I august 1999 deployerte jeg til Kosovo fra England. Jeg jobbet da som stabsoffiser ved det operasjonelle hovedkvarteret NATO HQ AIRNORTHWEST på basen RAF High Wycombe utenfor London. Jeg ble beordret til stillingen «Staff Officer Air» i HQ KFOR J3 AIR.
Jeg kom til KFOR på et tidspunkt hvor verdens øyne var rettet mot Kosovo. President Slobodan Milosevic i det tidligere Jugoslavia, hadde den 8.juni gått med på å trekke de serbiske styrker ut av Kosovo. To dager senere ble FN misjonen «United Nation Mission in Kosovo (UNMIK)» etablert gjennom FN resolusjon 1244 hvor misjonen ble satt til å administrere Kosovo, mens KFORs oppdrag var å skape fred og sikkerhet.
I mesteparten av tiden arbeidet jeg og bodde i hovedkvarteret «Film City» i Pristina. Min nærmeste sjef var den britiske brigadegeneralen Andrew Bellamy som senere ble erstatter av Air Commodore Mike Good. Gjennom stillingsinstruksen var de «Chief of Kosovo Air operations».
Etter at russerne etablerte seg i området rundt flyplassen i Pristina, ble ledelsen av flyplassen delt mellom Russland og NATO, hhv som «Chief of the airfield» og «Chief of Air Movement». Disse var underlagt «Chief of Kosovo Air Operations». Sammen med den sivile sjefen av flyplassen fra tiden før krigen, utgjorde de «Kosovo Airport Authority (KAA)». Jeg var sekretær i KAA, og hadde ansvaret for å koordinere arbeidet mellom de ovenfor nevnte.
Åpning av Pristina flyplass for sivile fly
Flyplassen i Pristina hadde vært stengt for sivil flytrafikk siden før NATOs bombing. Det ble lagt ned mye arbeid for å komme i gang med den kommersielle flyplassdriften, og mange prosjekter for å få dette til, ble satt i gang. Jeg var prosjektleder for varme- og ventilasjon, hvor kontrakt med en lokal entreprenør ble inngått. Jeg var også involvert i arbeidet med å skaffe utstyr til sikkerhetskontrollen i flyterminalen, og å skaffe nytt instrument landings systemer (ILS) til flyplassen.
I oktober 1999 ble flyplassen endelig åpnet for kommersiell drift. Det var stor pågang fra sivile flyselskaper som ønsket å operere fra plassen. På grunn av manglende belysning, måtte alle avganger og landinger foregå i dagslys. Det ble derfor satt en begrensning på antall landinger pr. dag. Militære fly hadde prioritet, men 5 flyselskaper fikk konsesjon. Disse hadde minst 1 anløp pr. uke. Men dette fikk en brå stopp.
Flyulykken
Den 12. november kl. 1045 UTC satt jeg på vakt i hovedkvarteret i «Film City». Jeg ble oppringt av min britiske kollega som bemannet deres operasjonsrom i den britiske leiren ved flyplassen. Han rapporterte at et fly som var chartret av FN organisasjonen «World Food Programme (WFP)» ikke hadde landet som planlagt, og han fryktet at flyet var styrtet. Jeg informerte dette videre, og i løpet av kort tid var både sjefen for UNMIK (Dr. Bernhard Kouchner) og KFOR-sjefen (General Klaus Reinhardt) på plass i operasjonsrommet. Søk etter det savnede flyet, en ATR-42 ble satt i gang. Det hersket stor forvirring om hva som hadde skjedd. Noen teorier gikk ut på at flyet var skutt ned av serberne. Selv ringte jeg til WFP kontoret i Pristina som kunne fortelle at flyet hadde landet i Tirana og at de nylig hadde snakket med piloten. Da vi fikk denne beskjeden vurderte vi å avblåse letingen ette flyet, men følte at noe ikke stemte. Jeg tok igjen kontakt med WFP kontoret, som nå informerte om at flyet i Tirana ikke var det savnete flyet.
Leteaksjonen foregikk for fullt, men vi fant ingen spor etter flyet før utpå kvelden. Vi viste at et AWACS overvåkingsfly hadde operert i området på det tidspunktet ATR-42 forsvant. Ved å gå gjennom radardata som AWACS maskinen hadde samlet inn, kunne vi i ettertid stadfeste posisjonen hvor det savnede flyet sist var detektert. På bakgrunn av disse data, ble flyet funnet kl. 2041 UTC av et helikopter, 25 nautiske mil nord for Pristina flyplass. Alle om bord; mannskapet på 3 og 21 passasjerer var omkommet. All kommersiell flyging ble umiddelbart stanset og kom ikke i gang igjen så lenge jeg tjenestegjorde i Kosovo.
Når jeg ser tilbake på mer enn 40 års tjeneste i Forsvaret, er nok tiden i Kosovo den som jeg husker best. Den var interessant og krevende. Jeg følte at jeg var med på å gjøre hverdagen til befolkningen i Kosovo bedre. Her fikk jeg brukt mine fagkunnskaper og lederegenskaper. Det at jeg måtte gjøre jobber utenfor komfortsonen ser jeg i dag på som positivt.