Juli måned gikk med til den store brigadeøvelsen. Kompaniet deltok med alle kjøretøyene sine. Strid og manøvrering pågikk døgnet rundt, og til tider var det svært slitsomt og med lite søvn.
Øvelsene gikk for seg på gamle tyske øvingsområder på Lüneburger Häde syd for Hamburg med dansker og engelskmenn som motstandere.
En natt vi hadde gått i bivuakk, bodde alle 3. tropps sersjanter i samme lille telt. Før vi gikk til ro, ble det sendt rundt en flaske med Benedictiner likør. Ulovlig, men med herlig smak som fristet til å ta for store slurker, men vi sov godt etter det. Klokka fire om morgenen gikk alarmen, og vi skulle i all hast forflyttes til et annet sted. Fienden hadde brutt igjennom, og det hastet. Nokså øre i hodet fikk vi pakket i en fart og så var det å komme i vei. Jeg kom meg opp på motorsykkelen og det gikk noenlunde bra. Som så ofte ellers, ble det mye stopp, og da sola rant ble kolonnen stående. Motorsykkelen sto på veikanten og jeg la meg overende i graset nede i den grunne grøfta. Etter et par timer våknet jeg opp, god og varm i sola og nokså søvndrukken. Sykkelen sto på vegkanten i silhuett mot himmelen, og det var helt stille omkring meg. Herregud, jeg hadde sovna fra hele kompaniet, og hvor var det nå. Nærmeste landsby het Haustenbeck. Den var helt forlatt og var en del av øvelsesområde. Her hadde det bodd folk før, med kirke og ”Denkmal”, eller minnestein over falne tyske soldater i forrige verdenskrig. Slike ”Denkmaler” fantes det over alt i alle byer og landsbyer i Tyskland. De hadde åpenbart mange døde å minnes i dette landet.
Husene i Haustenbeck var stort sett ruiner. Her kunne det øves med skarp ammunisjon noe bygningene bar tydelig preg av med tusenvis av kulemerker. Jeg kom tilfeldigvis over en engelsk avdeling og fikk låne radioen og kalt opp kompaniet og fikk kartreferansen for hvor de nå var. Uten større problemer fant jeg tilbake, og til min store forundring var det ingen som i all travelheten hadde savnet meg.
Vi la ut personellminer som ble erstattet med røkbokser. Tynne tråder, snubletråder, ble festet til tennmekanismene og nå håpet vi på at fienden skulle innfinne seg. Det gjorde han ikke, men en bondemann slapp hønsene sine ut på jordet. Jeg observerte en stor hane som støtte mot en snubletråd. Den tok spenntak, og dermed smalt røkboksen og freste ut fiolett røyk. Panikken spredte seg i hønseflokken som etter hvert forsvant i røyk.
Flere bruer ble klargjort for sprengning med ”dummy” ladninger, og striddommere fòr rundt og ga karakterer. Jobbene som troppen ble tildelt ble utført så godt vi kunne. De var konkrete og ga oss god teknisk trening, men vi hadde liten peiling på hvordan striden forløp og hvem som kjempet mot hvem. Her var det en svikt hos våre egne offiserer og øvelsesledelsen.
Vi fikk overvære skarpskyting med kanoner og hørte granatene visle gjennom luften over oss, for deretter å slå ned i ”fiendens” stillinger med dumpe drønn.
Forflytning, stor aktivitet, venting og venting. Under slike forhold gjorde kokkene en formidabel innsats. De sto på og satte sin ære i at vi skulle få rikelig og velsmakende varm mat.
Dagene gikk, og før vi visste ordet av det lå juli bak oss, og vi var igjen tilbake i Kingsway Barracks. Det gikk jo mot slutten av oppholdet i Tyskland og karene begynte å bli litt trege om morgenen. Major Berntsen ville ha rapport om de som ikke sto opp. De ble innkalt til majoren. Han var respektert, major Berntsen. Han hadde tidligere drevet med boksing og hadde også avholdt boksekurs for soldatene, så de kjente han godt derfra. Å bli kalt inn til sjefen var lite populært. Vi registrerte en betydelig bedring.
Dagens tjeneste startet ofte med en time sluttet orden. Sersjantene tok vare på det. En morgen i august hadde jeg denne jobben. Troppen virket slapp, og jeg prøvde å oppildne dem til friskere innsats. Spesielt var appellen dårlig. Appell vil si at etter en utført kommando under marsj slo man høyre fot i asfalten med et smell. Det hørtes fint ut og ga inntrykk av styrke og samhold.
Bare en mann gjorde fin appell. Det var Ludvigsen og jeg ropte oppmuntrende: ” Bra Ludvigsen”. En svak murring hørtes blant karene, og snart ville heller ikke Ludvigsen gjøre appell. ”Faen heller”, tenkte jeg, ”Appell skal det bli selv om vi skal holde på til lunsj”.
”OK, karer. Dere får et valg. Enten gjør dere skikkelig appell ellers fortsetter vi marsjeringen helt til saken er i orden”. Det ble ikke noe bedre, og i tre timer fortsatte øvelsen med sluttet orden vekselvis med springmarsj, om hverandre. Samholdet i troppen var upåklagelig. Det ble lunsjtid, og jeg dimitterte troppen. Alle var veldig slitne. Gutta hadde seiret. Jeg gratulerte dem med seieren. Antakelig var dette uventet, for jeg fikk aldri siden noen vanskeligheter med appellen.
Sersjantene bestemte seg for å holde en fest i messa vår og uten å spørre inviterte vi noen tyske damer som var ansatt i leiren. Festen begynte stilig med mye latter og kvinnestemmer. Nestkommanderende bodde jo i samme bygning og måtte høre festlighetene. Ut over kvelden ble det for noen, litt for mange drinker og høyrøstethet. Da et par sersjanter startet ”øvelse vannkrig”, med et par brannslukningsapparater, så grep kapteinen inn. Han var sint og nervøs og beordret slutt på festen, øyeblikkelig! Med noen drinker innabords var det et par sersjanter som med ungdommelig overmot tok igjen med kapteinen. Det skulle de ikke ha gjort. Gemyttene roet seg imidlertid ned, damene gikk hjem, og kapteinen skrev en rapport til Brigadesjefen om hendelsen. Rapporten måtte gå tjenestevei og ble heldigvis stoppet av major Berntsen og saken skværet opp.
Det var vår eneste organiserte fest vi holdt i messa vår. Kapteinenes nærvær fristet ikke til gjentakelse.
Vi holdt en mindre avskjedsfest for troppen og laget. Det hersket god stemning, fred og fordragelighet, men det var litt rart å komme så nær disse kara.
En dødsulykke inntraff dessverre i leiren. En av vaktene, han tilhørte transportkompaniet, ble klemt i hjel av en stor lastebil. Han hadde stått bak en lastebil med soldater da en stor trekkvogn svinget inn og nærmet seg bilen foran hvor soldaten sto. Trekkvogna hadde trykkluftbremser. Sjåføren hadde bremset før bilen svingte inn i vaktområdet, og da motoren gikk på lavt turtall var ikke trykket kommet tilstrekkelig opp igjen, og den tunge trekkvogna gled bremseløs mot soldaten som da sto med ryggen til. Uten at noen kunne hindre det, ble han klemt i hjel mellom trekkvogna og lastebilen. En ulykke kommer sjelden alene. En Jeep ble sendt av sted for legehjelp. I opphisselsen greide jeepen å velte og skapte på den måten flere skadede, men heldigvis ikke alvorlig.
Tyskland var delt mellom de allierte i forskjellige soner. Vi holdt til i den britiske sonen. Her hersket god orden om enn ganske streng. Lenger sør lå den amerikanske sonen.
En langweekend i begynnelsen av august reiste fire sersjanter sydover til Frankfurt, som lå i den amerikanske sonen. Her syntes alt å være mye friere. Vi så ganske berusede amerikanske soldater som drev villmannskjøring med motorsykkel i gatene. Amerikansk militærpoliti grep ikke inn i denne farlige leken. Vi ble fortalt at dette var OK så lenge det ikke gikk riktig galt. Forårsaket du imidlertid skade på noe eller noen ble du straffet hardt, med andre ord en slags frihet under ansvar. Amerikansk og engelsk militær kultur syntes å være svært forskjellige.
**Hjemreise**
Hjemreisedatoen ble fastlagt og pakkingen av avdelingsutstyr tok til. I store kasser ble alt det utstyret vi skulle ha med tilbake til Norge, pakket ned. I avdelingsutstyret, som ble pakket i store trekasser og forseglet, snek det seg inn en del private saker som ammunisjon, verktøy, brennevin, sigaretter og liknende. Noen forsynte seg også av kompaniets utstyr og innlemmet dette i sin private samling. Ikke helt bra, men det var liten kontroll fra kompaniets ledelse, av hva vi tok med oss.
Hjemreisen skulle skje med troppetransportskipet Svalbard, det samme skipet som vi kom ned med. Snart bar det hjemover igjen, men til hva?
Jeg hadde likt meg godt på Befalsskolen. Tjenesten i Tyskland var også meget interessant. Selv om vi som sersjanter i stor grad ble overlatt til oss selv, hadde vi tatt dette ansvaret og vi syntes å ha lykkes med det. Hva neste trinn i tilværelsen skulle bli, var selvsagt gjenstand for lange diskusjoner. Per Harbo og jeg diskuterte mulighetene for å starte et lastebilfirma, Harbo og Rygh, Transport AS. Vi var ganske forskjellige av natur. Jeg var betenkt, og vår plan ble med tanken. Krigsskolen var et alternativ. Den var toårig og man var sikret jobb i Forsvaret. En trygg løsning om man kom inn. Foreløpig hadde jeg likt meg svært godt i uniform. Forsvaret var populært og da Hærens Krigskole annonserte, med søknadsfrist april, sendte flere av sersjantene inn søknad om opptak. Alle fikk positivt svar og skulle møte til opptaksprøver allerede i den første uken av september. Dette kom til å bli ”close race”. Kompaniet ville ikke være hjemme før i den siste uken av august.
En av de siste dagene i Kingsway Barracks, var jeg beordret som vaktkommandør. Normalt var dette en rutinemessig og grei jobb. Ut på kvelden kom imidlertid militærpolitiet med en soldat fra Transportkompaniet. Han hadde tyvlånt en mindre lastebil og var etter sigende beruset. Da det var sent på natten, la jeg soldaten i en av cellene i vaktarresten etter først å ha tatt fra han utstyr som skolisser og kniv som han eventuelt kunne skade seg selv med. Tidlig neste morgen varslet jeg avdelingen. De visste allerede om hendelsen, og soldaten ble hentet. Forseelsen var såpass grov at gutten ble stilt for militær domstol. Da vi nærmet oss dimmedato ble retten satt raskt, men datoen var etter at kompaniet var reist hjem. Jeg var innstevnet som vitne og måtte da dessverre bli igjen for å delta i rettsaken. Gutten ble dømt til 30 dagers vaktarrest som måtte sones etter at de andre var dimittert Min hjemreise ble dagen etter fra Hamburg med en to motors militær Dakota maskin. Flyet var meget spartansk utstyrt, men det var første gang jeg i mitt liv fløy! Opplevelsen var deretter. Helt utrolig rart å se Tyskland fra oven. Vi fløy i fint vær nordover, og jeg satt med nesa klistret til vinduet og fikk med meg både Danmark, Skagerak og Oslofjorden før vi landet på Fornebu. Her ble jeg hentet, og så gikk turen tilbake til Hvalsmoen hvor dimmeforberedelsene var i full gang.
Opptaksprøver på Krigsskolen var neste stopp, og med et visst vemod forlot jeg Hvalsmoen. Det skulle gå to år før jeg vendte tilbake og da som løytnant.