Jeg er utrolig takknemlig for å ha vært med på å hjelpe noen
Det jeg husker best var at jeg sammen med lokalt politi – og andre FN-enheter – var med å hjelpe gatebarn tilbake til familien sin. En gang møtte vi en mor som ikke visste at sønnen hennes var i live. Mottagelsen var selvsagt veldig sterk. En annen gang hadde vi med oss en gutt, og det var bare broren hans som var igjen – og broren var egentlig ikke interessert i å ta han tilbake. Det er tøft når du ser en gutt som ikke er velkommen. Dette var barn som var på alder med mine egne. Jeg tenker at det kunne godt ha vært dem, hvis vi ikke hadde vært så heldige at vi bor i Norge.
Vi har jo egentlig vunnet i lotto.
Jeg jobbet som observatør, og var sjef for en observatørstyrke i Lake State – en stat omtrent midt i Sør-Sudan. Det var rundt ti observatører fra hele verden, i min gruppe. Jobben gikk ut på å patruljere. Det vil si å reise ut og skaffe informasjon om hva som skjedde i området. Vi var derfor mye ute på veien og snakket med folk og ledere i de forskjellige landsbyene. Vi snakket også med de militære avdelingene i området. Som sjef for observatørene, var det også en del møter med andre FN-avdelinger og organisasjoner, som for eksempel Røde Kors og Leger Uten Grenser.
Jeg var stort sett ute på patrulje hver dag. Noen ganger måtte vi overnatte ute for å nå ut til landsbyene lengst borte. Veistandarden var dårlig. Spesielt i regntida. Det var mye fattigdom. Folk hadde ikke nok mat, og de hadde heller ikke muligheten til å dyrke mat fordi de ikke hadde råd til frø. Mange levde derfor på forsyninger fra Verdens matvareprogram. Det var mange internasjonale organisasjoner i området, men man nådde ikke fram til alle, og det var aldri nok.
Omtrent midtveis i min periode, ble Sudan delt i to land: Sudan og Sør-Sudan. Det tok tid å bygge opp tillitten til lokalbefolkningen. Mange trodde vi rapporterte til regjeringen i Khartoum (Sudan). Og det var heller ikke alltid så lett for mine arabiske observatør-kollegaer. Menneskene i Sør-Sudan forbinder ofte arabere med krig og undertrykkelse. Å være nordmann var derimot behagelig. Norsk Folkehjelp har jobbet i området siden 1980-tallet, og nordmenn har derfor et svært godt rykte.
Jeg er glad for at jeg dro ut. Og jeg gjør det gjerne igjen.
Selv om du ikke får hjulpet så mange, er jeg utrolig takknemlig for å ha vært med å hjelpe noen. Det var også givende å jobbe sammen med andre mennesker som er så genuint interessert i å få til noe.
I dag tenker jeg mer på hvordan mennesker i andre land lever. Jeg er også blitt mer bevisst på eget forbruk. Er det her virkelig nødvendig? Jeg håper også jeg har lært litt om tålmodighet. Og andre kulturer. Jeg fikk erfare at man ofte måtte bruke lengre tid på å ta avgjørelser enn hva jeg er vant med i Norge. Og hvem er egentlig vi, eller jeg, til å bestemme hva som er riktig?