I et julebrev til Romsdalsposten (gjengitt fra «Tysklandsbrigadane - slik vi hugsar dei.»):
På kaia i Flensburg stod våre forgjengere i ingeniørkompaniet/Brig 491 ferdig til å entre skipet og bli med tilbake til Norge. Augustkvelden var mørk, mye mørkere enn vi er vant til, men store lyskastere fra skipet spiller opp over kaien, og 800 mann som den siste pulje i en brigade på 4000 tramper over landgangen.
Vi stod oppstilt på kaien da de "gamle" karene marsjerte ombord. Å dømme etter deres uttalelser hadde de ingen betenkeligheter med å sette kursen hjem til Norge. Havneområdet var avsperret og alt foregikk i mønstergyldig orden.
Etter ca 10 mils kjøring ankom vi den sørligste av de byer hvor de norske styrker er forlagt. Neumünster er en by på størrelse som Trondheim, men en får neppe noe inntrykk av størrelsen på grunn av det flate terrenget. Foruten vårt kompani er et brigadeverksted og Tysklandskommandoens stab forlagt her, hver i sine respektive leirer. En leir for engelskmennene finnes også. Vi ankom til vårt bestemmelsessted i 2-tida om natta. Det var bekende mørkt, og vi kunne bare skimte konturene av våre fremtidige boliger, veldige mursteins-kolosser, hver på størrelse som Grand Hotell i standardutførelse strengt geometrisk plassert i forhold til hverandre.
Fortroppen hadde gjort godt arbeid, så det gikk hurtig med fordelingen av rom, og selv om det var sent, fikk vi et godt inntrykk av forholdene vi skulle leve under det neste halve året. Vi ble forlagt 1-4 mann på store lyse rom, sengene var gode, og toppen av luksus var over-og underlaken samt putevar. Den tida vi hadde tilbrakt i Norge, gikk det på tynne halmmadrasser (skrøpelige saker av papirstrie etter tyskerne), skitne ulltepper og køyer, to i høgda, med en bunn av ekte norsk furu. Som regel var vi 16 mann på rommet. Vi skulle således ikke være bortskjemt hva komforten angår, og var nye forlegning ble også et rent himmerike å regne for.
Mellom brigadeskiftet hadde tyskerne rukket å stjele de fleste lyspærer på rom og i korridorer, men det var en eventualitet vi hadde regnet med. Om ikke lenge kunne våre medbrakte Osrampærer kaste nytt lys over tilværelsen. Vi bega oss til spisesalen, og nok en overraskelse. Den tyske betjeningen var i full gang, og det gikk raskt unna med serveringen. En god appetitt hadde vi med. En ypperlig varm aftens satte punktum for en begivenhetsrik dag, og vi kunne fornøyet tørne inn i mellom rene lakener.
Hentet, med tillatelse fra forfatterene, fra boken "De norske styrker i Tyskland 1947-1953 Fra okkupasjon til forsvar av tysk jord" av Olav Breidlid og Ernst Olav Bjørkevik.