Øst-Kongo, flyging for en Nigeriansk avdeling i 1961
Sendt til Bukavu
-------------------------
I mars 1961 ble vårt crew deployert til Bukavu i øst-Kongo, ved Kiwusjøen. Vi fløy C-47 Dakota og var egentlig stasjonert i Elisabethville, Katanga. (Elisabethville heter i dag Lubumbashi). Skipper og sjef for besetningen var major Terje Austenå. 2P (andrepilot) var løytnant Svein Aase. Maskinist var sersjant Einar Løvås. Jeg var navigatør. Vi hadde ikke telegrafist ombord.
Vi ble underlagt den Nigerianske avdelingen som ble ledet av en general fra Biafra. En særs hyggelig og stor mann som alltid hadde en liten utstoppet krokodille som han dyttet inn i den han pratet med. Han ble senere drept i Biafra-krigen, kort tid etterpå. Vår oppgave var å transportere personer, materiell og mat til FN-styrker som var utstasjonert i Øst-Kongo.
Ingen flyplass
--------------------
Vi hadde et problem; det var ingen flyplass der! Nærmeste mulighet var en liten flystripe i nabolandet, Rwanda, ca. 5 km unna. Banedekket var stort sett gress og noe asfalt, lengden var litt over 1000 meter. Ingen flygeledelse, ikke drivstoff eller andre fasiliteter. Også lå den svært høyt!
«Det får greie seg» sier Austenå. Han har lang erfaring på C-47. Hva skulle vi andre si? Der stod flyet vårt ganske alene på en gresstripe i nabolandet, mens vi hadde tilhold i militærleiren i Bukavu.
FN styrkene hadde ikke mandat til å operere fra Rwanda. Hvordan dette gikk til må vel tilskrives de kaotiske forhold som hersket i området. Kanskje hadde generalen snakket med noen? Det var ingen markert grenseovergang; brua over elva fra Kiwusjøen markerte grensen.
Primitive flyforhold
----------------------------
Austenå forlangte vakt ved flyet og drivstoff som ble fraktet i tønner til flyplassen. Kan ikke huske at det var noe særlig vakt ved flyet, men hjelpsomme lokale personer hjalp oss med fylling av drivstoff. Lasten ble organisert av nigerianerne og flyturene planlagt uten problemer. Det eneste problemet var jo at ingen andre enn oss visste hvor vi skulle. Først når vi var i luften og innen radio rekkevidde av nærmeste kontroll kunne vi gi oss tilkjenne. Som regel fikk vi kontakt med Goma Airport som lå i den andre enden av Kiwusjøen.
Men, men, tårnet i Goma snakket fransk og vi snakket engelsk. Vi var aldri helt sikre på om vi hadde forstått hverandre.
En farlig biltur
--------------------
Vi fikk tildelt en gammel rusten Volvo PV 544 for transport tur/retur til flyet vårt. Vi måtte kjøre selv, og jeg som ikke hadde sertifikat fikk ofte jobben. Veien var en smal grusvei med mange svinger og høydeforskjeller.
En tur jeg husker godt var etter en endt flytur, og vi skulle tilbake til leiren. Jeg fikk sjåførjobben og de andre stablet seg inn, trøtte og slitne. I en kraftig nedoverbakke og kommende sving, løsnet rattet! Jeg sitter der med rattet i fanget; farten omtrent 70 km/t og svingen kommer nærmere og nærmere. Pussig nok holdt rustvraket seg på veien. Ingen andre i bilen hadde lagt merke til mitt problem. Jeg så ned på den nakne rattpinnen som stod rett i mot meg og oppdaget rask at det var et tannhjul på toppen. Å ja, tenkte jeg; kommer rattet av går det vel på igjen, og presset det rett på tannhjulet. Svingen var nå nær og i siste liten fikk rattet kontakt med tannhjulet. Til min store lettelse fungerte det og jeg greide svingen så vidt. Et raskt blikk ut satte en støkk i meg; flere titalls meter ned i avgrunnen.
Passasjerene merket ingenting og vel hjemme klappet de meg på skulderen. «Du kan jo kjøre bil». Jeg pustet lettet ut og fortalte aldri hvor nær døden de hadde vært.
Kamembe flystripe, 5520 moh
--------------------------------------------
Flyplassen vår lå på et høydedrag, 5520 meter over havet. Den het Kamembe og hadde verken brann eller redningsutstyr. Heller ikke tårn eller andre kontrollenheter. Drivstoff måtte fraktes i tønner og pumpes opp i flytankene. Dette gjorde vi selv og var arbeidskrevende etter endt flytur. På grunn av varmen og den store høyden måtte vi planlegge avgang tidlig på morgenen, noen ganger ved fire-femtiden. Avgangsvekten måtte også reduseres.
Ved enden av flystripen bar det rett ned i landskapet med stein og ur. Flere avganger var ganske nervepirrende, særlig når varmen hadde tatt tak i dagen. En gang husker jeg at Austenå tok av med full flaps og at vi så vidt holdt oss flytende ut over landskapet. Dakota er jo en «snill» og pålitelig flygemaskin og vi hadde aldri motortrøbbel så lenge vi var der.
Dårlig radioforbindelse
---------------------------------
Manglende radiokommunikasjon var et problem. En gang vi ankom Goma etter en tur fra Kamina så fikk vi grov kjeft av flygelederen i tårnet fordi vi ikke hadde sendt flightplan. (Flightplan er et dokument som angir fly, kallesignal og beregnet rute med landingsted. Den leveres kontrollsenteret før avgang.)
Jeg visste av erfaring at kommunikasjonen mellom de forskjellige flyplassene var dårlig eller ikke eksisterende, og tok alltid med en kopi av flightplanen. Den viste jeg til den sinte mannen og han dirigerte sinnet til Kamina som ikke hadde sendt den til ham. Jeg antar at det ikke var forbindelse mellom de to flyplassene.
Bushkrigere med pil og bue
----------------------------------------
På en flytur inn i bushen til en FN avdeling landet vi på en kort grusstripe for første gang. Nesten før flyet hadde stoppet var vi omringet av innfødte med pil og bue. Det må ha vært flere hundre og de så fiendlige ut.
En av grunnene kunne være at Tshombes leiesoldater hadde angrepet de tidligere, og nå var de på krigsstien.
Austenå tok tak i situasjonen og åpnet døren bak. Så gikk han ut ubevæpnet og ventet. Lederen nærmet seg med pil og bue i høy beredskap. Her er det riktig å nevne at selv om pil og bue så ufarlige ut, så hadde de et dødelig giftigstoff på pilespissen. Høvdingen gestikulerte at han ville se hva slags last vi hadde. Vi andre på crewet ble også litt modigere og hjalp til med visningen av lasten. Lasten bestod av matvarer til en FN-avdeling. Det virket beroligende på høvdingen og han vinket sine krigere nærmere.
Så gjorde Austenå en genistrek: han inviterte høvdingen inn i cockpit, satte han i skippersetet og åpnet vinduet. Høvdingen stakk hodet ut og «hurraropene» runget fra hans brave krigere.
En liten stund senere kom FN-soldater og hentet lasten. Hvor hadde de vært? De måtte jo ha hørt flyet når vi landet. Kanskje de var redde eller de forsøkte å unngå en konfrontasjon med de innfødte.
Provosert av ANC (afrikansk organisasjon mot apartheid)
--------------------------
I nordenden av sjøen lå en restaurant i et særpreget tyrolerhus. Eieren var en hyggelig østerriker som vi ble kjent med, og vi spiste der mange ganger. En gang etter et måltid satt vi ute på terrassen med en kaffe. Vi gikk alltid i uniform utenfor leiren og var bevæpnet med pistol.
Plutselig ser vi tre store, svarte karer i ANC-uniform og med geværer. De kommer bort til oss og stirrer oss inn i øynene. Så tar de våre blåe berets (FN-luer), kaster de på gulvet og tramper på dem, mens de sier flere fraser på swahili. Situasjonen var nå meget ubehagelig, og Austenå sier at vi skal ta det rolig og ikke bevege oss. Anspente blir vi sittende, rører oss ikke, og etter noen tid forlater de brave ANC-soldatene terrassen.
Etter hvert blir pulsen roligere og uten et ord forlater vi stedet og drar hjem til leiren.
Meget vakkert område
---------------------------------
Hele området rundt Kiwusjøen er utrolig vakkert. Klimaet er perfekt med kalde netter og solvarme dager, ofte med regnbyger på ettermiddagen. Noen belgisere som bodde der, fortalte at en kunne dyrke jordbær hele året.
Det ble også litt tid til bading. Stuping var populært, og en gang midt i svevet til maskinisten roper andreflygeren «krokodille». Det var jo ingen krokodiller der, men stuperen var umåtelig raskt opp igjen. Jeg tror han nesten ikke ble våt!
Forlegning og mat var bra
-------------------------------------
Forlegningen var tilfredstillende, men med flere på rommet. Offiserene hadde egen messe og var hyggelige mot oss.
En morgen, tror det var søndag, gikk jeg inn på fellesbadet for å gjøre morgentoalettet og dusje. Dusjen var opptatt og til min store forundring stod det en naken, kullsvart, vakker ung jente der. Hun gjorde seg ferdig og hilste meg muntert på swahili mens hun tørket seg. Litt etter kom en av de nigerianske offiserene og hentet henne. «Felthustru» tenkte jeg, men det er jo ikke sikkert at han var gift!
Maten var rimelig god og spiselig. En søndag fikk fritert kjøtt som lignet wienerschnitzel. Smakte godt. Vi diskuterte hva slags kjøtt det var og endte med å spørre kokken. Det var kuhjerner, altså hjernemassen til kuer. Ingen kastet opp.
Alle foto av Rein Lae Solberg.