NORDPOL BDE Military Polce Company Commander Special Investigation Group

Fredag den 27. januar 1995 eskorterte jeg Norges Ambassadør i Ungarn Bjørn Frode Østern og ambassaderåd Arne Lundby fra kontoret i Zagreb på en akkreditering reise til Sarajevo for å overleverlevering av dokumentene til presidenten i Bosnia-Herzegovina, Alija Izetbegovic, på hans kontor i Sarajevo. Reisen ble gjennomført og senere den 30. mars 1995 mottok jeg en fax fra Den Kgl Norske Ambassade i Budapest med invitasjon for meg og min kone til middag i ambassade boligen fredag den 24. mars 1995 og med opphold på hotel Corvinus Kempinski. Jeg har holdt kontakt med ambassadøren i ettertid og derfor ringte jeg til ham nå og fortalte at jeg om ikke alt for lang tid er tilbake i Tidligere Jugoslavia. Han bekreftet nå at Norge om ikke alt for lang tid vil åpne en Ambassade i Sarajevo for B&H, og at vi skulle holde kontakt.

MANDAG 15. JANUAR 1996 kl. 0800 møtte jeg opp hos kaptein Rennan på Onsrud leier og meldte meg til tjeneste. Det ble gjennomført forkurs for oss 5 fra MP som skulle til avdelingen i IFOR, og nå var det godt å ha med seg erfaringene fra tiden i UNPROFOR UNMP SIG. Det er jo noen prosessuelle utfordringer fra FN og til NATO, men ikke mer en hva som kan utfordres. Major Kurt Andreas Skog var Force Provost Marshal (FPM) som jeg kjente fra tidligere MP tjeneste, og han var nå på plass ved avdelingen i IFOR sammen med forpartiet til avdelingen. Transporten til IFOR AO skulle skje med tog fra Alnabru i Oslo og til Slavonski Brod i Kroatia. Dette var et eget tok for transport av Forsvarets Krig Oppsetting Plan (KOP) og sammen med oss fem fra MP skulle det også reise tre fra Forsvarets
E-tjeneste. Mannskapene tok del i transport og opplastingen på Alnabru av jeeper, lastevogner og containere slik at toget fikk en lengde på 27 vogner inklusiv vår sovevogn og lokomotivet. Sammen med ledelsen for Militærpolitiet avla jeg et besøk på Romerike politikammer. Dette politikammer er en nasjonal enhet som tar jeg av saker til etterforskning for Forsvaret i forbindelse med saker som trenger en mer fordypende strafferettslig vurdering. Det vil si at de kommer til AO og samarbeider med oss.

LØRDAG DEN 27. JANUAR 1996 kl. 2150 rullet toget ut fra Alnabru i Oslo med kurs for Slavonski Brod i Kroatia. Jeg hadde ansvar som transportfører og fra NSB var det Flom som skulle sørge for drift av toget og Rigmor Hansen som skulle ta seg av bespisningen på reisen. Selv skulle jeg jevnlig rapportere til NATO avdelinger om framdriften på reisen. Fra Alnabru gikk reisen mot Moss, Halden, Kornsjø og videre sydover i Sverige mot Trelleborg. Neste dag søndag den 28. januar 1996 kl. 0950 var vi framme i Trelleborg og herfra skulle vi videre med ferge til Rostock i Tyskland på ettermiddagen. Siden vi hadde litt tid til rådighet så ringte jeg til min UNIFIL (25) kollega Anders Michaelson i Svalöv og som tok turen til Trelleborg for å besøke meg sammen med sin kone og sønn. Det ble en hyggelig gjenforening og mye å snakke om da han også er veteran fra UNPROFOR Sector East. Samme hadde vi også i 1991 gjennomført en minnestund for veteraner i Svalöv kirke. Så var det tid for avreise og ombord fikk vi tatt oss en dusj og stelt oss før vi skulle til middag med kapteinen. I sakens anledning hadde han invitert oss alle til sitt bord også for sosialt samvær. Vi var framme i Rostock etter 6 timers seilas, og her fikk vi nytt lokomotiv for reisen gjennom Tyskland mot Berlin, men øst for byen fikk vi en lengre stopp og da benyttet jeg anledningen å ringe til min datter Lone som var student i byen. Etter hvert kom vi i gang igjen og ferden gikk da videre mot Wien i Østerrike, derfra til Tsjekkia og Praha før vi kom inn i Ungarn mot Budapest. Alle grensepasseringene hadde gått smertefritt bl.a. med litt prat og servering fra Rigmor Hansen. Da vi skulle krysse inn i Kroatia så møtte vi en toller som på godt norsk var "drita full", kanskje etter en lang vakt. Vi fikk gjennomført kontrollen og opprettholdt respekten for tolleren og inn i Kroatia kom vi på veg mot Zagreb og kjente trakter. Her fikk vi litt stopp før reisen fortsatte i retning mot Beograd. Etter noen timer var vi framme i Slavonski Brod en by som jeg kjente godt fra tidligere tjeneste i FN og som ligger ned mot elven Sava som er grensen til Bosnia-Herzegovinia. Hele togreisen varte i fem dager og vi var framme på ettermiddagen torsdag 1. februar 1996. Da var det kommet mannskaper opp fra avdelingen i Doboj for å delta i lossing og konvoi av KOP'en. Første dag ble det ikke gjort så mye, men vi sørget for at de fleste ble med på restaurant i byen for et sosialt samvær også sammen med Flom og Hansen fra NSB. Overnatting denne kveld og natt var i ventehalle til jernbanestasjonen i byen, ta fram liggeunderlag, pakksekk som sovepose og en feltjakke som dyne og det ble en natt søvn for oss alle.
Fredag 2. februar 1996 startet vi opp om morgenen med å losse toget for Kop'en og med iherdig innsats ble vi ferdige denne dag. Jeg kjøpte det som var av ulltepper fra Flom i NSB og tok de med på vegen hvor det sikkert var noen som trengte et eller annet. Vi krysset Sava for så å kjøre videre mot Modrica og sør over til Doboj langs elven Bosna som renner ut i Sava. Vel framme i byen fant vi fram til IFOR HQ som er en tidligere serbisk leier og som den danske Brigade-General Finn Særmark-Thomsen hadde tatt kontroll over. Historien er den i forkant at den amerikanske General-Major William L. Nash var utålmodig og vill ha kontroll over leieren i Doboj, men Særmark-Thomsen hadde sin plan og med litt mer tålmodighet inviterte han den serbiske leierkommandant til middag på en av byens restauranter. Det som da skjedde i mellomtiden var at IFOR styrker tok kontroll til kommandantens store irritasjon da de begge kom tilbake og fikk se hva som hadde skjedd. Imidlertid så kunne ikke General-Major William L. Nash dy seg og hadde sendt et håndskrevet notat til Brigade-General Finn Særmark-Thomsen hvor det stod skrevet "Chicken".
Da vi kom fram ble vi innlosjert i kaserner i leieren, og som var store saler hvor vi var 25 soldater på hvert rom. Det var ikke sanitære muligheter, derfor ble det nærmeste toalett en plastpose og dusj var to bøtter vann. En bøtte til å såpe seg inn med og en bøtte å skylle av med, og det skjedde på loft etasjen. Etter hvert var det noen som kjørte til NorMed Coy i Tusla, men det var veldig upopulært å spørre om slike tjenester der. Strøm produserte vi med Honda aggregater og oppvarmingen var med gassbrennere på det kaldeste. Slik levde vi og fikk startet opp avdelingen med organisering av staben, patruljeseksjonen og etterforskningsavdelingen (SIG). Vi bodde og arbeidet i samme bygg. SOP ble forfattet sammen med andre ordre for drift og etter hvert fungerte avdelingen ut fra de forutsetninger vi hadde. Brigaden i Doboj kom til å hete NORDPOL BDE ut fra de deltagende nasjoner. Oppdraget til NATO/IFOR i vår sektor kom til å hete "Task Force Eagle" (TFE) ledet av ARRC. Polakkene kom inn som siste nasjon, i denne tiden skjedde det mye som i dag ikke har den stor interesse, men brikkene ble lagt på plass og vi var i gang. Den daglige tjeneste startet med parole, stabsmøte og så i gang med arbeidsoppgaver. En gang i uken var vi på møte med stabsjefen (COS) som var den norske oberst Kjell Grandehagen og som hadde grep på situasjonen.
Hele kompaniet var satt sammen av nasjonene Danmark, Finland, Norge, Polen og Sverige. En homogen bemanning som fungerte sammen. FPM Kurt Andreas Skog hadde den danske kaptein Søren Matz som DFPM og jeg ledet SIG og hadde den finske kaptein Olli Töyräs som NK. I min avdeling var det representanter fra alle nasjonene. Hele kompaniet telte 44 hoder, 10 fra Danmark, 4 fra Finland, 14 fra Norge, 6 fra Polen og 10 fra Sverige. Flere av de nordiske tjenestemenn var sivile politi i sine hjemland særlig Finland, Norge og Sverige slik at den faglige kompetanse var på plass. Etter hvert kom også vår etterlengtede tolk til avdelingen som het Svetlana Bjelogrlie som var fra Doboj, men p.g.a. den politiske situasjon måtte hun pendle til Beograd en gang i uken.
På dette tidspunkt bodde vi og arbeidet i samme bygning, men etter hvert flyttet vi inn i oppvarmede boligtelt og det kom sanitære containere etter hver slik at vi kunne få vasket oss skikkelig. Da var det om å gjøre å være tidlig oppe om morgenen for det var mange om plassene. Det neste som skjedde var at det ble bygget en MP leier inne i HQ av containere både for bolig, sanitært og kontorer slik at vi hadde vårt eget leier og som var veldig komfortbel. Det er jo alltid interessant å være med på den første kontingent og organisere og kanskje sette litt av sitt eget preg på avdelingen. Selve HQ i Doboj var en middels stor leier og vi hadde et svensk kjøkken som serverte tre gode måltider hver dag, henholdsvis frokost, lunch og middag. I følge Maslovs behovpyramide så er jo forpleiningen "the basic element". Nå var vi også kommet så langt at vi knyttet kontakt med lokale myndigheter som politi og kommunalt styre. Det var i alt 11 kommuner og politikorps som vi måtte ha løpende kontakter med, men sykehus hadde vi i NorMed Coy. Jevnlig var vi ute i AO for å besøke de forskjellige nasjoner som tilhørte TFE og de nasjonale MP avdelingene.
Brigadens operasjonsområde var stort - hele 90 x 70 kilometer i utstrekning. Dette er naturligvis langt større enn en brigade i normal offensive eller defensive operasjoner, men var operativt sett akseptabelt under dette mandatet. Med hensyn til samband så bød det imidlertid på svært store utfordringer siden brigaden hadde en sambandsoppsetning noenlunde tilsvarende en tradisjonell brigadeorganisasjon. Brigaden kontrollerte den lengste separasjon sonen i TFE med en lengde på 156 kilometer og en bredde på 4 kilometer. Også dette innebar en stor utfordring idet at det var et krav at sonen skulle demilitariseres. Brigadens operasjonsområde var etter bosnisk standard relativt tett befolket på begge sider av Entity Boundary Line (IEBL). Som allerede nevnt har sentrale deler av brigadens område historisk fremstått med høy strategisk betydning. Dette har sammenheng med kontrollen med inngangen til Bosnias nordlige sletteland og de viktige vannsystemene. Også under den siste krigen i området ble imidlertid noen av de hardeste kampene utkjempet i nettopp dette område, særlig i krigens siste fase da Føderasjonens styrker forsøkte å dele det serbiske Bosnia i to ved den såkalte Posavina korridoren på grensen mot Kroatia og Serbia i nord øst (som var et ønske Tudjman og Milosevic hadde å dele landet i to). Brigadens operasjonsområde preges ikke bare av konflikten mellom bosnia-serbere på den ene siden, og av føderasjonen muslimer og kroatere på den andre. Også mellom muslimer og kroatere er det sterke motsetninger, hvilket fremkom klart i særlig den sydlige del av brigadeområdet - innenfor og syd for den såkalte Maglaj fingeren. Som massakren i Stupni Do i Vares regionen som ble brutalt utført av kroatiske styrker mot bosniske muslimer. Hele landsbyen og innbyggere ble ble brendt. Minetettheten i området var av den høyeste i hele Bosnia-Herzegovina, og da brigaden kom inn i området i begynnelsen av januar 1996 var infrastrukturen som veier, elektrisitet og vannforsyning svært ødelagt. I sum gjorde dette det svært vanskelig å operere.

BAKGRUNN: NATO var ansvarlig for gjennomføringen av Dayton-avtalen, som ble startet 22. november 1995 av presidentene i Bosnia, Kroatia og Serbia på vegne av Serbia og den Bosnisk Serbiske republikk. Selve signeringen skjedde i Paris den 14. desember 1995. Fredsavtale inneholdt en generell rammeavtale og elleve vedlegg med kart. Denne avtalen hadde tre hovedmål, få slutt på fiendtlighetene, godkjenning av at militære og sivile programmer kommer i kraft, og etablering av en sentral Bosnisk regjering samtidig utelukke enkeltpersoner som i setninger eller tiltale av Den Internasjonale Krigsforbryter Domstolen fra å ta del i driften av regjeringen. IFOR spessifike rolle var å gjennomføre de militære vedleggene til "The General Framework Agreement for Peace" (GFAP) i Bosnia og Herzegovinia.
IFOR lettet FN's fredsbevarende styrke UNPROFOR, som opprinnelig hadde kommet i 1992, og overføring av myndighet ble diskutert i Sikkerhetsrådets Resolusjon 1031. Nesten 60 000 NATO soldater i tillegg til kreftene fra ikke-NATO-land ble utplassert til Bosnia. "Operation Decisive Endeavour" (SACEUR OPLAN 40105) som begynte 6. desember 1995 var en del av "Joint Endavour".
Admiral Leigthon W. Smith (Commander in Chief allied Forces in Soth Europe (CINCSOUTH)). Han ledet operasjonen fra HQ i Zagreb og senere fra mars 1996 fra Sarajevo. General-Løytnant Michael Walker, Commander Allied Rapid Reaction Corp (ARRC) som "Land Component Commander for Drift fra HQ ARRC (Forward) først lokalisert i Kiseljak og fra slutten av januar 1996 fra HQ ARRC (Main) Ilidza. Dette var NATO's første gang out-of-area land operasjon. "The Land Component" del av operasjonen ble kalt "Operaton Firm Endeavour".
På det meste involverte IFOR 32 land med rundt 54 000 soldater i BiH og rundt
80 000 soldater i alt med støtte fra reservetropper stasjonert i Kroatia, Ungarn, Tyskland og Italia, også på skip i Adriaterhavet. De innledende faser av operasjonen, mye av den opprinnelige sammensetning av IFOR bestod av enheter som hadde vært en del av UNPROFOR, men forble på plass og bare erstattet sin FN insigma med IFOR insigma.

KOMPONENTER: NATO landene som bidro med krefter var Belgia, Canada, Danmark, Frankrike, Tyskland, Italia, Luxembourg, Nederland, Norge, Portugal, Spania, Tyrkia, USA og Storbritannia. Ikke-NATO-land som bidro var Australia, Østerrike, Bangladesh, Tsjekkia, Egypt, Estland, Finland, Jordan, Ungarn, Latvia, Litauen, Malaysia, Marokko, New Zealand, Pakistand, Polen, Romania, Slovakia, Sverige, Russland og Ukraina.
Oppgavene til Land Component ble utført av tre Multi-National Divisions (MND):
1. Multi-National-Division (South-East), Mostar - fransk ledet, også kjent som "Division
Salam". MND-SE inkluderte to franske brigader, en spansk brigade, en italiensk
brigade, egyptiske, jordanske og ukrainske enheter (ca. 2500 soldater), samt et
marokkansk "task force". Divisjonens HQ ble gitt i rotasjon av splittelser blant syvende
Armored Divisions og sjette Lys Armored Division.
2. Multi-National-Division (South West) Banja Luke - britisk ledet. Det britiske kodenavn
for sine væpnede styrker engasjement i IFOR var "Operation Resolute". MND-SW
inkluderte en britisk brigade samt kanadiske (Canadian Operation Alliance) og
nederlandske enheter. Divisjonens HQ bestod av 3 (UK) Division og deretter 1 (UK)
Armored Divisions.
3. Multi-National-Division (North) Tuzla - amerikansk ledet "Task Force Eagle" (TFE) Den
amerikanske hæren 1.panserdivisjon under kommando av General-Major William L.
Nash utgjorde hoveddelen av bakkestyrker fra TFE. De begynte å utplassere 18.
desember 1995. MND-N var sammensatt av to amerikanske brigader, en russisk
brigade, en tysk brigade og den nordisk-polske brigaden.
.
En av MND-N komponentene var den nordisk-polske brigaden (NORDPOL BDE) som var en multinasjonal brigade bestående av Danmark, Estland, Finland, Latvia, Litauen, Norge, Polen, Sverige og USA. Den ble dannet i januar 1996 og frem til destablishment i 2000 ble den stasjonert i BiH som en del av både IFOR og SFOR. "The Nordic Support Group" i Pecs i Ungarn håndterte forsyningssikkerhet, personell og andre logistikk oppgaver mellom NORDPOL brigadens deltakende land og deres utplasserte styrker i BiH som bestod av flere nasjonale støtteelementer.
Den 21. desember 1996 ble oppgaven til IFOR overtatt av SFOR. Senere ble SFOR avløst av Europas EUFOR i 2004. NATO begynte å innføre medaljer når den begynte å støtte fredsskapende og fredsbevaring i Tidliggere Jugoslavia, med tildeling til troppene i IFOR og SFOR av NATO medaljen.

NORDIC - POLISH BRIGADE
IMPLEMENTATION FORCE
STANDARD OPERATING PROCEDURE (SOP)
Hereby the NORDPOL BDE Standard Operating Procedure (SOP) is distributed in acc ordance with distribution list. The SOP replaces the 2.Draft that should be destroyed by the holder.
For the Commander
Lauri Väättänen
Lieutenant Colonel

SOP NORDPOL BDE/IFOR
1. The defenition of NORDPOL BDE/IFOR Standard Operating Procedure (SOP) is:
An official publication containing orders and instruction of a permanent operational
nature applicable to NORDPOL BDE/IFOR. Issued authority of Chief of Staff.
2. The SOP is authorised publication. Procedures and regulations included in the SOP
should followe by units.
3. The Brigade will seek to improve the SOP's throughout the IFOR mission. All
comments and suggested changes are welcome and should be forwarded to the HQ.
Kjell Grandehagen
Colonel
Chief of Staff

SOP MILITARY POLICE OPERATIONS
Reference: STANAG 2085 - Edition 4 (24 Feb 88)
1. AIM
2. GENERAL
3. ROLES OF RESPONSEBILITY
4. ROLES OF ENGAGEMENT (ROE)
5. POLICE AUTHORITY, POWERS AND JURISDICTION
6. COMMAND AND CONTROL
7. REPORTING ROUTINES
AIM: The aim of this SOP is to set up regulation for the Nordic-Polish Brigade Military Police Company concerningf the mandate of this operation, roles of responsebility, roles of engagement, police suthority av reporting routines within the company. More detailed information will be included into the SOP as soon as they are available.
GENERAL: The Military police Standard Operating Procedure (SOP) are published unde the authority of the Provost Marshal OC MP Coy. They will beread in conjunction with other directives as issued by the MP Coy office.
It is the responsebility of all personnel in the MP company to acquaint themselves with these orders and procedures. Lack of knowledge or understanding cannot be accepted as an excuse for non compliance with these orders.
IFOR soldiers instructions dealing with persons indicted for war crimes (PIFWC).
Support the ICTY
Detention of PIFWC
Action on detention.

NORDPOL BDE IFOR startet sin virksomhet 20. desember 1995. Den norske styrken bestod av en norsk logistikk bataljon på omlag 1000 soldater. Hovedkvarteret var i Modrica og et norsk feltsykehus på omlag 350 soldater plassert rett utenfor Tuzla inngikk i den Nordisk-Polske brigaden med HQ i Doboj. Norge hadde også ansvar for vaktholdet i NORDPOL Brigadens HQ med en mekanisert pansret infanteritropp. Ledelsen av brigadens Militærpoliti Kompani var også norsk med major Kurt Andreas Skog som FPM med HQ I Doboj. Brigaden var underlagt 1US Armored Division og kjent som "Old Ironside" med HQ i Tuzla Air Base, og som var ledet av den amerikanske General-Major William L. Nash. De norske styrkene i brigaden hadde i hovedsak deltatt i den fredsbevarende operasjonen UNPROFOR og med noen endringer blitt konvertert til en stridende IFOR styrke. NORDPOL Brigaden ble ledet av den danske Brigade-General Finn Særmark-Thomsen.
IFOR var NATO's første fredsskapende operasjon hvor oppdraget var å garantere at fiendtlighetene mellom partene opphørte. IFOR skulle separere de stridende partenes væpnede styrker fra Føderasjonen BiH som bestod av muslimer, kroater og Republika-Serbska som bestod av bosniske serbere, fra hverandre. IFOR overvåket overføring av landområder mellom Føderasjonen BiH og Republika-Serbska i henhold til den grense som var trukket opp av partene under forhandlingene i Dayton. Denne grensen mellom partenes områder ble merket og serbere som havnet på muslimsk område ble tvangsflyttet til serbiske områder og tilsvarende med muslimer på serbisk område.
Alle tunge våpen som artilleri, bombekastere og stridsvogner ble fjernet fra sine stillings områder eller lagre og brakt inn i et av NATO's mange godkjente og overvåket lager områder. Det ble iverksatt et inspeksjons - og kontrollregime, hvor vel utdannede og utplukkede NATO-offiserer kom på ikke anmeldte kontroller til forskjellige serbiske, kroatiske og muslimske styrkers leire og depoter og kontrollerte at materiellet ikke var fjernet eller endret. IFOR-styrkene konsentrerte seg også om å delta i leitingen på ettersøkte krigsforbrytere, leiting etter forbudte våpen og hindre at kontakt mellom partene ikke utviklet seg til voldshandlinger. Dette var spesielt et problem under muslimske besøk til gravene på deres forfedre som måtte etterlates på det som nå var serbisk territorium.
Etter som situasjonen på bakken bedret seg begynte IFOR også å tilby støtte til organisasjoner som overvåket og kontrollerte de sivile aspektene av Dayton-avtalen, inkludert OSSE, FN og Sikkerhetsrådets utsendinger. Også delegasjoner fra de deltagende nasjoners politikere eller regjeringer ble støttet og eskortert. Her fikk jeg et oppdrag med å lede eskorten av Stortingets Kommunalkomite gjennom Bosnia i Oktober 1996, og som blir omhandlet i min artikkel fra NORLOG BN som S4 Transportoffiser. IFOR's mål var i det store og hele løst etter valget 16. september 1996, men situasjonen var fortsatt så ustabil at det gjenstod fortsatt svært mange problemer på den sivile siden. NATO gikk derfor med på å etablere en noe svakere styrke. "Stabilisation Force" (SFOR) fra 20. desember 1996 som i det store og hele videreførte IFOR's oppgaver.

INTOPS BOKEN side 261 Opptrapping i Bosnia: Høsten 1993 forverret situasjonen seg rundt Sarajevo drastisk. Det førte til at NATO-rådet 9. august 1993 vedtok engasjementregler for luft-til-bakke-angrep. Men fordi NATO på dette tidspunkt ikke ønsket å spille noen selvstendig rolle, ble det understreket at det var FN som i hvert enkelt tilfelle måtte anmode om flystøtte. Denne kunne bli utløst dersom de bosniske serberne opprettholdt sin blokade av Sarajevo, dersom den humanitære innsatsen ble hindret eller FN-soldater ble angrepet. Sarajevo ble beleiret og beskutt, ofte vilkårlig med artilleri fra åsene rundt byen fra april 1992 til februar 1996, den lengste militære beleiring i moderne historie.
I mars 1994 på veg til Sarajevo kjørte jeg langs den serbiske frontlinjen mot byen og fikk se all den skyts som var der. 19. mai 1994 under en redningsaksjon i Nasice hvor jeg sammen med min hollandske kollega Jerone Looman reddet livet til to UNMO var vi under konstant bombekaster angrep. Da fikk vi flystøtte fra NATO "Close Air Support", men de gikk ikke til angrep på de serbiske stillinger da ingen ble fysisk skadet av angrepet. Begge mottok vi Force Commanders Commendation.
I februar 1995 avfyrte de bosniske serberne bombekaster granater mot torget i Sarajevo som drepte 68 mennesker og såret flere hundre. NATO, støttet av FN, truet øyeblikkelig med flyangrep dersom bombarderingen av byen fortsatte, og tvang fram en våpenhvile i Sarajevo som innebar at det ble etablert en demilitarisert sone rundt byen. UNPROFOR skulle overvåke at partene faktisk fulgte dette vedtak og NATO ble anmodet om å støtte håndhevingen av denne demilitariserte sonen ved hjelp av luftmakt, en anmodning alliansen svarte positivt på. Våren og sommeren 1995 tok kampene i Bosnia seg kraftig opp slik at det var reell fare for at UNPROFOR ville måtte evakueres. I første omgang ble flere av avdelingene omgruppert, og ubevæpnede observatører ble trukket inn. I de sikre områdene ble FN-styrkenes rolle stort sett redusert til å observere og rapportere om partenes angrep på sivilbefolkningen og FN-personell. I mai 1995 tok bosnisk-serbiske styrker tilbake tyngre våpen fra FN-kontrollerte våpendepoter inne i eksklusjon sonen rundt Sarajevo og gjenopptok beskytning av byen. FN-ledelsen i området gav serberne et ultimatum om at dersom de ikke sluttet beskytningen av byen og straks leverte tilbake våpnene de hadde tatt, ville FN be om flystøtte fra NATO. Serberne reagerte ikke og den 25 og 26. mai 1995 gjennomførte flystyrker fra NATO derfor flere angrep på det bosnisk-serbiske hovedkvarter i Pale. Den 26. mai 1995 svarte serberne med å ta rundt 370 soldater fra UNPROFOR til fange og utplassere dem på forskjellige strategiske mål som menneskelige skjold.
Undser henvisning til IFS Info 4/1996 Peacekeeping - War with other means side 9 under kapittel "The Role and Influence of the Unitd States".
The role of the American hospital has to be seen within a larger framework. The strong US influence both within NATO and the UN Security Council was highlighted on several occasions. The US had also clearly taken side in the conflict by branding the Serbs exclusively as the "Bad Gys". To those of us working alongside US personnel in the field, this was demonstrated on several occasions; that the US violated the weapons embargo, directly or indirectly, was a well known secret. When, during Force Commanders Briefing, US Air Force officers from "Operation Deny Fly" were confronted with their highly selective monitoring og the "No Fly Zone", no convincing answer was given. During the Croatian Krajine offensive in August 1995, US air support eliminated the two most important Serb Launcing pads for surface-to-surface missiles and there is also reason to believe that the US provided military advisers who were both civilians and military. In Bosnia US military advisers openly supported the Muslim forces, and on one occasion during springtime 1995 the UN Brigadier-General in command of Sector North-East was ordered, in spite of his own protests, to receive a US General who arrived at Tuzla Air Base with a Muslim colleague in a UN helicopter. The incursion of the regular Croatian Army (HV) into Bosnia and its active participation in the war in Bosnia alongside Bosnian-Croat forces (HVO) was silently accepted by the world community. Increasingly, UNPF was forced to take drastic action by the US using its powerful position in the Security Council and NATO. Such actions (notably air strike) often endangered the lives and conditions of UN troops. The shall which landed in the market-place in Sarajevo on 30. august 1995 was the most delicate of this incidents. It was used justify the heavy bombing campaign by NATO aircrafts which eventually, turned the tide of the war. The UN observers normally charged with crater analysis, were denied access to the site and were later silenced by the military command system. Instead, a specially designated group was tasked to investigate this specific shelling. Similarly, a demand by the Humanitarian Crisis Cell to investigate fresh mass graves and the atrocities witch occurred in West-Slavonia following its recapture by Croat forces (HV) in May 1995, was a side-stepped and no action was taken. Similar incidents occurred in Bosnia further demonstrated to the Field Medical Office when, on one occasion, the hospital commander denied us access to the paediatric drugs needed for refugees on the ground that the refugees were Serb children. This was justified as being against US national orders that US troops should not assist in any humanitarian actions benefitting the Serbs. Fortunately, this decision was overturned by the Commander of the Joint Task Forward Provide Promise (non-.medical). However, the fact that US medical officers were prepared to violate the Geneva Convention on national orders, is a source of very serious concern. From the point of view of the UNPF HQ, there was never any doubt that American personnel were pressurising the UN to pursue policies that were in accordance with US priorities. Several UN HQ staff (civilians and officers) were under the impression that US thinking oevrall failed to take account of the complexity of the situation on the ground. The US seemed neither capable nor willing to recognise the substantial differences between the various Serb factions and the fact that a great number of Serbs were also victims in the conflict. At the same time, the US largely ignored the more sinister aspects of Croat (HV and HVO) and Bosnian government polcies. Considerable evidence, for example, has now emerged regarding the atrocities and significant human rights violations committed by Croat forces during the aftermath of the Krajina offencive in August 1995. Finally, one of the original perpertrators of the conflict, the Serb politician Slobodan Milosevic, was invited to the negotiation table. Milosevic, together with president Tudjman, more than any of the Serbs leaders already indicted by the War Crimes Tribunal in the Hague, deserves to be charged with war crimes, In short the policies pursued by US certanly made the work of UNPF extremely difficult.

Jeg har i en artikkel som omhandlet UNPROFOR forklart en del om saker som relaterte seg til korrupsjon, kontrabande m.m. Det viste seg at FN kjøpte drivstoff til sine kjøretøyer hos de kroatiske selskap INA. Det skjedde slik at ved hver anledning ble det kvittert på en paragon. Etter hvert som tiden gikk med FN så viste det seg at INA foretok større bedragerier i million klassen med hensyn til at de forfalsket de gitte signaturer til egen inntekt. Jeg roterte hjem fra UNPROFOR 26. april 1995, men da jeg kom tilbake til IFOR i januar 1996 fikk jeg en innkalling til UNCIVPOL i Zagreb. Årsaken var at min signatur var på en INA paragon fra oktober 1995, og hvordan kunne det skje, men det var jo en enkel forklaring rettet mot INA's bedrageri. Flere saker var fremme i lyset som tyveri av ca. 500 biler fra UNPROFOR som med skjellig grunn grunn til mistanke var en inside jobb av høytstående sivilt ansatte i organisasjonen, og som jeg kjente. Men med mangel på bevis endte saken ved min rotering 26. april 1995. Når jeg tar et tilbakeblikk på helheten av det jeg opplevde under tiden i UNPROFOR så vil jeg relatere det til foregående kapittel fra IFS, og som et større politisk samspill i mangel på kontrollrutiner av personer og materiell, og for å nå politiske mål.

I etterforskningsaker så registrert vi saken med samme system som i FN (UNMP), Vi førte protokoll og registrerte de etter alvorlighetsgraden i.h.t "Crime File Indecs" Først ble det levert en "Preliminary Report" og hovedrapporten med en fullstendig etterforskning skulle leveres i løpet av 14 dager, altså en "Final Investigation Report". Det ble etterforsket saker av forskjellige kategorier, men trafikkulykker/kollisjoner, dødsulykker i trafikken og flere ulykker med mineeksplosjoner. Her var det også dødsulykker særlig hvor soldatene ikke hadde tatt de nødvendige forholdsregler som igjen førte til ulykkene, ofte at de forvillet seg inn på veger som ikke var mineklaret. Trafikkulykker var det flere av og særlig med Sisu'er som en av partene og dødsulykker både med syklist, kollisjon mellom kjøretøyer og utforkjøring med APC. Dette var hovedtyngden av sakene, og til daglig var det andre mindre saker å løse uten det store arbeide. Vår polske kriminalteknikker Ssgt. Piotr Subzcak gjorde et godt arbeide og var meget dyktig med skisser. De øvrige mannskapene gjorde gode jobber slik at vi ble kjent for høy kvalitet. Jevnlig var vi på besøk til regiment Militærpoliti hos de forskjellige nasjoner for å diskutere etterforskning og saksgang.
Jevnlig var jeg også ute på besøk hos mine kilder fra FN tiden for å høste erfaringer. Ved et møte med UNMO i HQ Erdut våren 1996 fikk vi en god orientering om situasjonen for dem. Da fikk jeg også mer orientering om Brigade-General Alexander Perelyakin den avsatte FN sjef i Sektor Øst i sin tid, og at han fortsatt var aktiv i regionen. I denne tjeneste tid møtte vi ikke de store militære hindringene som i FN tiden. Ved et besøk i Mostar besøkte jeg mine italienske kolleger fra UNIFIL som jeg fortsatt holder kontakt med.
Torsdag 7. mars 1996 kom kona til Zagreb hvor hun skulle bo hos venner fram til vi reiste til Israel den 5. april 1996. Jeg skulle ned med forelesninger ved forskjellige universiteter og hvor vi oppholdt oss 14 dager også med besøk til venner fra FN tiden. Etter reisen returnerte hun til Norge for så å komme tilbake senere.
I det hele tatt så var IFOR en ny positiv erfaring og mye å lære. Det å være med på første kontingent gir mye verdier for framtiden. Vi hadde også besøk fra Romerike politikammer i forbindelse med en dødsulykke (kollisjon) og dette samarbeide fungerte godt. For dem var det også ny erfaring å komme til IFOR AO. Jeg hadde kontrakt med Forsvaret for seks måneder, men ut mot sommeren viste det seg at min stilling skulle bekles av yrkesbefal. Da fikk jeg muligheten til å søke forlenget kontrakt med tjeneste enten ved 335 skv. i Rimini eller NORLOG BN hos S4 som transportoffiser. Jeg var enda ikke klar for retur til Norge slik at jeg takket "ja" til stillingen i NORLOG BN. Oppholdet der vil komme som er nytt innlegg omkring IFOR 2.