Afghanistan, januar 2010 (kontingenten varte fra 01.12.2009 til 10.03.2010)
Vi var mye ute. I perioder bodde vi ukesvis i Forward Operating Base (FOB) Ghowrmach, en fremskutt operasjonsbase vi kunne løse oppdrag fra. FOB-en var delt i to, med en del for den afghanske hæren (ANA) med sine mentorer (OMLT) og en del for oss andre. Jeg var troppsjef for den mekaniserte infanteritroppen i TMBNs task unit (TU), oppsatt på CV90 stormpanservogner og IVECO-er.
En av de dagene jeg husker best er 17. januar. Vi sto opp tidlig for å gjøre klar til dagens oppdrag. Vi skulle sammen med resten av TU-en kjøre noen kilometer sørover for å gjennomføre et møte i landsbyen Dasht-e Khatun, og deretter en akserekognosering i fjellene øst for dalen. De siste dagene hadde vært hektiske, med flere stridskontakt. Vi så derfor frem til å kunne være tilbake til middag og slappe av litt på kvelden.
Ordren for oppdraget hadde blitt gitt kvelden i forveien, og utstyret var klart, så vi trengte bare en kort koordinering og en oppdatering på situasjonen før vi satte i marsj. Ved ankomst Dasht-e Khatun fikk TU-sjef Rune samlet de eldre i landsbyen og satte seg ned for å finne ut hva de trengte mest og hva de visste om fienden i Ghowrmach-dalen. Resten av styrken sikret møtet og snakket med folk vi møtte for å informere om hva vi og de afghanske sikkerhetsstyrkene gjorde i området. De lokale virket stort sett vennlige, med en naturlig skepsis til vår inntreden. Møtet ble ferdig etter en times tid, og vi rullet videre for å rekognosere fjellaksen.
Dalføret var flatt, med noen lave krumninger og en del bekkeslukter. Ingen vegetasjon. Alt virket veldig stille. Like før vi skulle bryte av mot nord fikk vi øye på fem-seks mann som lå på to høydetopper i øst og observerte mot oss. Vi hadde hatt tilsvarende observasjoner tidligere, og visste av erfaring at en stridskontakt var nært forestående. Det stemte også denne gangen. Idet skytteren min skøyt et varselskudd med 30-milimeteren mot den ene høyden, ble det åpnet ild mot oss fra flere retninger. Som vanlig hadde fienden planlagt et bakhold, og det var adskillig flere opprørere her enn det vi hadde sett. Vi returnerte ilden og meldte inn observasjonene våre til ledelsen. Etter noen minutter kom Rune på nett: «9-8, dette er 9-1, nå har vi kontakt 360 grader fra 14 forskjellige stillinger». Han tok en kort pause. «Dette gjør ting enkelt. Returner ild og meld tilbake».
Vi forsøkte å binde fienden, men på grunn av at lendet var helt flatt og at vi sto helt åpent, var det vanskelig. Det var lett å se at den fiendtlige styrken besto av profesjonelle krigere, og ikke bare lokale bønder og kjøpmenn som hadde tatt til våpen. Ilden gikk kontinuerlig fra alle kanter, og mens maskingeværstillingene på høydene ga dekningsild, snek andre seg frem i bekkesluktene og avfyrte raketter (RPG) mot oss på korte hold. Rakettene traff uhyggelig nært, og en av sersjantene mine ble såret av splinter.
Vi forsøkte å manøvrere hurtig med CV-ene for å overraske fienden, men hver gang vi kjørte mot et stillingsområde, trakk de seg unna, mens ilden økte i intensitet i de sektorene vi ikke hadde vogner. Fienden skiftet stillinger ofte, og eide på mange måter initiativet i striden. Det ble skutt med både RPG-er og håndvåpen mot vogna mi, men vi rakk ikke å returnere ilden før skytterne var borte.
Vi var omringet og fienden hadde initiativet. Vi måtte gjøre noe. Vi kunne ikke bare stå her og bli skutt på. Rune visste hva som måtte gjøres. Han valgte å avbryte striden og flytte oss 2 kilometer lengre nord. Skarpskytterne ble liggende på en høyde ved siden av som observasjonspost.
Kort tid etter vi hadde inntatt det nye stillingsområdet, observerte skarpskytterne flere motorsykler som fulgte etter oss og stanset bak en liten høyde cirka 600 meter unna. Etter en liten stund sto 15 mann samlet bak høyden, mens en av dem lå og observerte mot oss, og det var tydelig at de planla noe. «Jeg anbefaler at vi iverksetter et motangrep», kom det på samband fra skarpskytterlagføreren.
Vi ga full gass med CV90-ene, og åpnet ild så fort vi så opprørerne. Noen flyktet på motorsykler, andre valgte å skyte tilbake. To stormpanservogner i full fart med hurtig ild gjorde nytten. Vi jagde dem ut av området, så alle kunne se det. Noen dager tidligere hadde de fulgt etter oss på vei tilbake til FOB-en, og fortalt lokalbefolkningen at de jagde oss ut. Nå hersket det ingen tvil om hvem som hadde kontroll i området.
Dagene etter hendelsen fikk vi bekreftet den positive effekten av motangrepet vårt: lokale sikkerhetsstyrker ønsket mer samarbeid, sivile i området ga mer informasjon om fiendtlige grupperinger og handlinger, og fiendtlig aktivitet ble kraftig redusert i antall og omfang. Opprørerne fikk også store problemer med rekruttering. Dette var en god uke.
