Vi ble beskutt med granater inn i leiren regelmessig
Da jeg søkte min andre kontingent til Libanon hadde jeg ikke forventet tilbudet om å dra til Somalia isteden. Da tilbudet kom så takket jeg umiddelbart ja, og løp til bokhylla for å sjekke hva det sto om Somalia. Jeg husket å ha hørt om Somalia på nyhetene.
Vi ankom Mogadishu, og ble forlagt i leiren til UNOSOM-hovedkvarteret. Jeg skulle bo i et 14 kvadratmeter stort telt, på feltseng og med en europall til å ha personlig materiell i. Jeg bygde etter hvert møbler av pallekarmer, en stol, et bord, og en slags seksjon. Feltsenga var ok, men uten dyne. Jeg hadde dynetrekk og putetrekk, men ikke noe til å ha inni, så det ble kaldt om natta. Temperaturforskjellen på dag og natt kunne nemlig være stor.
Jordekornene var greie husdyr siden de holdt slangene borte.
Det var ikke mange dager etter ankomst at vi opplevde å bli beskutt med granater. Jeg hadde opplevd å bli beskutt med håndvåpen og overskyting med raketter i Libanon, men dette opplevde jeg mye mer personlig. Det er lite beskyttelse i et telt, og å løpe for å komme i dekning var krevende. Jeg visste ikke om jeg løp fra eller til neste granat.
Under et angrep da vi måtte gå i dekning hadde ingen husket å ta med felttelefonen. Vi hadde derfor begrenset kontakt med den norske operasjonssentralen. Alle ble beordret om å sørge for at telefonen ble med neste gang vi måtte i dekning. Da neste angrep kom var jeg like ved teltet der telefonen hang. Jeg løp innom for å se om telefonen var tatt med. Den hang igjen i teltet, og var godt bundet fast i tau i teltveggen. Jeg husker jeg sto og forbannet alt og alle mens jeg forsøkte å løsne knutene. Telefonen ble med i dekning og kontakt med operasjonssentralen ble opprettet.
Niende juli ble vi angrepet igjen, og fire fra det norske kompaniet ble skadet. Dagen etter ble jeg ble bedt av min sjef om å følge fotograf Dan Eldon fra Reuters til de norske skadde soldatene og la han intervjue de, om soldatene ønsket dette. Eldon og tre andre journalister ble drept tre dager senere i Mogadishu – revet i hjel av menneskemengdene.
Vi fikk flere ganger informasjon om at det var forventet angrep på leiren om natta. Vi ble beskutt med granater inn i leiren regelmessig, både på dagtid og natt. Det var åpenbart at noen innenfor gjerdet ga informasjon til noen utenfor, siden granatene landet nærmere og nærmere hovedkvarteret der generalene, og vi, jobbet.
I løpet av min kontingent ble sju norske soldater skadet i strid, det vil si ca. fem prosent av avdelingen. Dette var høyeste skadeprosent av alle de 28 deltagende nasjonene i UNOSOM II. Dette var etter min mening en ekstraordinær operasjon.
Jobbene våre i Somalia var som skrivere, lagersoldater, kokker, vognførere og mange andre funksjoner. Men soldatjobben kom alltid først. Vi patruljerte, hadde vaktposter, besatte stillinger under angrep, gjennomførte eskorte og transportoppdrag under alle forhold, eller kom oss i dekning. Så utførte vi vår «dagjobb» resten av tiden. Som et ekstraordinært stabskompani skal.