United Nations Military Liaison Officers to Yugoslavia

United Nation Military Liaison offisers to Yugoslavia

(Den glemte FN misjonen)

En fortelling om hva jeg opplevde og erfarte i noen uker vinteren 1992.

Bakgrunn:

25 juni 1991 erklærte Kroatia selvstendighet fra Jugoslavia. I juli gikk den Jugoslaviske hæren (JNA) til angrep på Kroatia. JNA erobret ca. 1/3 del av landet. 2. januar 1992 ble det inngått en skjør våpenhvile mellom partene.

FN bestemte da at det skulle etableres en liaisonstyrke i grenseområdene. Disse ble plassert i tilknytning til lokale hovedkvarterer på begge sider av fronten, fra Dubrovnik i sør til Osijek i nordøst. Det skulle være 2 hovedkvarter, Zagreb og Beograd. Norge skulle delta med offiserer utlånt fra eksisterende Observatør misjoner som f.eks. UNTSO og UNIKOM.

Reise til område:

Jeg var på denne tiden observatør i UNIKOM, og 15. januar fikk vi spørsmål om å stille. Harald Nordby og jeg svarte positivt, og 18. januar dro vi. Dagen før vi skulle dra ble jeg kalt inn til CMPO, oberst Gupkta med spørsmål om jeg ville bringe med en sum dollar til Hovedkvarteret i Zagreb. Jeg fikk utlevert en konvolutt med 210000 § (ca. 1,6 mill norske kroner etter datidens kurs). Jeg måtte ikke si ett ord til de andre.

I reisefølge fra UNIKOM dro en svenske, en russer, en franskmann og Harald og meg. Første del av reisen gikk via Athen til Wien. Her fikk vi en brif, og utlevert vinterutstyr til de som trengte det.
Dagen etter gikk turen til Graz, hvor de som skulle til Beograd gikk av bussen for flytransport. Resterende personell ble fraktet på landeveien til Zagreb, hvor vi ankom sent på kvelden. Personell fra bl.a. UNTSO var blitt sendt til Trieste i Italia for å hente kjøretøy.

Etablering:

Jeg ble pekt ut til å være teamleder med ansvar for Vest-Slavonia. Øvrige teammedlemmer var kaptein Herve fra Frankrike og kaptein Ehrnrooth fra Finland. Det var uklart hvor i «teigen» vi skulle være, så sammen med personell fra staben i Zagreb, dro vi på rekognosering. Vi fikk se mye ødeleggelser nær fronten.

Det ble bestemt at vi skulle etableres i Bjelovar, hvor hovedkvarteret til noe som kan sammenlignes med en brigade holdt til. Vi ble tatt godt imot av hyggelige folk, og fikk tildelt et kontor i egen etasje. Til liaisonoffiser hadde kroatene utpekt en slovensk militærlege, og til tolk fikk vi Tanja.

I Bjelovar hadde ingen noensinne sett FN personell, og vi ble derfor gjenstand for mye oppmerksomhet. Allerede dag 2 ble vi intervjuet avbildet av lokalavisen, og deltok i «dagsrevyen» på den lokale TV-en.

På kontoret:

Oppdraget var i utgangspunktet enkelt. Vi fikk inn rapporter om brudd på våpenhvilen fra kroatene. Dette ble rapportert videre til FN gjennom Zagrebkontoret. Hoveddelen av bruddene var artilleriskyting/nedslag. Vi fikk også rapporter fra JNA, gjennom Zagreb, om brudd på våpenhvilen på andre siden. Disse ble presentert til kroatene via liaisonoffiseren.

Vi hadde følgende sambandsmidler: Radio, telefon og fax. All rapportering foregikk pr fax. I begynnelsen var det få saker som ble rapportert, men etter hvert kunne det være opp mot 20 tilfeller hver dag.

Vi organiserte det slik at en mann var vakthavende i 24 timer, inkludert nattvakt på kontoret.

Partene hadde etablert såkalte hotlines. Telefonlinjer som skulle brukes hvis noe eskalerte, særlig p.g.a. misforståelser. Vi hadde tegnet inn alle disse forbindelsene på operasjonskartet, og vi innhentet opplysninger hver dag om de virket.
De første ukene hadde vi i svært liten grad mulighet til å forlate kontoret.

2. februar fikk vi besøk av Sjefen for liaisonstyrken, Oberst Wilson (Australia). Han var ellers NK i UNTSO. Jeg ga han en brif om våre gjøren og laden. Deretter var det møte med brigadestaben.

Vi hadde stadig besøk fra militærattasjeer og annet ambassadefolk, men ingen fra Norge.

En dag fikk vi besøk fra et nasjonalt tidsskrift/ukeblad. Det var intervjuer og avbildning. Mens vi sto ute, hørte vi plutselig et jetfly i luften. Over oss kom det en MIG. Dette var et klart våpenhvilebrudd, fordi Kroatia hadde ikke noe fly eller flyvåpen. Vi varslet da umiddelbart Zagreb. Senere fikk vi vite at en kroatisk pilot som tjenestegjorde i JNA, hadde stjålet sitt eget fly og fløy det til Zagreb. Etter den dagen hadde kroatiske luftforsvaret en pilot og et fly.

FN oppdrag:

FN hadde vedtatt å utplassere en styrke (UNPROFOR) på 14000 fredsbevarende soldater. I den forbindelse fikk jeg 2. mars i oppdrag å rekognosere et mulig hovedkvarter for styrken. Oppdraget ble utført, og jeg meldte inn 2 aktuelle steder. Men som alle vet skjedde det ting i Bosnia, som gjorde etablering av dette hovedkvarteret uaktuelt.

Utenfor kontoret:

Etter hvert fikk vi anledning til besøk i område. I første omgang i nærmiljøet, deretter til fronten.

6. februar fikk vi melding om at vi skulle organisere en frontlinjekryssing. Oberst Wilson og en kolonne med kjøretøyer skulle krysse. Dette var første gang det skulle være slik kryssing.
I utgangspunktet var dette en høyrisiko sak. Kolonnen kom fra Zagreb og skulle til Beograd. Først skulle den passere ut gjennom kroatenes fremste linje, deretter gjennom 400 meter no mans land, før den kom til JNAs fremste linje. Det var utplassert mye soldater på begge sider, og de var lette på avtrekkeren.

Oppgaven ble løst slik: Jeg gjorde avtale med en svenske på JNA siden. Vi kunne så vidt se hverandre fra hver vår side. Først tok vi en prøvekryssing ved at vi vinket med hvert vårt store FN-flagg, deretter gikk vi i passe fart til vi møttes. Så gikk vi tilbake.
Den reelle kryssingen gjorde vi på samme måte, jeg gikk sammen med oberst Wilson og med kolonnen bak helt til møtte svensken. Han tok over, og jeg vente tilbake til kroatisk side. Jeg ble litt skremt på returen, da jeg hørte en kraftig MG salve i åsen like ved.

Senere gjennomførte vi flere besøk til fronten, og snakket med avdelinger. På besøk hos en bataljon spurte jeg bataljonssjefen om det var noe jeg kunne hjelpe med. Og det var det: 2 av hans soldater hadde vært på JNA siden og spilt fotballkamp. Det var klarert, men på tilbaketuren roten de seg bort (alkohol?). Det endte med at de ble tatt til fange. Jeg tok opp saken med Banja Luka (vår motpart på serbisk side). Jeg ble en relativt populær person, da dette ble løst etter noen dager.

Zagreb:

29. februar dro kaptein Ehrnrooth og jeg til Zagreb for å installere ny radio i en av bilene. Mens vi var der, benyttet vi anledningen til en hårklipp. I frisørsalongen oppdaget jeg ukebladet med bilder og intervjuer som vi var med på. Jeg viste dette til et barn som var til stede, og jeg kan love at det ble oppstandelse i salongen. Vi fikk ikke anledning il å betale for klippen.

Søndag 8. mars satte jeg meg på bussen i Zagreb og dro til Wien og videre hjem. 2 dager senere ble UNMLOY avviklet.

Dagen etter ble jeg kalt til Onsrud for å brife en norsk styrke som sto på farten til Jugoslavia.