Rett før jul i 2006 ble jeg oppringt av Forsvarsstaben som kunne fortelle meg at jeg ikke hadde fått jobben som observatør i Sudan, men hei, vi har en annen jobb vi lurer på om du er interessert i. Tjaaaaaa....si det. Jeg hører min kollega i andre enden av telefonen ivrig rote frem noen papirer på pulten før han sier Aghanistan. Ok, sier jeg. Hvilken jobb er dette? Jo, du skal være Military Observer for UNAMA. Greit nok. Hva er UNAMA forresten?
Det blir helt stille i andre enden av telefonen mens han åpenbart leser seg gjennom en lang tekst fra FN før han kommer med United Nation Assistance Mission in Afghanistan. Høres veldig bra ut. Hva holder de på med? Nå blir det helt stille i andre enden, før jeg hører en som mumler "er nå det så j.... nøye". "Men er du interessert Even?" "Javisst er jeg det. Har allerede avklart med min familie at jeg kan ta en utenlandsoperasjon nå i 6 mnd".
Eeeeh Even, det er bare det at dette er 12 mnd operasjon... 12 mnd!!! E du gal. Kona kjem aldri til å godta det.
Noen måneder har det aller meste ordnet seg og kommet på plass. Jeg har vært på kurs for observatører på Østlandet og er nå trent, pakket og klar for 12 mnd opphold i Afghanistan. Under kurset på Østlandet fikk jeg beskjed om at daværende statssekretær Espen Barth Eide (i FD) ville treffe meg i Oslo. Ingen hadde til da kunnet fortelle meg hva jeg skulle arbeide med og hvor. Etter møtet med Barth Eide hadde jeg en sterkere forståelse om hvorfor Norge hadde bestemt seg for å bidra med personell til UNAMA.
Men først må jeg komme meg fra Gardermoen hjem til Bodø med all bagasje og utstyr jeg har fått utlevert. En enorm mengde som bla består av opptil flere metallkasser, feltseng, datamaskin, personlig utrustning, ryggsekk, et ukjent antall uniformer mm. Det kan her fortelles at under utlevering av utstyr i vår leir hadde depotsjefen og hans overordnede ikke snakket godt nok sammen. Depotsjefen som var en eldre erfaren kar hadde laget en løype i depoet som vi skulle følge, flott merket og dermed kunne vi ta ut utstyret i en fornuftig rekkefølge.
Dette hadde imidlertid hans sjef overprøvet, kastet listene som depotsjefen hadde laget og funnet frem de gamle listene "som man alltid hadde brukt". Alt dette uten å fortelle depotsjefen om endringen. Dette medførte et fullstendig kaos innendørs etterhvert. Den godeste depotsjefen skjønte hva som hadde skjedd og forlot åstedet. Han vendte tilbake etter noen timer når vi stod utenfor depoten lastet til det maksimale med ustyr som vi overhodet ikke hadde bruk for.
SAS betjenening på Gardermoen ristet på hodet og jeg måtte ut med flere tusenlapper til bagasjen.
Etter et lite opphold i Bodø og avskjed med familien, ble kursen satt for Amsterdam med videreforbindelse til Dubai hvor en FN fly skulle frakte meg inn til Kabul. Gjennom de neste 12 måneder skulle jeg bli godt kjent med Dubai etter som alt FN personell reiser inn og ut av Aghanistan gjennom Dubai.
Vel fremme i Kabul ble jeg tatt godt imot og ble etterhvert innkvartert i en FN leir i byen.
Senere i mars 2007 ble jeg forflyttet fra Kabul til byen Kunduz i Nord-Øst hvor jeg ble i nesten ett helt år sammen med gode FN-kolleger fra omtrent hele verden. Som militær rådgiver skulle jeg rådgi Head of Office i Kunduz i militære og sikkerhetsmessige problemstilling i området. Jeg hadde ansvaret for kontakt med alle uniformerte enheter både politi og militære, nasjonale som internasjonale. Det innebar god kontakt med den tyske PRT som lå utenfor byen, men også kontakter med øvrige PRT i hele norddelen av Afghanistan. Endel av jobben var også å følge Head of Office til ulike møter hun hadde med offisielle representanter for Afghanske myndigheter som eks guvernøren. Vi hadde ukentlige møter med 3 guvernører i regionen hvor også politisjefer mfl dukket opp. Jobben gav et utrolig godt nettverk og etterhvert hadde jeg kontakter med lokale ledere, politisjefer, militære sjefer osv. Et nettverk som gav god innsikt i en kompleks og vanskelig verden.
I tillegg til de faste oppgavene fikk jeg anledning til å delta på ulike reiser i regionen. Vi hadde en Head of Office som var fast bestemt på å besøke de ulike områdene av hennes ansvarsområde. Dette brakte oss bla på en ukesreise inn gjennom Wahan korridoren i det nordøstlige Afghanistan. Et område som er nokså avsondret fra øvrig del av landet og som grenser inn mot Kina. Jeg fikk også anledning til å reise vestover til den norske PRT og treffe kolleger.
Fordelen med å jobbe for FN var at du var underlagt et FNs sikkerhetsregime og vi kunne dermed reise nokså fritt rundt i landet, dog med noen begrensninger. Men ikke mange...
Utover våren og sommeren 2007 forverret sikkerhetssituasjonen seg rundt Kunduz. En rekke angrep på lokale politisstyrker og et selvmordsangrep mot den tyske PRT gav en mildt sagt anstrengt sikkerhetssituasjon. Gjennom sommeren fulgte det tilsammen 8-9 selvmordsangrep i og rundt byen vår. FN kontoret vårt lå midt i sentrum og vår bolig som vi leide bare noen få hundre meter unna.
Siste del av tjenesten min var i Mashar El-Sharif hvor ISAFs hovedkvarter i nord lå. UNAMA hadde ikke et godt forhold til hovedkvarteret og min oppgave ble å stable samarbeidet på bena igjen.
I slutten av februar 2008 forlot jeg Afghanistan med utrolig mange inntrykk og erfaringer. Gjennom hele oppholdet førte jeg dagbok og har med meg mange opplevelser både på godt og på vondt gjennom 12 måneder i et bemerkelsesverdig land. En opplevelse jeg ikke ville ha vært foruten........ I mars 2008 sluttet jeg i Forsvaret.