NORMASH – Korea, 1951–54
Da syv nordkoreanske divisjoner krysset grensen til Syd-Korea 25. juni 1950, var Nord-Koreas plan å erobre hele Syd-Korea i løpet av tre uker. Syd-Koreas forsvar var fullstendig uforberedt, og USAs styrker var en liten gruppe rådgivere. FN satte inn styrker for å stoppe angrepet ved å overføre styrker fra Japan. Det var bare 5 år siden 2. Verdenskrig, og for en overrasket vestlig verden kom dette på toppen av Sovjetisk ekspansjon i Europa, og hos det brede publikum spøkte 3. verdenskrig rundt hjørnet.
Koreakrigen skulle komme til å vare i tre år, ikke tre uker, men den ble ikke en storkrig som 2. Verdenskrig. Heller ikke skulle den, som Vietnamkrigen en generasjon senere, bli en splittende og omstridt krig. Koreakrigen peker seg ut fordi det var allmenn enighet både i Norge og i alle vestlige land om at denne krigen var riktig og nødvendig – 21 land bidro med direkte innsats for å slå tilbake det kommunistiske overfallet på Syd-Korea.
Man kunne være med i den krigen, komme hjem fra den og med stolthet kunne bære uniformen hjemme etterpå. Det skulle ta to generasjoner før det kunne skje igjen. Koreakrigen skapte nemlig ingen protestbevegelser, demonstrasjoner eller avskyresolusjoner. Den var fri for alt det som verden opplevde med Vietnamkrigen 20 år senere, som forgiftet hele den vestlige verden og truet med å sprenge det samholdet som vårt forsvar har bygget på gjennom de siste 70 år.
Allikevel, over et halvt århundre senere er Koreakrigen ute av verdens generelle bevissthet. I motsetning til Vietnamkrigen, foregikk Koreakrigen før TV ble det dominerende nyhets-medium – nyhetsmessig var krig fortsatt en svart/hvitt avisaffære. Gjennom de siste 65 år er produsert flere hundre filmer om 2. Verdenskrig – om Koreakrigen er laget bare fire (4) filmer.
De tre første ble fort glemt, men den siste filmen ble verdensberømt: ”MASH” fra 1970 om Koreakrigen, ble til en langvarig TV-komiserie, umåtelig populær verden over. Den gjenga ikke på noen måte krigens fryktelige grusomheter, men den skapte en varig nisje for Koreakrigen i populærkulturen.
Den sanne brutaliteten i Koreakrigen trengte aldri trengte inn i verdens bevissthet. Det var FNs første militære aksjon – ”police action”. Ingen senere FN-oppdrag har blitt tilnærmelsesvis så blodige, med slikt enormt mannefall og omfattet så store styrker og så tunge våpen. 34 000 FN- soldater falt i den krigen (28 000 av dem amerikanere), Syd-Korea hadde 162 000 falne – alt på bare tre år. De kinesiske og nordkoreanske tapene er beregnet til rundt en halv million falne. Målt i tapstall, blir Irak og Afghanistan for småkriger å regne.
FNs Koreainnsats involverte nesten en million mann: 9 divisjoner med personell fra 21 nasjoner, som sammen med 13 sørkoreanske divisjoner kjempet mot 1.2 millioner nord-koreanske og kinesiske styrker i tre år.
Lynkrigen
Krigen begynte som lynkrig. Først feide nordkoreanerne fra 38 breddgrad helt ned til Pusan i syd. Da først, sent i juli, nådde de større avdelingene fra USA og Storbritannia frem til Korea. 15. september gjorde FN landgang ved Inchon med to divisjoner, avskar en stor del av den nordkoreanske hæren og nådde den kinesiske grensen i allerede i november. Det brakte Kina inn i krigen: De satte inn et storangrep som drev FN tilbake langt syd for Seoul med store tap. Våren 1951 gjenerobret FN terreng opp forbi 38 breddegrad, der det hele hadde startet.
Lynkrig-fasen varte i 11 måneder – krigen raserte Seoul fire ganger. Hurtige tilbaketog og fremrykninger over lange distanser skapte store transportproblemer, og MASHene, som var de eneste sanitetsavdelingene i fremre linjer, måtte dermed ta seg av andre skader og sykdommer i tillegg. For å klare det, ble MASHene utvidet og kapasiteten ble økt til 200 senger -det endte med ett MASH for hvert korps, dvs. pr. fire divisjoner. Da NORMASH kom på plass i juli 1951 fikk det avdelingsbetegnelsen 8055 MASH. Det ble det først satt opp med 60 senger og en stab på 83, men alt i oktober samme år ble det utvidet til 200 senger og stab på 106.
Skyttergravskrigen
Fra juli 1951 endret krigen karakter – den ble til en statisk krig med skyttergraver og bunkere, dominert av artilleri, bombekastere, nattpatruljer og nærkontakt. Mens våpenhvileforhand-linger pågikk ble det i mer enn to år kjempet intenst og bittert om ubetydelige landevinninger til en svært høy pris i menneskeliv: 13 000 falne bare fra juli ’51 til juli 53.
Da det etter tre år endelig ble oppnådd våpenhvile proklamerte begge parter seier, til tross for at grensen mellom de to landene var omtrent uendret fra før krigen startet.
Koreakrigen hadde lite av den 2. verdenskrigs helteskjær – det var tre år med slitsom, blodig, gnagende, begrenset krig som var dømt til aldri å oppnå noen ting - Kinas inntreden i krigen i november 1950 fjernet ethvert håp om seier.
Men det var nettopp under disse forholdene at MASH-konseptet virkelig kom til sin rett. De ble lagt så nær fronten som mulig, så vidt utenfor artilleriets rekkevidde (den gang rundt 20 km), det betydde 10-15 km bak selve frontlinjen. Kampen om veien til Seoul varte i 20 måneder og produserte en ustanselig strøm av oppdrag for NORMASH, for de harde kampene om høydene T-bone Hill, Pork Chop Hill, Old Baldy, Big og Little Nori, Eerie, Little Gibraltar, The Hook og Nevada Cities foregikk alle nettopp i den sektoren som NORMASH dekket: I. Corps.
25. juni 1950 hadde jeg akkurat mønstret på M/S Høegh Silverbeam i Australia da nyheten kom på radioavisen: Nord-Korea hadde gått til storangrep på Sør-Korea. Jeg var 19 år, og lite ante jeg da at jeg vel to år senere skulle være midt oppe i Koreakrigen. Men etter handelsflåten kom et år i Italia, og så verneplikten ved Ingeniørkompaniet i Tysklandsbrigade 521 i Schleswig-Holstein.
Da det nærmet seg dimittering høsten 1952 kom det rundskriv om rekruttering til det Norske Feltsykehuset i Korea. Det var godt betalt: garantert 6.000 kroner etter et halvt år - nesten en årslønn den gang – var en mulig studiefinansiering. Det var stor rift om plassene – over 1000 søkere sloss om 106 stillinger. Tjenesteuttalelsen fra Tysklandsbrigaden, utenlandserfaring og språkkunnskaper sikret meg en plass.
Et helt liv senere ser jeg klart at det halvåret jeg var i Korea i 1952-53 var en formende opplevelse. Der er umulig for en som ikke har vært med i en virkelig krig å forstå hva krig er gjennom film eller TV, uansett fantasi – du må være der, inne i det. Virkeligheten etser alt inn i hukommelsen - når du er midt oppe i det går det rett inn i margen: Det er ikke en øvelse – det er virkelig krig. Det er kanontorden, mennesker dør rundt deg og det er ingen vei ut.
Det er bare menneskets nesten ubegripelige tilpassningsevne som gjør det mulig. Du er et bitte lite tannhjul i et gigantisk maskineri: En arme på krigsfot – et eget samfunn med egne lover. Et ufattelig enormt apparat med død og fordervelse som formål. Fascinerende - besettende ...
Norge i Korea
Norges bidrag besto i et mobilt feltsykehus – et ”Mobile Army Surgical Hospital” – som opererte nær fronten som en del av US 8th Army, plassert i US 8th Army Ist Corps med betegnelsen ”NORMASH”. Bemanningen var 106 norske (hvorav 18 kvinner) under kommando av en oberst (som også var NORMASH’ sjefskirurg). Medisinsk stab 59: 15 kirurger, 18 sykepleiersker og 25 hjelpepleiere. Øvrige funksjoner (administrasjon, forpleining, samband, materiell, transport og nærforsvar): 36 norske, 40 ROK (Republic of Korea) MP pluss ca. 60 koreanske sivile hjelpearbeidere.
Leirens nærforsvar var Vaktas ansvar - et lag (10 mann) norske infanterister under en vaktkommandør (First Sergeant), pluss de 40 koreanske militærpoliti. De siste bemannet fem stasjonære vaktposter (lytteposter om natten) langs leirens perimeter, som besto av et bredt belte piggtråd med tripwireutløste fallskjermlys. De norske soldatene bemannet hovedporten og kontrollerte lyttepostene om natten med en patruljerende vakt.
I motsetning til de svenske og danske bidragene – det svenske sykehuset i Pusan og danske-nes hospitalskip ”Jutlandia” - som begge var sivile og opererte langt fra kamphandlingene, inn¬gikk det norske feltsykehuset som en avdeling i US 8th Army og opererte i selve stridsonen som MASH for fire infanteridivisjoner.
Fra og med 2. kontingent – november 1951 – hadde alt norsk personell militær grad og bar US Army uniformer og distinksjoner (med 8th Army patch på høyre skulder), og selv om vi var en ”non-combat unit” var alt ikke-medisinsk personell bevæpnet.
Samtlige FN-styrker i Korea var underordnet US 8th Army - i 1951 opp i mot 800.000 mann. At Norge stilte sin avdeling under direkte kom¬mando av US 8th Army vakte stor tilfreds¬het i FN-kom¬mandoen. At den norske feltenheten utførte sin innsats i selve frontlinjen satte det norske bidraget i en sær¬stilling blant de som ytet sanitetsbistand. Det nærmest sammen-lignbare var den indiske 60th (Para) Indian Field Ambulance som inngikk i 1st Common-wealth Division.
NORMASH’ rent militære sanitetsinnsatsen fremstår når vi skiller mellom 1) Perioden med aktiv krig, dvs. før våpenhvilen 27. juli 1953, og 2) Tiden etter våpenhvilen.
1) Under NORMASH’ første 737 dager – mens krigen gikk for fullt – var vi et militært kirurgisk hospital, som behandlet litt under 20.000 pasienter. 12.271 av dem ble innlagt (62 %), de øvrige ca. 7.500 var ”outpatients”, de fleste av dem sivile koreanere (en del av dem med krigsskader). 10.488 av de innlagte (86 %) ble etter operasjon sendt til bakre hospitaler mens 1.706 (14 %) ble utskrevet som friske og returnert til avdeling.
2) Etter at våpenhvilen trådte i kraft 27. juli 1953 endret NORMASH gradvis karakter. I løpet av de 448 dagene etter at kampene opphørte – frem til avviklingen 18. oktober 1954 – behandlet NORMASH ca. 63 000 pasienter, hvorav bare 13 829 var militære – resten var sivile koreanere - så å si alle outpatients. Bare ca. 5 % (2.554) ble innlagt. Reduserte militære beredskapskrav gjorde at liggetiden for pasienter ble utvidet betydelig – gjennomsnittlig liggetid pr. pasient etter våpenhvilen ble 14.5 dager, i motsetning til 3-døgns-begrensningen under strid. Ytterst få pasienter ble videresendt. NORMASH ble gradvis til å fungere som et vanlig sykehus.
Skadetyper
Mens krigen pågikk ble 5.326 innlagt med stridsskader. Samtidig ble omtrent like mange innlagt av andre årsaker: 20 % av de innlagte er klassifisert som ”andre skader” (som trafikkulykker, arbeidsulykker, frostskader, bruddskader, vådeskudd, vold o. l.), mens 25 % ble klassifisert som ”sykdommer”, mesteparten av disse var typisk krigsrelaterte, som tyfus, difteri, dysenteri, hemoragisk feber etc. Skader og sykdommer utgjorde ca. 45 % av alle NORMASH’ innlagte før våpenhvilen.
Etter våpenhvilen var alle innlagte i disse to pasientkategoriene. Det harmonerer med US Armys offisielle tapstall som viser at 38 % av tapene i Koreakrigen ikke var stridsrelaterte: Falne (KIA+ MIA): 33.629; totalt antall omkomne: 54.246.
Normash – Dagligliv
Vakta på 10 mann var som nevnt forsterket med en tropp koreansk militærpoliti – mange av disse var nordkoreanere som hadde vervet seg i syd. NORMASH lå i en 20 km dyp sone umiddelbart bak fronten – området ble brukt av avdelinger i reserveposisjon og av støtteavdelingene på korpsnivå. Der var det svært få sivile, og derfor lite geriljaaktivitet, noe som var en plage ellers i landet (landingen i Inchon avskar retretten for en del av Nord-Koreas invasjonshær; mange infiltrerte lokalbefolkningen og drev utstrakt gerilja).
Nærforsvaret vårt besto av piggtrådbelte og trip-flares rundt leiren, og fem koreanske vakt-poster. En norsk enmanns nattpatrulje inspiserte vaktene. Vår normale kontakt med krigen var begrenset til den uopphørlige artilleriilden, og kontrollen med all trafikk inn og ut.
TV-serien MASH gir et perfekt bilde av NORMASH: Teltene, gjørmen, utstyret og atmosfæren (unntatt Hotlips), selv om TV-serien feilaktig gir inntrykk av at helikopter var den primære transportmetoden for sårede (90 % av alle sårede kom landeveien med ambulanser). Dessuten: I et MASH finnes det ikke rekonvalesenter – alle behandlete pasienter skal sendes videre bakover innen 72 timer.
Tjenesten i vakta var ikke spesielt anstrengende, men gruelig monoton: Rutinen var 2 timer vakt/6 timer fri i 9 dager, den 10dedagen 24 timer fri fra midnatt til midnatt. Monotonien ble brutt hver gang det brøt ut tyngre kamper (som f.eks. da Old Baldy skiftet hender to ganger på et par dager) – da kom det et rush av sårede slik at pre-op ble overfylt, og alt som kunne krype og gå ble innkalt til lossing av ambulanser og intern bæring av sårede.
Spenningsmomentet i vakttjenesten var inspeksjons-patruljen om natten. Vi gikk vakt to og to: En tok patruljen den første timen mens makkeren tok hovedporten – og omvendt den neste timen. De koreanske MPene var lytteposter om natten, og passord var kritisk: Et anrop skulle besvares med et kodeord (alltid koreanske ord: f. eks. anrop: Mun Han, svar: Poa Ni). Instruksen var enkel: feil passord eller feil svar – skyt. Ellers var det gitt at både patruljerende og postene kunne skyte også uten passord.
Under slike betingelser var nattpatruljene høyspente opplevelser – særlig den første tiden - det var alltid spenning knyttet til hvorvidt du oppdaget lytteposten før han oppdaget deg, dvs. hvem som sa anropsordet først. Jeg ser fortsatt min første nattpatrulje klart for mitt indre øye. Selv senere, med opparbeidet rutine, kunne det være skikkelig nervepirrende. Det hendte at lytteposten hadde sovnet, og da måtte man være varsom med vekkingen…
Som nevnt var det gerilja som var det viktigste trusselen, men vi ble spart for det – det vi noen ganger hadde problemer med, var soldater fra avdelingene som lå i reserveposisjon rundt oss. Det hendte at personell som ble nektet adgang (mer om det nedenfor) prøvde å komme seg inn til leiren. Den viktigste magneten var nok de 18 sykepleierskene vi hadde blant oss. Et ar ganger kom det til skuddveksling når en av våre våkne lytteposter oppdaget en luring på vei inn.
Klubben
Livets lyse side var Sersjantklubben – hver kveld omgjorde underbefalet messeteltet sitt om til bar, som var åpen fra 1800 til midnatt, med svært rimelige priser. Personell som bar våpen ble ikke servert, og siden alt ikke-medisinsk personell hadde med seg våpen til enhver tid, var det et bord i det ene hjørnet av teltet der du kunne legge det fra deg.
Klubben var åpen for alt FN-personell, også de fra andre avdelinger forlagt i området. Ettersom ryktet om denne klubben spredde seg ble ”området” tolket ganske vidt, så vi fikk besøk av alle mulige slags avdelinger som etter hvert ga oss en innsikt i det enorme apparat en moderne armé er med sitt utall av spesialenheter.
Med jevne mellomrom roterte I. Corps frontlinjeavdelinger til standby bak selve frontlinjen, og de var raske til å finne frem til NORMASH’ Sersjantklubb – som regel slapp de inn som gjester til en av oss i vakta. Det var stort sett problemfritt, men et par ganger som US Marines forla en bataljon i nærheten, hendte det at deres dårlige manerer tvang oss til stenge portene – det skapte en del stress – inkludert skyting, som nevnt over.
Fordi Commonwealth Division var en del av den sektoren NORMASH betjente, var australiere og briter hyppige gjester: 1st battallion Royal Australian Regiment og 1st battallion, Royal Tank Regiment. Det utviklet seg en nærmere kontakt mellom oss nordmenn og britene/australierne enn med folk fra andre nasjoner – et velkjent fenomen blant alle de som har tjenestegjort i flernasjonale kombinasjoner.
Vi besøkte hverandre regelmessig begge veier, og det var disse kontaktene som ble vår adgangsbillett til fronten - vi hadde nærmest fri adgang til de ytterste utpostene i Commonwealth Divisions avsnitt, og kunne benytte oss av det på fridagene våre - vi haiket opp til fronten og besøkte våre venner i avdelingene der.
Det ble vår nærmeste kontakt med krigshandlingene - vi tilbrakte mye tid på utpostene så lenge det var noenlunde stille. Det var underlig å oppleve at da vi kom opp til Old Baldy etter de verste kampene i mars 53, (etter flere dagers bombing med B-52 fra Okinawa, som reduserte Baldy med flere meter i høyden) var de gamle stillingene var fullstendig utradert, Baldy var blitt ingenmannsland og nye stillinger var bygget opp på West View.
Besøkene våre ga oss nærkontakt. Etter et besøk hos australierne i Commonwealth Division på West View, haiket vi tilbake med en ambulansejeep med to bårer på tvers over baksetene – ikke med sårete men med to døde kinesere bakpå – resultatet av en nattpatrulje. - We’ll give the Joes a rough ride down - sa jeepsjåføren.
I mars 1953 kom nyheten om Stalins død – han ble etterfulgt av Gregorij Malenkov. Amerikanerne var kvikke med å følge det opp: En rekke steder var det kamuflasjenett over veiene på strekninger der det var fri sikt til veien fra FI i nord – det sto alltid skilt med Attention – Joe can see you! – allerede dagen etter var skiltene endret til George can see you!
Et lyspunkt var periodisk R&R – rest and recuperation. Da ble tre-fire mann ad gangen sendt en ukes tid på TDY – temporary duty – til en avdeling langt bak, f.eks i Pusan. Ettersom vi bare var der i 6 måneder, ble det bare et slikt avbrekk - den gikk til det svenske hospitalet i Pusan – en fornøyelig tur. Frem og tilbake via K16 (Seoul) med C-47 (Dakota) lastefly.
Eilif Jørgen Ness, vaktsoldat,
NORMASH 1952-53