Det var min første tur ute i internasjonale operasjoner for NDH i Tjadd. Jeg var med ut i andre kontingent og det begynte å nærme seg Jul. På den tiden hadde vi levd på det vi kalte for FN-mat. Maten besto stort sett av fiskepinner eller "sjældævva shari-geit". Alle i leiren begynte å bli ganske lei for å si det sånn. Å de stakkars kokkene våre begynte å gå tom for nye måter å tilberede maten på.
Jeg fikk i oppgave å bistå Movocom i Hovedstaden for å losse og laste et fly fra Norge med medisiner og mat fra Norge. Da jeg kom ned til Nor Movcon i hovedstaden N'Djemena var planen klar. Flyet, et Antanov IL 76 TD, skulle lande, det skulle taxe over til militær side hvor vi hadde drivstoff og alt mannskapet ombord på flyet trengte. Vi skulle losse flyet og det skulle kommet et nytt transportfly, et Hercules C-130, fra Uganda Air, "The Silver Lady". Plankekjøring tenkte vi.. Men slik ble det ikke.
Det hele startet med at flyet fra Norge var forsinket. Men da det endelig kom så taxet det over til sivil side og ble satt i arrest der. Dette, samt at vi viste at det var fire kjøle-/fryscontainere der som vi måtte startes ASAP. Til stor frustrasjon for oss og spesielt de som jobbet fast i Movcon. De hadde opplevd dette før.....
Etter en del tumulter med administrasjonen på den sivile siden fikk vi omsider taxet Antanoven over til militær side. Men da fikk vi Beskjed om at det andre transportflyet ble forsinket. Dette betydde at vi møtte skaffe drivstoff til kjøle-/fryscontainerene. Noe vi ikke hadde planlagt på forhånd. Ekstra stress... Men dette viste seg å være bare småtterier.
Det begynte å nærme seg 24 desember på grunn av alle forsinkelser, og jeg hadde bare pakket for å være der en liten uke. Noe som begynte å merkes... Jeg stinket.. Med 50 grader i skyggen så sier det seg selv. Uansett så begynte det virkelig å haste med å få maten oppover til AO. Da det var lovet en magisk julemiddag, med mat fra Norge. Før jeg dro var alle i leiren oppglødd og gledet seg stort til maten kom. Så det vare bare å brette opp armene og komme igang å få levert maten til AO så fort som mulig. dagen før Juleaften fikk vi sendt nesten alle containere og pallenene med mat og medisiner, så når den store dagen kom var det bare ett par Containere og en eller to paller. så jeg reiste tilbake til Ao for å hjelpe til der med å ta imot det siste. Men selvsagt var det ikke uten problemer denne dagen.
Det var 24 desember. Flyet mitt gikk fra Hovedstaden til AO grytidlig om morgenen og jeg hadde en god plan om hvordan det skulle gå i AO. Men nok en gang gikk ikke alt som planen. Da første flighten landet, så hadde de klart å kile fast flypallene i rullene i skroget, så vi hadde enorme problemer med å få ut lasten. Vi slet i flere timer. Men til slutt gikk det. Når flighten skulle returnere så skulle det bare være med en aggregatcontainer. denne ble også forsinket, og jeg måtte bli igjen for å få ut siste last.
Vi hadde heldigvis et godt samarbeid med de andre nasjonene i leieren, så vi hadde fått med oss Bangladesh og Nepal for å hjelpe til. Klokken begynte å nærme seg 17.00 Zulu og middagen var servert i leieren. Jeg sto på flyplassen å så på klokken men siste flighten landet. Jeg tenkte for meg selv " dette bør være feilfritt", men akk...
Da vi skulle losse siste container, viste det seg at den også hadde kilt seg fast. Så vi begynte med å få løsnet den. Da vi hadde gjort et forsøk for ente gang, var det noen fra Bangladesh som oppdaget at det var Juleaften. Dette var for meg litt rart da jeg ikke viste at noen fra både Nepal og Bangladesh var kristne. de begynte å dele ut klemmer og omfavnelser over en lav sko. det var utrolig hyggelig. helt til flere fra Bangladesh begynte å føle seg så godt kjent med meg at de tok seg retten til å klappe meg på rumpa og gi ekstra masse klemmer. Klokken begynte da å nærme seg 19.00. Jeg tenkte stille for meg selv, " her står jeg på selveste juleaften, midt i Afrika, i et fly med fult av fremmede. Som synes det er helt greit å tafse. Mens familien min sitter hjemme, god og mett å ser på gavene de har fått". Det var en spesiell følelse.
Heldigvis så hadde jeg gode kolleger i kokkestabben som hadde holdt av mat til meg. Samtidig så kom bestekompisen min der nede og hold meg med selskap. Så det ble en god jul tross alt.