Jeg dro til Kosovo Verification Mission rett over nyttår 1999 og opplevde (for meg) to kjedelige uker på trening på et hotell syd i Kosovo. Imidlertid var det antagelig nødvendig fordi det var mange nye personer fra mange forskjellige land. Men tilslutt kom vi av gårde. Jeg hadde bedt om å komme til Mitrovitca nord i Kosovo og havnet der i den tjukkeste tåka jeg noensinne inntil da hadde sett. Kun få meter sikt og den lå som et lokk i to uker. Fordelen var at trafikken, som riktignok ikke var stor gikk i sneglefart. En tidligere østtysk offiser og jeg "fant hverandre" og innlosjerte oss på det lokale hotellet. Senere fikk vi leid en leilighet på den serbiske siden (over broen). Mye kunne vært sagt om den byen og det jeg opplevde der, men historien som har festet seg er denne.
Jeg var tilfeldigvis en dag oppe i Regionens HQ. Det kom inn en melding om skyting utenfor byen mellom KLA og serbisk politi. Midt mellom disse to gruppene lå en familie på 6-7 mennesker i grøfta. Operasjonssjefen (en kanadisk tidligere marineoffiser) så seg rundt og spurte etter frivillige for å dra opp for å prøve å hjelpe til. Men opsrommet var plutselig tomt bortsett fra en nordmann som bare var tilskuer og sambandspersonell. Jeg følte meg ille berørt, men sa ok; "Jeg drar, men ikke alene." For å gjøre en lang historie kort så klarte jeg tilslutt å få med meg en litt uvillig danske og fikk kranglet meg til to biler, en pansret og en upansret. Dansken var kjapp til å hoppe inn i den pansrede Puchen (sveitsisk lettpansret Mercedes Gelandevagen). Vi kjørte av gårde med meg først. Framme på åstedet hadde skytingen avtatt litt og jeg fant ut at her var det bare å hoppe i det og håpe på litt "velvilje" fra begge parter. Jeg stoppet midt mellom grupperingene med serbisk politi 5-6 meter fra meg i grøfta på venstre side og KLA på den andre siden av veien, vel 50-60 meter borte. Jeg gikk ut av bilen og bort til den Kosovoalbanske familien som lå sammenkrøpet i grøfta på KLA-siden. Viftet med armene og ropte på engelsk og sikkert på et par andre språk uten å spesifisere ordene nærmere. Men de forsto i all fall og kastet seg inn i de to bilene. Jeg hilste til politifolkene, snudde bilen og kjørte vekk. Rapporterte til opssjefen og leverte bilene i garasjen. Ingen kommenterte noe. Det var vel bare slik det skulle være, antar jeg.