Tjeneste i FNs internasjonale operasjoner. UNMOP

Jeg heter Arild Hansen, er 70 år og fra Bleik på Andøya. Å få oppleve historie der historier skapes kom svært nært da jeg reiste til Libanon på mitt første FN oppdrag i 1983. Det var som offiser i Luftforsvaret jeg fikk denne muligheten. Jeg vil med denne artikkelen samtidig hilse til alle Veteraner fra Int Ops, og spesielt til de kvinner og menn jeg tjenestegjorde sammen med for fredens sak i følgende operasjoner:

• UNIFIL kontingent XI og XII NMC, Spesialtroppen 1983-1984.
• UNTSO 1988-1989.
• UNAVEM II 1991-1992. 
• Rådgiver for UD i Hebron / Vestbredden 1994.
• IFOR 1996.
• Instruktør UNMOC Finland 1997-1999.
• UNMOP 2000-2001.

Leseren får her en situasjonsrapport fra en av disse operasjonene. En liten misjon og lite kjent, men viktig i sin tid. Området er Balkan, og navnet er: United Nations Mission of Observers in Prevlaka – UNMOP

Historikk

Det hadde vært observatører til stede på den meget strategiske halvøya Prevlaka, helt sør i Kroatia, siden 15 oktober 1992. Bakgrunnen for tilstedeværelsen kan føres tilbake til 1991, da heftige kamper pågikk mellom «Det Jugoslaviske folks hær» JNA, og kroatiske styrker sør for Dubrovnik.

JNA skjøt med bombekastere og granater, og forvoldte store ødeleggelser på byen som er på UNESCOs kulturarvliste. Fredsforhandlinger startet i mai 1992. Deler av JNA var fremdeles til stede, men forlot området 20 oktober samme år. Hæren hadde da skiftet navn til «Den Jugoslaviske hær» VJ, etter at President Tudjman (Kroatia) og President Cosic (Serbia og Montenegro) underskrev en felles erklæring i Genève 30 september 1992. Der fremkom det at VJ skulle trekke seg fullstendig ut av kroatisk territorium, og at området opp mot Prevlake skulle bli fullstendig demilitarisert.

Sikkerhetsrådet autoriserte med sin resolusjon 779, 6. oktober 1992 UNPROFOR til å observere og rapportere demilitariseringen. Etter restruktureringen av UNPROFOR i mars 1995, ble ansvaret overført til UNCRO, med en observatørstyrke på 14 personer.

Før mandatet til UNCRO utløp 15. januar 1996, innså FN at man ikke kunne forlate dette meget strategiske området, og bestemte i resolusjon 1038/1996 at operasjonen skulle fortsette. United Nations Mission of Observers in Prevlaka – UNMOP ble etablert og utplassert. Bemanningen skulle være 28 observatører. I tillegg til Team Prevlaka ble det opprettet et Liaison Team i Dubrovnik i Kroatia og et i Herceg Novi i Montenegro. En omorganisering ble senere foretatt for å gjøre misjonen mer effektiv og selvhjulpen. UNMOP ble selvstendig misjon 1 februar 1996, og rapporterte nå direkte til FN hovedkvarteret i New York. På grunn av sin størrelse og at UNMIBH lå så nært, (Mostar og Sarajevo), fikk man administrativ og forsyningsmessig hjelp derfra. UNMOP ble historie 15 desember 2002 etter Sikkerhetrådets resulusjon 1437/2002.

Mandat

UNMOP ble etablert 1 februar 1996 i henhold til Sikkerhetsrådets resolusjon 1038/1996, og skulle observere og rapportere demilitariseringen av gitte områder i Kroatia og Montenegro. Det skulle holdes regulære møter med lokale myndigheter for på den måten å redusere spenningsnivået, øke sikkerheten og forbedre forståelsen mellom partene.

Denne lokale kontakten skulle ivaretaes av Deputy Chief Military Observer - DCMO, mens Chief Military Observer - CMO, skulle holde løpende kontakt med myndighetene i Beograd og Zagreb.

Operasjonsområdet

UNMOPs ansvarsområde strakk seg fra spissen av Prevlakahalvøyen og opp til grensepunktet mellom Kroatia, FRY (Montenegro) og Bosnia/Herzegovina. Området var delt inn i en FN kontrollert sone UNCZ, også kalt Blå sone, og en Demilitarisert sone DMZ, også kalt Gul sone. Denne var 5 km bred på begge sidene av grensen. (Se kartblad). Imidlertid var begge lands myndigheter uenige om hvor sonegrensene gikk. Dette resulterte i at det på begge sider ble utplassert politistyrker innenfor UNCZ. Noe som ikke var tillatt i henhold til mandatet. Partene var også uenige om nøyaktigheten av DMZ.

Tjenesten

Samarbeidet med de involverte lands myndigheter var godt. Men uoverensstemmelser ute i operasjonsområdet var likevel ikke til å unngå. Spesielt i etterkant av de rutinemessige rotasjonene av politistyrkene. De brydde seg lite om inngåtte avtaler, men vi ble stort sett enige. På slutten av min periode ble imidlertid styrkene merkbart redusert. Myndighetene ville heller bruke mannskapene på strengere kontroll med illegal innvandring og smugling. I tillegg hadde kriminaliteten økt betydelig. Dette er fremdeles et stort problem over hele Balkan.

UNMOP var oppbygd slik at man rullerte observatørene gjennom hele året. Hver måned mottok vi nytt personell tre til fire dager før den som skulle avløses reiste hjem. I hovedkvarteret ble den nye observatøren kjørt gjennom papirmølla, samt en engelsk test. Deretter sent til Sarajevo med en erfaren observatør som veiviser og mentor. Der fikk man ID kort, måtte gjennom en kjøretest, for så å motta militært sertifikat. Ikke alle klarte testen og måtte derfor, for egen regning, bekoste noen ekstra kjøretimer på kjøreskole i Dubrovnik før ny oppkjøring. Dagen etter bar det ut til Prevlaka på opplæring i 3 dager.

Det første jeg gjorde da jeg overtok som teamleder på Prevlaka var å revidere planverket og forbedre logistikken. Vi bodde elendig, og hadde ikke engang en enkel madrass å sove på. Både slanger og diverse andre kryp besøkte oss både der vi sov og på kjøkkenet. Etter litt etterretningsvirksomhet, og mange byråkratiske krumspring, kjørte jeg derfor til Sarajevo for å få tak i madrasser. Madrassene fikk jeg, men det måtte mange underskrifter til før jeg kunne ta dem med meg tilbake til Prevlaka.

Jeg innførte deretter klare og udiskuterbare retningslinjer for tjenestens utførelse, generell orden og renslighet. Det ble som forventet mye murring i starten, da spesielt kjøkkentjeneste ikke helt passet inn i flere av observatørenes definisjon av offisersrollen . Men rottene og slangene ble mindre synlige, selv om de ikke forsvant helt.

I kjelleren fant jeg et rom med noen benker og en badstuovn. Jeg er ganske sikker på at en finsk observatør hadde etterlatt ovnen der, for de bygger badstuer over alt hvor de tjenestegjør. Jeg satte rommet i stand, bygget nye trebenker og reparerte ovnen. Det var usedvanlig surt og kaldt ute i havgapet denne høsten og vinteren. Vinden blåste tvers gjennom bygningen og regnet kom inn over alt, så badstua ble flittig brukt.

Jeg ønsket nye observatører velkommen til Prevlaka med ordene: «Dersom du tar vare på oss, så skal alle vi andre ta vare på deg». Ganske raskt ble teamfølelsen og samholdet sterkere og kvaliteten på opplæringen av nytt personell forbedret seg radikalt.

Etter perioden som teamleder på Prevlaka ble jeg beordret som misjonens nestkommanderende, DCMO. Jeg flyttet inn til hovedkvarteret i Cavtat der en av mine mange oppgaver var å utarbeide og iverksette rotasjonsplanene. I en liten misjon med 22 nasjonaliteter, fra alle verdensdeler og med stor religiøs spredning, var det ikke alltid like enkelt. Vi hadde ingen store religiøse eller etniske motsetninger, men noen kuriositeter kom vi ikke utenom. Som dere vet spiser ikke muslimer svinekjøtt, og hinduer spiser ikke kukjøtt. Hadde man en muslim og en hindu med seg på teamet, måtte det bli kylling. Og det skjedde ofte, så man ble ganske matlei etter hvert.

Lokale forhold

Når det gjaldt situasjonen for lokalbefolkningen, var det store forskjeller mellom by og land. Folk på landsbygda hadde det svært tungvint, uten innlagt vann og med ustabil strømforsyning. Byene bar preg av turismen fra Øst-Europa, spesielt i Montenegro. Det var relativt trygt å ferdes på veiene, og som turistmål er områdene sør for Dubrovnik og langs Kotorfjorden i Montenegro virkelig verdt et besøk.

Pensjonen i Montenegro var ca 800 norske kroner, mens en musiker i Symfoniorkesteret tjente ca 3000 norske kroner i måneden. Svært mange hadde både to og tre jobber for å få endene til å møtes.

Som forventet hadde krigen forårsaket dype og varige motsetninger mellom folkegruppene. Langs dalføret Konavle, fra Cavtat til Prevlaka, hadde det vært overflod av jordbruksprodukter. Dette er det mest fruktbare området i hele regionen, og avlingene ble solgt i hele det store nærområdet. Nå ligger det meste av jorda uproduktiv. Alle mulige slags handelsrestriksjoner finnes fremdeles. At styrker fra Montenegro var med på å legge deler av Dubrovnik i grus, gjør at viljen til samarbeid er nesten fraværende. Man glemmer aldri slikt på Balkan.

Det norske bidraget var én observatør. Før jeg dro nedover leste jeg meg opp på områdets historie og oppdaterte meg på de store religionene. Jeg møtte dem alle, enten blant lokalbefolkningen eller blant observatørene. Tjenesten var ofte slitsom og svært tungrodd, men jeg visste av tidligere erfaringer at «ting tar tid». Det aller meste ordnet seg til slutt, men det var ofte en stor prøvelse for min medfødte utåmodighet.

Forholdet mellom UNMOP og lokalbefolkningen var godt. Misjonen holdt en svært lav profil utenfor selve operasjonsområde. Således skulle man ikke vise seg i uniform i de nærliggende byene. Dette etter avtale med lokale myndigheter, for som de sa : ” Man skulle ikke skremme turistene og lokalbefolkningen unødig med å opptre i uniform offentlig”. Det var forståelig etter hva sivilbefolkningen hadde opplevd fra uniformert personell mens kampene pågikk.

Fritid

Avslutningsvis vil jeg nevne noe av det kulturelle samarbeidet jeg fikk være med på.

I fritiden hjemme er jeg dirigent, sanger og musiker. Da jeg kom til Cavtat oppsøkte jeg den lokale hornmusikken. Der ble jeg godt mottatt, spesielt da de forstod at jeg kunne spille Euphonium. Dirigenten var hornist i Dubrovnik symfoniorkester, og etter en stund spurte han om jeg kunne tenke meg å spille i Dubrovnik byorkester. Dette er et Full Symphonic Band og består av de fleste blåserne i symfoniorkesteret, musikkstudenter og meget gode amatører. Med andre ord et høyt musikalsk nivå. Jeg prøvespilte og det var bare å begynne. Dirigenten var russer og snakket ikke ett ord engelsk, men det gikk helt greit.

Det ble utekonserter på Stradun, (hovedgaten i gamlebyen i Dubrovnik), byer i nærområdet, i teateret og i Rectors Palace. Et gammelt palass, hvor tilhørerne kan se opp på stjernehimmelen mens de lytter til musikken. Byorkesteret var nærmere 150 år gammelt, men hadde aldri tidligere spilt der. Her fikk jeg gleden av å spille solo på Euphonium med orkesteret i «Serenata» av Toselli. Et minne for livet.

I Dubrovnik arrangeres det en syv ukers årlig sommerfestival fra midten av juli, med internasjonale navn på plakaten. Utenom denne er det også svært mye annet å se og oppleve, og avstanden til Mostar, Sarajevo og byene langs Kotorfjorden er bare en dagstur unna. Besøk området, og jeg kan garantere at dere ikke blir skuffet.

I Igalo i Montenegro ligger et stort institutt for pasienter med reumatiske lidelser. Her er tusenvis av norske pasienter blitt behandlet, men dørene måtte stenge da krigen brøt ut i 1992. I mai 2000 kom den første gruppen av i alt fire, med 100 pasienter i hver, tilbake til instituttet. Jeg fikk høre fra en av tolkene våre at nordmennene var tilbake, og tok kontakt. Jeg tilbød meg å holde foredrag om situasjonen på Balkan generelt, og om lokalområdet spesielt. Dette ble godt mottatt, da mange av pasientene var bekymret for sikkerheten. For å gjøre det ekstra hyggelig foreslo jeg for det norske personalet at de kunne arrangere vise - og allsangkveld. Jeg hadde både gitar og sangtekster med meg så det ble riktig trivelig. Der traff jeg også tidligere ordfører i Andøy, Harold Nikolaisen. Det ble gode historier fra Andøya og ellers fra Vesterålen, da mange av pasientene kom fra nettopp denne regionen. Harold ba meg hilse til alle kjente og det gjør jeg med denne artikkelen, selv om det er i seneste laget.

At en militær observatør fra UNMOP holdt foredrag og sang viser på instituttet fikk også direktøren høre. Han kontaktet den lokale TV stasjonen, og de laget et eget program om dette.

Etter oppnådd pensjonsalder fra Forsvaret har jeg besøkt Cavtat flere ganger. Jeg har da bodd hos min gamle hybelvertinne, vært på konserter, snakket kjenning og oppsøkt mitt tidligere operasjonsområde.

Ute på Prevlaka har de planer om en slags park. En liten kafe og en billettluke er på plass der hovedporten var, men ellers er nesten ingen ting gjort. Imidlertid er vårt gamle teamhovedkvarter fullstendig rasert og alt av verdi fjærnet. Men man kan bevege seg på gamle stier og fremdeles oppleve naturen uten forstyrrelser. Håper det varer og at regionen med tiden finner tilbake til fred og fordragelighet igjen. Det er et storslagent område, så om dere har muligheten er det bare å sette seg på flyet til Dubrovnik i Kroatia eller Tivat i Montenegro. God tur.
 

Arild R. Hansen