi måtte vise respekt, for å få respekt. At vi ikke måtte stirre på afghanske kvinner, og at det ikke var uvanlig at afghanske menn vi jobbet tett sammen tok hånda di og leide deg rundt.
Den 1. juli var det avreise til Afghanistan. Det første jeg husker var den tynne lufta, og den ekstreme varmen som møtte oss i Kabul. I tillegg husker jeg alt støvet, mylderet av mennesker og det ville landskapet.
Håndverkslaget bestod av en elektriker, en rørlegger, en ingeniør og meg som tømrer. Vi hadde en rekke ulike jobber både i og utenfor campen vi bodde i.
Du må akseptere informasjonskapselen for YouTube for å kunne se dette innholdet
Det er særlig to jobber jeg husker godt. Det første var et byggeprosjekt i Bagram der vi skulle oppgradere sengefasilitetene for marinejegerne. Boforholdene var svært dårlige, og jeg husker de var godt fornøyd med jobben da jeg var ferdig.
Den andre jobben som sitter igjen, er et prosjekt for å oppgradere boforholdene på KUFA-senteret for hjemløse kvinner og barn. Der levde de under særdeles vanskelige forhold. Flere av kvinnene hadde fått barn etter å ha blitt voldtatt. En del av barna var funksjonshemmede som hadde blitt avist av sine nærmeste. Med de utbedringene vi gjorde tror jeg de fikk økt livskvalitet. De fikk bedre sanitærforhold og kokemuligheter, og jeg så selv hvor glade de ble.
I tillegg til jobben som tømrer fungerte jeg også som sjåfør. Jeg hadde jeg fått opplæring på pansret kjøretøy, og gjorde en rekke ulike sjåføroppdrag. Det kunne være å hente folk på flyplassen, eller kjøre sjefen til ulike møter. Jeg var også med som sjåfør da hundegruppa var ute på oppdrag. På slike oppdrag var en del av jobben å sikre området. Jeg hadde generelt en veldig variert tjeneste, og glad for at jeg fikk vært med på mye spennende.
Som lagfører på håndverkslaget startet ofte dagen med briefer hvor vi diskuterte oppdukkende saker. Alt av vedlikehold og drift, og oppgradering av campen. På større jobber – som for eksempel jobben på KUFA-senteret – brukte vi en afghansk entreprenør til å gjøre jobben. Min jobb var å følge opp at jobben ble gjort i henhold til bestillingen. Jeg synes det var fint å bruke lokale firmaer. På den måten sikret vi at pengene ble igjen i Afghanistan.
Etter at jeg reiste hjem til Norge 1. januar 2006 har jeg reflektert mye over oppholdet mitt i Afghanistan. Det jeg husker best, og det som forundret meg, var alle de smilende barna jeg møtte der nede.
Jeg synes de levde under tøffe forhold: de hadde lite klær, varmet seg på bål og tilværelsen virket vanskelig. Da vi kjørte rundt i Kabul var det som å skru tida langt tilbake: kloakken som fløt i gatene og barn som lekte med hjul og pinner. Det var litt surrealistisk, og samtidig beundringsverdig å se hvordan de klarte seg med så små ressurser. I Norge synes jeg folk klager for mye over små bagateller, og jeg tenker at det er flere som kunne trengt seg en tur ut for å få sett litt mer av verden.
Da jeg kom hjem synes jeg det var stille. Jeg var vant til aggregat som durte og gikk, og at det skjedde mye hele tida. Det savnet jeg litt da jeg kom hjem. Også savnet jeg de smilende barna – du ser ikke så mange smilende barn i Norge.
Jeg synes også vi fikk gjort mye bra i Afghanistan, ting som har betydd mye for enkeltmennesker. Og det er jeg stolt over å ha vært med på.
Til slutt vil jeg også trekke fram kameratskapet. Det var unikt. Samholdet med mine kollegaer var veldig bra, vi kunne snakke om alt. Og alle tok vare på hverandre. Det er noe jeg ikke har opplevd verken før eller siden.