Etter å ha deltatt i flere internasjonale operasjoner føler jeg for å plukke ut denne historien (i kortversjon) fra mitt opphold som FN-observatør i Angola (UNAVEM) i tiden desember 1992- til desember 1993.
Etter ankomst til Angola fikk jeg beordring til Huambo, Angolas nest største by som ligger 600 km sørøst for Luanda. Flyturen foregikk i en innleid canadisk C-130 transportfly hvor pilotene var mest opptatt av å se etter dyr på bakken fra skremmende lav høyde enn å frakte oss hurtigst mulig til bestemmelsesstedet. Vel framme ble vi innlosjert i telt i en liten FN-leir som lå midt i byen, uskjermet og ikke direkte velorganisert. Vi lærte fort at sjefen her (fra New Zealand) var en gammel Vietnam-veteran som likte å gjøre ting på sin måte og som ikke alltid fulgte FNs regelverk. Sikkerhetstiltak i leiren som for eksempel bygging av tilfluktsrom og lignende, beskyttelsesgroper eller planer vedr en eventuell trussel mot personellet var totalt fraværende. Denne likegyldigheten skulle senere vise seg at kun iherdig innsats fra enkeltindivider i leiren og ren og skjær flaks, avverget store konsekvenser for leirens personell.
Min jobb i denne leiren og ”Central Region” var å være personelloffiser. Fikk da også ansvaret for å skifte ut/rullere personell på leirens utestasjoner (ca 12-15 stk) som lå svært langt ute i periferien. For å kunne nå flesteparten av disse måtte vi bruke helikopter. De helikoptrene vi hadde var gamle russiske bemannet med personell fra Øst-Europa. Jeg må bare innrømme at alle de helikopterturene jeg hadde ut til våre utestasjoner var mange ganger med livet som innsats. I og med at mannskapene hadde betalt for hver flytime ble det foretatt flyvinger som absolutt ikke skulle ha blitt foretatt, både pga uakseptable værforhold, tekniske problem med de gamle helikoptrene samt misbruk av alkohol blant besetningene. En annen belastende ting var møte med personellet på utestasjonene som ikke hadde hatt avløsning på flere måneder pga manko på personell samt krigshandlinger i området. Å møte disse offiserene som ofte gråt av fortvilelse var uvante påkjenninger som jeg ikke var forberedt på.
Andre belastende påkjenninger var å kjøre patrulje rundt om i en totalt mørklagt by, sammen med bla liaisonoffiserer fra MPLA og UNITA. Det smittet over på oss andre å se at disse åpenlyst var livredde for dette selv om de befant seg i et FN-kjøretøy.
Etter hvert som dagene (inkludert jul og nyttår) i den krigsherjede byen gikk, kunne vi fysisk se at krigsforberedelser økte i tempo ved at soldater ble mer og mer utstyrt og bevæpnet.
Den 9. januar 1993 startet krigen i vårt område uten annen forvarsel enn tidligere nevnt. Derved kastet vi oss i et ”foxhole” som var fylt av vann mens kulene plystret over hodene våre. Etter en våt og søvnløs natt startet vi å utvide dekningsgropen vår som i utgangspunktet så vidt kunne romme 2 personer i knehøyde. Vi var da klar over at vi var kommet midt i ildlinjen mellom de krigførende partnerne. Å komme oss bort fra denne situasjonen kunne vi foreløpig bare glemme. Å forlate skyttergravene våre var direkte livsfarlig. Vi registrerte også at ett av våre helikopter, som stod 50 m unna oss, var truffet av en mortergranat og ødelagt. Ila denne dagen lyktes vi å snike oss opp i matsalen (som var et telt) for å hente noe mat. Mens vi halvveis satt og lå på gulvet ble teltet gjennomhullet av kuler. Husker spesielt at jeg i ettertid tenkte på hvor nær en kule kunne være når en kjente lufttrykket av denne.
Neste dag ble kjøkkengutten vår drept like utenfor inngangsporten til leiren som lå ca 20-30 meter fra vårt «foxhole» som vi stadig prøvde å utvide ved hjelp av tilgjengelige ”redskaper” som for eksempel bordfjøler ol. Midt oppe i dette kaoset prøvde jeg også å gjøre jobben min, nemlig ved å finne ut hvem var hvor og hvordan var tilstanden til personellet. Denne dagen ble en argentinsk FN-offiser truffet av en kule mens han prøvde å hente noe mat som det forøvrig etter hvert ble svært lite av, men matlysten var naturlig nok ikke på topp.
Husker at jeg brukte mye tid på å tenke på det min kone hadde sagt om at jeg kunne komme hjem i en kiste. Anså nå at hun hadde meget store muligheter til å få rett. Denne tanke var svært ubehagelig og irriterende da jeg anså at dersom jeg ble drept her, hva hadde jeg oppnådd ved å være her nede. Dette var absolutt ikke min krig. Jeg var kommet nedover hit for å bidra til å opprettholde en våpenhvile som forhåpentligvis ville utvikle seg til fred, varig fred.
I tillegg ble vi i Huambo oppmerksom på at det opererte halvmilitære bander i byen. Disse så vi glimt av fra tid til annen. Når jeg snakket med den eneste sivile sikkerhetsvakten vi hadde igjen om dette, sa han at disse var svært farlige og som forhåpentligvis ikke ville prøve å ta seg inn i leiren vår.
I og med at vi nå hadde fått enda en FN-observatør skadet av en rikosjett, måtte min norske sanitetsveske benyttes. Denne var velfylt, meget hensiktsmessig og etter at jeg ga noe førstehjelp med utstyr fra denne vesken var jeg å betrakte som sanitetsmann og ofte engasjert i slike sammenhenger.
Etter 4 dager var blant annet våre selvslaktede geiter, som vi hadde kjøpt på et marked i byen, fortært og matmangelen ble merkbar. Vannsituasjonen var også kritisk. På denne 4 dagen, midt oppe denne krigssituasjonen, begynte en del personell å opptre urasjonell og uforutsigbart. Blant annen var vår kanadiske kollega, som tidligere hadde hatt ansvaret for å sette opp personell til patruljeoppdrag, konstant beruset og maset om patruljering som nærmest ville være selvmord. En av våre offiserer fra daværende Jugoslavia ga blaffen i alt og bare gikk rundt og tittet på uvesentlige ting til stor fare for å bli skutt. Flere andre tilfeller av urasjonell og uvanlig adferd ble observert.
På ettermiddagen startet et nytt senario, da et stort ammunisjonslager tok fyr og eksploderte like utenfor leiren vår. Tilfelle skulle ha det til at jeg da befant meg i en murbygning i utkanten av leiren hvor vi hadde vårt operasjonsrom. Nå var i alle fall alle oss (ca 20 FN-observatører og sivile ”Field-Service”- personell) overbevist om at vår siste time var kommet. Bygningen som vi oppholdt oss i, ristet og betongflak begynte å falle ned fra vegger og tak, samtidig som beskytningen av leirområde fortsatte, også med mortergranater. Midt oppe i denne situasjonen måtte jeg beundre vår gjenværende sivile sikkerhetsvakt (som var den eneste i leiren som hadde våpen) som avverget at vi ble angrepet og ranet av banditter. Han handlet meget resolutt med fare for sitt eget liv og avverget at disse bandittene kunne komme inn i det rommet vi FN-ansatte befalt oss. Det eneste de oppnådde var å skyte et eller flere skudd tilfeldig inn i rommet vårt. Etter flere timer avtok eksplosjonsintensiteten fra ammunisjonslagret og oppsummeringen viste at kun en FN-observatør var blitt lettere skadet da betongflak falt ned fra vegger og tak. Grunnen til at bygningen ikke kollapset totalt var sannsynligvis at tilgangen til sement i dette landet opp gjennom tidene har vært meget god.
Situasjonen for oss i FN-leiren i Huambo torsdag den 14. januar 1993 var kritisk og beslutningen om hurtigevakuering ble tatt av vår Vietnam-oberst. Planer ble lagt men viste seg i ettertid ikke å fungere i det hele tatt. Midt oppe i dette måtte jeg, etter avtale med Vietnam-obersten, administrere en orientering om dette via radio til våre ”Out-stations” om at vi ville prøve å komme oss ut av byen. Dette ble gjort på forskjellige språk slik at ikke de krigførende partene eller bander skulle få kjennskap til dette. Personlig sendte jeg flere ordrer om evakuering og andre tiltak til våre ”out-stations” på norsk slik at våre skandinaviske kollegaer skulle få de nødvendige ordrer uten at dette ble oppfattet av andre lokale enheter.
Konvoien på ca 20 biler forlot FN-leiren i et sant kaos den 14. januar. Vi etterlot oss da en fullt utstyrt FN-leir med ett sønderskutt helikopter, en mengde kjøretøy og annet materiell.
Det eneste som ikke hadde noen verdi lengre var våre telt, som da var gjennomhullet av prosjektil og splinter. Hver FN-observatør kunne maks ta med seg en koffert/tilsvarende. Resten ble igjen i leiren.
På siste del av kjøreturen ut fra Huambo husker jeg spesielt at jeg tenkte på hvor idiotisk det var å plassere en FN-leir midt i en by og i tillegg like ved et enormt ammunisjonslager. (Dette erfarte vi i ettertid fra Afghanistan). Turen ut fra Huambo var deprimerende. Heldigvis var alle likene langs kjøreruten dekket av fluer slik at detaljer ikke var synlige. I den situasjonen lyktes vi å stoppe og ta med oss noen nonner og en fransk dame som jobbet for Røde-kors.
Dagen etter var jeg prosjektoffiser for å få tømt våre FN-biler for sambandsutstyr og annet FN-materiell. UNITA tillot ikke at vi kjørte vår bilpark til Luanda, til det var de altfor interessert i å «overta» våre kjøretøyer. Derved måtte vi motvillig forlate alle våre kjøretøy til UNITA og fraktes videre, via Benguela, til Luanda ved hjelp av andre helikopter rekvirert fra FN-hovedkvarteret i Luanda. Husker spesielt at jeg i denne forbindelse ble sittende på en haug av sambandsutstyr i et helikopter på tur til Benguela. Helikoptret var fylt av passasjerer og en haug av sambandsutstyr og annet utstyr plassert midt i lastedekket. Midt oppe på denne haugen ble jeg sittende da det ikke var plass til meg på sittebenkene i lasterommet. Under helikopterturen oppdaget jeg et brett med Heineken ølbokser. Ikke overraskende tok jeg en og ble sittende og se på nonnene som satt på benker like foran meg.
Fikk etter en kort stund fikk jeg øyenkontakt med en nonne som indikerte at hun gjerne kunne tenke seg noe å drikke. Derved kastet jeg høflig over en boks øl som hun åpnet og drakk som en tørst sjømann. Like etter kunne jeg bivåne at de fleste av nonnene satt og drakk gratis øl midt i arbeidstiden på et innleid FN-helikopter.
Etter ankomst til hovedkvarteret i Luanda, ble vi grunnet plassmangel i FN-leiren, evakuert til Windhock i Namibia hvor vi oppholdt oss i 5 dager. Under dette besøket var vi blant annet middagsgjester hos den norske ambassadøren i Namibia samt at vi snakket med en journalist i Dagbladet (som for øvrig hadde krigshandlingene i Angola som førstesidestoff den 21. januar 1993).
Det hører med til historien at jeg i løpet av min resterende tid i UNAVEM fikk malaria 2 ganger til tross for at vi alle norske var meget nøye med å ta alle forhåndsregler. Malariaplagene min pågikk i mange år etter hjemkomst til Norge.