Måltidene er bindeleddet mellom mennesker

Har du en historie fra denne operasjonen? Del den her
Skrevet av
Erwin, Kjøkkensjef

Land:
Bosnia-Hercegovina / Kroatia / Nord-Makedonia / Serbia og Montenegro (tidl. Jugoslavia)

Morsomme opplevelser ble det noen av etterhvert, som da jeg i min første kontingent i 1994  skulle pynte bløtkakene til 17. mai, jeg som kjøkkensjef hadde gitt det danske kompaniet som hadde leir ca 700 meter fra oss, ekstra grønnsaker. Noe de hadde fått for lite av gjennom FN-systemet. Til gjengjeld så fikk vi 17 liter kremfløte av dem til 17. mai. Så vi hadde rikelig med krem til å pynte bløtkakene. Vi lagde sju store former med bløtkakebunn som skulle fylles med masse krem og frukt. Her skulle vi ha skikkelige bløtkaker! Jeg pynta kakene og bar dem inn på kjøla etterhvert som de ble ferdige og inn i kjølecontaineren.  Her var det trangt da vi nylig hadde fått matleveranse for de neste 14 dagene.

Da jeg kom inn på kjøkkenet etter å ha stablet inn den siste kaken, ble jeg møtt av gapskratt. Det var så trangt mellom hyllene at jeg at når jeg hadde bøyd meg hadde jeg fått rompa full av krem! Vel, to av kakene måtte pyntes på nytt.

Fra kontingent 1996 til 1997 var vi blitt bedre kjent og akseptert av den lokale kulturen i området som bestod av ortodokse, muslimer og kristne. Plutselig en dag kom feltpresten vår og spurte om vi hadde anledning til å kjøre ham i et møte til andre troende og hente ham igjen etter møtet, noe som jeg syntes bare var hyggelig. Slike møter var i en periode hver 14. dag og hadde som målsetting sosialisering og være samlende. Slik lærte de hverandre å kjenne. Men det hendte de snapsa og skåla litt også... Skal si presten var i svært godt humør da han forlot møtet og skulle kjøres hjem!

I Bosnia i tiden 1996 til 1997 ble bestillingsrutinene for mat lagt om og vi kunne nå bestille mat direkte hjemmefra gjennom forsyningslageret. Jeg hadde fått tak i norsk, frossen ørret som til en middag ble servert med kokte poteter, agurksalat og hjemmelaget hollandaise, men til min skuffelse var det få som kom til middag.

Vi skapte matglede på barnehjem. De fleste soldatene ville ikke ha fisk og hadde bestilt seg pizza fra et pizzabakeri i Tuzla i stedet. Vel, så heretter kjørte vi kokker fisk og annen restmat ut til et av de lokale barnehjemmene for barn som hadde mistet foreldrene under krigens gang og til en norsk flyktningeleir og en sigøynerboplass. På barnehjemmet ble vi mottatt som helter. De ble så jublende glade! Det hendte de ikke hadde spist på flere dager. Vi kunne ha med alt fra rester av gjeddefilet, til lapskaus, rester av den fineste oksesteik, til egg, brød og smør som var til overs. De satt som tente lys!

Erwin barnehjem (1).jpg
Besøk på barnehjem i Tusla der Erwin (til høyre ved bordet) og flere fra leiren hadde med seg mat og skapte glede og håp hos de foreldreløse barna. Foto: Kontingentbok

Kokkene gjorde ellers også en formidabel innsats ved Normedcoy Det norske sanitetskompaniet når alarmen gikk om natten. Da ble det laget både varm og kald mat, samt drikke til alle, både sjåfører, piloter, leger og ellers alle som var i natt-tjeneste. Kokkene fikk skryt av legene for at slik service fikk de ikke en gang på sykehusene hjemme. Jeg kan bare oppsummere disse årene: Kjøkkenet er hjertet. Måltidene er bindeleddet i leiren. Og mellom mennesker.