Den 2.mai 1949 møtte Leif Fossum på Hvalsmoen ved Hønefoss og startet der soldatopptreninga. Han ble forlagt på 16-mannsrom sammen med rekrutter fra Mehamn i nord til Egersund i sør. I nabotroppen var det i det vesentlige soldat fra Nord-Trøndelag. Maten de fikk var så som så – han hadde spist man som var bedre.
I og med at han havnet i Ingeniørvåpenet øvde de på montering av bruer, enn videre hadde de mye sprengningøvelser. De øvde også på å legge ut miner, kamuflere dem og ta de opp igjen. En viss spenning følte de da de skulle ta opp miner befalet hadde lagt. De var ofte lagt ut med minefeller og var de uforsiktige nok kom det en smell og litt røyk. Disse minefellene var ufarlige.
Etter endt rekruttskole bar der til Oslo, deretter ombordstigning i KNM Svalbard med mål Kiel. Ved ankomst Kiel ble de så transportert til Neumünster og fikk forlegning i store mursteins bygninger. Leif havnet på 2-mannsrom sammen med kameraten fra Egersund. Romkameraten ble sjåfør mens Leif ble ordinær ingeniørsoldat.
Tiden de var i Neumünster forble rolig – ingen dramatiske hendelser oppstod.
De tørrtrente mye – bla. fikk de i oppdrag å montere opp en pongtongbru kalt Bailey Bridge. Denne brutypen kom i seksjonen og seksjonene ble ført på plass ved at hver seksjon var utstyrt med motorer. Brua ble bygd over elva Weser. Denne elva hadde egentlig stor båttrafikk, spesielt av lektere. Når båtene kom seilende var det å starte opp motorene på seksjonen, kjøre de unna slik at båtene hadde fri veg og så montere seksjonene igjen. Foruten Bailey Bridgen hadde de også en liten motordrevet ferje som tok en lastebil eller en jeep.
Av våpen fikk han utlevert en Garand. De hadde også det britiske panservernvåpenet PIAT. Det var en skytedag med PIATen - Leif var da ikke med. I den grad de kunne komme seg unna denne, gjorde de det.
Maten i leiren var, i motsetning til Norge, av bra kvalitet. Det var mye loff og egg omtrent hver dag. En bestemt ostetype gikk han lei av.
Noen turer ble det også tid til, bla. til Hamburg. De fikk en lengre permisjon i jula 1949 der de reiste med tog til ett vintersportssted kalt Winterberg. Dette var ett hotell britene hadde tatt kommandoen over – og der bodd nordmennene. Tid til å prøve skiene ble det også.
Det var naturlig nok flere øvelser, bla, var de fire dager i telt på det enorme skytefeltet Lüneburger Hede. De øvde en del med danskene og britene.
Tyskerne hadde de ingen problemer med. Det var tyske statsborgere som arbeidet i leiren og fant dem på forskjellige områder. Noen hadde som ansvar å vedlikeholde soldatenes bekledning: reparasjoner, rensing osv. Flere at tyskerne hadde allerede lært seg litt norsk. Han, som mange, mange andre, kjøpte seg ett fotoapparat han enda har og betalingsmiddelet var sigaretter. Ikke langt unna nordmennenes forlegning var det en flyktningeleir bestående av barn og voksne, antagelig var mesteparten fra Polen. Soldatene arrangerte Luciafest for ungene i leiren. Det var også en polsk militæravdeling i området og de var ofte innom den norske kantina for en handel.
Det kunne bli lange dager, alt var rutine. Tiden for dimisjon nærmet seg og pånytt ble de sendt om bord i KNM Svalbard etter at båten hadde blitt spylt ren. Det hadde vært noe grov sjø på turen fra Norge til Kiel med nye soldater og mange hadde blitt sjøsyke. Det var dønninger på heimturen og Leifs matlyst var ikke helt på topp.
De gikk i land i Oslo, etter noe om og men der, bar det til Hvalsmoen for den endelige dimisjon.
Intervjuet er utført av Asbjørn Liberg som har intervjuet en rekke oppdalinger som tjenestegjorde i Tysklandsbrigaden. Historien er publisert med samtykke fra Asbjørn Liberg og Leif Fossum.