Året var 1993, en gang i Februar eller Mars måned, jeg var en av de som var i det første militære birdraget som Norge sendte til Somalia i Desember 1992, som en del av UNOSOM I. Vi hadde da siden ankomst holdt til i en leir som vi selv hadde satt opp på et lite område på flyplassen i Mogadishu, kun et lite steinkast fra rullebanen. Vi bodde alle i telt, men hadde fådt satt opp et par containere for kontor og samband. Våre ettervert legendariske kokker og kjøkken personell hadde to telt, ett for matlaging og ett for bespisning. Det viste seg fort at vi da på den tiden var den eneste militære avdelingen som faktisk hadde egne kokker og kunne sette oss til 3 varme måltider om dagen, mens det meste av andre nasjoner rundt oss enda ble servert militære strids-rasjoner.
Det gikk ikke lang tid før dette ble kjent rundt om, og våre kokker som egentlig hadde hendene fulle i glovarme telt til å fø oss norske, tok på seg ekstra arbeid med å blandt annet bake ferske brød som vi av og til kjørte ut til diverse andre FN organisasjoner som holdt til rundt i selve Mogadishu. I sin visdom, så hadde vi fra Norge blitt satt opp med noen bakjhulsdrevne Isizu kassevogner, to as disse ble det kuttet hull i siden og tak, for bedre å kunne bruke disse kjøretøyene i diverse eskorte oppdrag som vi fikk flere og flere av ettersom nye FN folk kom til Mogadishu.
Vi døpte våre kassevogner for "Isizu Urban Assault Vehicles," og vi måtte ha vært et fryktingytende syn der vi kom, med en mann i "tak luka" med en MG3 som var reimet fast med ryggsekk reimer slik at den ikke skulle falle av under kjøring.
En morgen så hadde igjen våre kokker vert grytidlig oppe og bakt en del brød. Jeg og en av kokkene, fylte opp en av våre kassevogner med fersk brød, hvor mye brød vi hadde blir rein gjetning nå så mange år senere, men jeg vil tro at det måtte ha vert rundt 25 eller 30 av de. Kokken var sjåfør, og jeg var "shotgun" i nabo setet. Kun to Norske soldater i en bakhulsdrevet Isizu kassevogn med hull i taket på vei ut i Mogadishus gater, hva kunne gå galt?
Unge gutter, for det var for det meste de, kom alltid springende mot oss sekundet etter at man kjørte ut av porten. Man prøvde som regel etter fattig evne å holde litt fart, men det var ikke alltid like lett i de folke trange gatene i Mogadishu, noe som førte til at det var mange som ettervert ble frastjålet alt fra sol briller type Ray Ban, til diverse kameraer og ellers alt som disse guttene kunne få lagt sine hender på. AG3 rifla hadde de på den tiden heller ikke noen frykt for, kanskje viste de at vi ikke ville skyte om en uheldig Norsk soldat fikk solbrillene stjelt fra annsiktet, så vi byttet taktikk. AGn holdt vi inne i bilen, mens vi istedet for den holdt en bajonett i høyre hånd, den bajonetten hadde de fleste mye større respekt for enn AGn, og solbrille tyveriene minsket någet i omfang.
Vår brødbil runde var ved veis ende, tror vi hadde en stopp til, da vi i en sidegate kjørte oss fast i en liten sandhaug. Disse kassevognene eller "Urban Assault Vehicles" hadde ikke akkurat noe rykte på seg for å vere god, om de ikke var på "rett asfaltert vei med vind i ryggen." Så der sto vi da, kokken og jeg i en sidegate i Mogadishu med en fastkjørt kassevogn full av ferske brød. Det tok ikke lang tid før folk begynte å strømme på. Ikke veit jeg om de kanskje syntes litt synd på oss, jeg vil helst tro det, for vi fremsto nok ikke som noen alvorlig trussel, kokken og jeg, en Glock og en AG3, våre blå "stål potter," og.....den kassevogna. Mulig det var det, eller at vi fra Norge har et vinnende vesen for å kunne komunisere på en måte som beroliger de fleste, ikke vet jeg? Jeg tror det er noe i det, for vi fikk nesten alle av de som var samlet rundt oss til å hjelpe oss med å komme oss løs fra denne sandhaugen, i bytte må vite av noen ferske brød.
Jeg og kokken kom oss tilbake til egen leir uten andre hendelser den dagen. Men det var flere episoder av någenlunde samme art og litt til, både før og etter hvor det "Norske bondevettet" iblandet en del flaks og ikke minst trening og erfaring gjorde at ting stort sett gikk bra. Vi har alle hørt ordtaket "Gud er Norsk," og i det året jeg var i Somalia og i andre misjonsområder både før og etter, så må jeg vel nesten si meg enig i det.