4-20 OP I SØR-LIBANON, 16. FEBRUAR 1992:
«9 dette er 4-15 OP. TO Cobra fra ISRAEL mot NORD». AH-1 Cobra er et amerikanskprodusert angrepshelikopter som Israel benytter. Det er den sydligste observasjonsposten som bryter stillheten på kompaninettet. Fra kompani A sin OPS på 4-3 HQ kvitteres det kort med «9, mottatt». Meldingen føres i stridsjournalen. Kort tid etter melder neste OP «9 dette er 4-18 OP. TO Cobra fra SYD mot NORD». Jeg retter kikkerten sørover og får raskt øye på to helikoptre i lav høyde over Litanidalen i retning min posisjon.
Både 4-15 og 4-18 OP er norske observasjonsposter som ligger for seg selv utenfor NORBATT AO i den israelskkontrollerte enklaven mellom NORBATT i nord og Israel i sør. 4-15 OP overvåker veiaksene og den israelske grensen ved Metulla, mens 4-18 OP overvåker den strategisk viktige Khardela Bridge over Litanielven. Dette er en bro som må passeres for å nå veiaksene mot både Nabatieh og kyststripen i nordvest og Jezzinekorridoren nordover mot Beirut. Høyt over 4-18 OP ligger også korsfarerborgen Chateau Beaufort fra 1100-tallet, majestetisk beliggende på en klippe, 650 meter over Litanidalen. Israel erobret borgen fra PLO i 1982, og blir nå benyttet som posisjon for Israeli Defense Forces – IDF.
OP’enes oppdrag er å observere og rapportere all militær aktivitet på bakken og i luften. Ved behov skal de også kunne gi lysstøtte til egne patruljer og avdelinger i området. For lysstøtte er hver OP oppsatt med både håndraketter og 84MM Carl Gustav rekylfri kanon med lysgranater. Posisjonens lysplattform er merket med avstand og elevasjon for å hurtig kunne gi lysstøtte til på forhånd definerte posisjoner og patruljepunkt.
Det er kjente stemmer jeg hører på radioen siden det er vår tropp som bemanner begge OP’ene i enklaven. Tropp 2 i KP-A er på 45 mann og bemanner alene døgnkontinuerlig fire observasjonsposter, to veikontrollposter og et HQ, i tillegg til veiklarering hver morgen og patruljer nesten hver natt. Med troppens HQ i den shiamuslimske byen Blat på kanten over Litanidalen har troppen ansvar for den vestligste delen av NORBATT AO. Troppen er tynt oppsatt, så vi er ofte kun tre soldater på hver posisjon i tre uker om gangen. For soldatene i troppens HQ er det stort sett 12 eller 18 timer i døgnet med CP-vakt eller patrulje, syv dager i uken. Beredskap har vi 24 timer i døgnet og den hvilende styrken på 4-5 mann utgjør troppens utrykningsstyrke. Jeg har inntrykk av at det er troppens sanitetsmann som alene bemanner tropps-KO døgnet rundt gjennom hele kontingent 28.
Jeg får øye på helikoptrene fra OP- tårnet på 4-20. De har kurs rett mot min posisjon. Helikoptrenes sidemonterte raketter og kraftige maskinkanoner blir etterhvert godt synlige. Brått endrer de kurs vestover. Jeg melder «To Cobra fra SYD, mot NABATIEH». Dette er en by på andre siden av Litanidalen ca. 10 km vest for NORBATT og min posisjon. Kort tid senere kommer de tilbake. Jeg melder «To Cobra fra NABATIEH mot SYD». 4-18 melder «To Cobra fra NORD mot SYD» og 4-15 melder «To Cobra fra NORD tilbake til ISRAEL». Alle meldinger om militær aktivitet meldes på kompaninettet og journalføres både på OP’en og på kompaniopsen. Vi har i tillegg et troppsnett der vi kan kommunisere internt mellom troppens posisjoner uten å jamme kompaninettet. Den militære aktiviteten vi normalt observerer foregår både på bakken og i luften og det er ikke uvanlig med både fly og helikopteraktivitet i området. Slike observasjoner er derfor ren rutine. Når flere OP’er også kan bekrefte hverandres observasjoner, får både OP’er og kompani-OPS en god og riktig oversikt over situasjonen.
NYHETER FRA BBC
Timene på OP-vakt kan ofte bli lange og kjedelige. Selv om det ville vært fristende så er bøker, musikk eller radio naturlig nok ikke tillatt i OP-tårnet. All annen lyd kan være til hinder for å høre både skyting, artilleri, flyaktivitet og meldinger på eget samband. Det hender likevel at enkelte har på en radio på lav styrke også i OP-tårnet. Det er selvfølgelig ingen mulighet for at dette kan bli oppdaget, med mindre du glemmer å slå av FM-radioen når du selv skal sende på nett. Da hører hele kompaniet at her sitter en dust og hører på radio på vakt. En av de få radiokanalene vi kan få inn er BBC som sender korte nyhetsoppdateringer hver hele time.
Kun fem minutter etter at 4-15 hadde meldt cobraene tilbake i Israel, rapporterer BBC: «Last in from Lebanon: Chief of Hezbollah, Abbas al-Musawi killed in helicopter attack in Nabatieh». Oj, tenker jeg da jeg forstår hva jeg nettopp har observert fra et ensomt OP-tårn på en øde fjelltopp i Libanon.
RAKETTER MOT ISRAEL
Angrepet mot Hezbollahsjefen eskalerer situasjonen i hele området betydelig. Hezbollah er en shiamuslimsk milits som finansieres av Iran som også forsyner militsen med våpen. I løpet av de neste dagene avfyrer Hezbollah et stort antall katusjaraketter både mot både Israel, israelske posisjoner i Libanon, og posisjonene til den israelskstøttede South Lebanese Army. SLA er en kristen milits som tidligere var ledet av Major Haddad. UNIFIL bruker betegnelsen DFF, eller «de facto forces» om militsen. Katusjarakettene er russiske og uten noen form for styringssystem. De er produsert for bruk i såkalte «Stalinorgel» som utskytningsramper. Hezbollahmilitsen mangler stort sett utskytningsrampene og benytter derfor enkle rør eller rett og slett legger rakettene løst mellom steiner for å avfyre de i retning sør. Det sier seg selv at presisjon er ikkeeksisterende. Katusjarakettene er en stor utfordring for NORBATT siden Hezbollah primært opererer nord for oss og skyter over oss. Rakettene faller derfor like gjerne ned i vårt område og i og rundt våre posisjoner. Selv om sprengkraften er begrenset, vil en fulltreffer på en posisjon eller et kjøretøy være fatal. Når det kommer inn rakettnedslag blir det gitt «gaupealarm» som betyr at alle må i posisjonens dekningsrom. Gaupealarm kan være «upopulært» blant soldatene da sannsynligheten for å bli truffet er svært liten. Sovende mannskap må vekkes, og det er mer spennende å se på rakettskytingen enn å sitte flere timer i det trange dekningsrommet. I mange tilfelle går også gaupealarmen først etter at rakettangrepet er over.
FJELLTOPPENE TEPPELEGGES MED ARTILLERIILD
Det er vanskelig å observere hvor katusjarakettene kommer fra. Selv greier jeg aldri å se hverken selve rakettavfyringene eller fra hvilke områder rakettene avfyres. Jeg vet ikke om, eller i hvilken grad Israel er i stand til å detektere avfyringene, men i flere tilfeller blir fjelltoppene nord og vest for oss teppelagt med artilleriild som svar på rakettene. En morgen teller jeg 288 artilleriavfyringer på under en time. Om israelerne vet at det var der rakettene blir skutt fra, om de har observert eller kjennskap til aktivitet der, eller om de skyter på antatte og sannsynlige avfyringssteder, vet jeg ikke. Jeg observerer aldri aktivitet på noen av fjelltoppene som beskytes, noe som også ville være svært vanskelig da de fleste ligger 4-5 kilometer eller mer unna, og er delvis kledt med krattskog. Høy luftfuktighet og dis reduserer også sikten på lange avstander. OP’ene er heller ikke oppsatt med nattopptikk. I troppen har vi kun en(!) nattkikkert og denne er forbeholdt bruk på nattpatruljer. Den er i tillegg så dårlig at du egentlig kun ser noe i den når det er fullt månelys og du ser like godt uten. Litt spesielt er det å tenke på at soldatene og øvingsavdelingene hjemme i Norge har moderne og langt bedre lysforsterkningsutstyr når de løper rundt i skogen med rødplast.
Den israelske artilleribeskytningen kommer vanligvis fra en IDF-posisjon som UNIFIL har gitt navnet PV-92. Denne har fem M-109 artillerivogner som skyter 155 mm granater som veier 43 kg hver. Jeg forstår det slik at de også er modifisert for å øke rekkevidden ytterligere ut over de 25 km som de opprinnelig er konstruert for. PV-92 ligger like syd for den «norske» byen Ebel es Saqi og ca. 5 km sørøst for 4-20 OP. Store deler av artilleriilden derfra går derfor lavt rett over hodet på oss. Det smeller ofte så murpussen nesten faller av veggene. Ved ett tilfelle ser jeg også artillerigranaten i luften bakfra etter at den hadde passert. Ofte skyter artilleriet på mål så langt unna at vi ikke kan se hva de skyter på. Flere ganger blir det fra OP’ene meldt inn «TO artilleriavfyringer HØRT fra PV- 92, RNU», altså retning og nedslag ukjent. Meldingen blir gjerne bekreftet av flere OP’er før den tredje eller fjerde OP’en melder «TO jagerfly fra SYD mot NORD». Da er det den daglige «Beirutekspressen» med to israelske jagerfly som patruljerer luftrommet og har brutt lydmuren over hodet på oss.
Ved et tilfelle kan vi observere at en IDF-posisjon på den andre siden av Litani, 5 km nordøst for oss, blir beskutt med bombekastere. Posisjonen benevnes som PV-88 og vi kan ikke se hvor avfyringene kommer fra. Det kan trolig ikke IDF heller, for vi kan ikke observere at ilden blir besvart. BK’ene får inn fulltreffer etter fulltreffer inne på posisjonen som heller ikke får noen ildstøtte hverken fra fly eller artilleri. Etter 20-30 minutter med innkommende BK-ild evakuerer IDF posisjonen. Jeg vet ikke om de har tap eller skadde. I samme periode ser vi også flybombing med kraftige eksplosjoner i områdene vest for NORBATT. Bombingen foregår om natten, og selv om avstanden er mer enn 7-8 km, så er det et spektakulært syn. Når du hverken vet hva som blir bombet, eller ser ødeleggelsene og eventuelle drepte eller skadde, får du et merkelig distansert forhold til det hele. Det er vanskelig å forklare uten å bli misforstått, men når timene i OP-tårnet ofte er lange og kjedelige, oppleves det som en slags fascinerende, men bisarr form for underholdning å på avstand kunne observere krig i form av «live» flybombing.
SÅ KOM VINTEREN
Da uroen hadde vart en ukes tid, kom vinteren. Det blir minusgrader med store mengder nedbør i form av snø. Området til NORBATT ligger i et fjellområde fra 700 og opp til over 1 400 meter over havet så klimaet er kaldere enn nede ved kysten. Vinteren skal vise seg å bli den hardeste i Midtøsten på over 80 år. Selv om ingen så vidt jeg vet omkommer i vårt område, så er det tøft for sivilbefolkningen. Sauer og geiter fryser i hjel og skjøre oliventrær blir ødelagt av den tunge snøen. Selv om norske soldater er godt vant til vinter, skaper været noen utfordringer også for oss. På 4-20 OP bor vi i prefabrikkerte brakker som opprinnelig er bygd for å stå i Sinai, ikke for vinter i fjellet i Libanon. Siden snøen legger seg både innover gulvet og inne i taket, må vi velge mellom minusgrader og snø, eller plussgrader og regn, innendørs. Vannet fryser og propanen til gassblussene mister trykket slik at vi ikke får lagd varm mat. På grunn av nedsnødde veier tar det halvannen uke før vi får levert forsyninger, men vi har et bra lager så vi lider ingen nød. Forsyninger kommer til slutt med en beltegående M113 stormpanservogn fra MEK-troppen. Ingenting er så galt at det ikke er godt for noe. Vinteren gjør at alle stridshandlinger roer seg raskt.
26 ÅR SENERE, EBEL ES SAQI, MAI 2018:
Jeg har nå siste dag igjen i landet av mitt første besøk i Libanon siden jeg tjenestegjorde der i syv måneder vinteren 91-92. Et besøk jeg har utsatt alt for lenge, tilbake til dette spennende, flotte og bittelille landet, halvparten så stort som Nord- Trøndelag. En spesiell opplevelse både å se igjen gamle tomter, og ikke minst få oppleve de delene av Libanon som vi ikke hadde mulighet til å besøke under tjenesten her. I løpet av halvannen uke har vi besøkt de enorme romerske ruinene i Baalbek, de fantastiske kalksteinsgrottene i Jeita ved Beirut, vingårder både i Byblos og i Bekaadalen, fossefall i Jezzine, korsfarerborgen i Tibnine og ikke minst korsfarerborgen Beaufort ved 4-18 OP.
Det ble også noen dager på kysten ved Middelhavet, både i Byblos og i Tyr. Det har vært stor vekst og utvikling i landet siden sist. Det bygges, både veier og nye, enormt store flottehus som i Norge sikkert ville kostet flere titalls millioner. Beirut er nå en moderne storby og nesten ingen ruiner er lenger synlige. Lebanese Army ser ut til å ha brukbar kontroll over hele landet som nå oppleves som trygt og fredelig. Dette til tross for at Hezbollahmilitsen har tusenvis av raketter og 25 000 soldater utenfor regjeringens kontroll. I tillegg raser borgerkrigen i Syria, og konflikten mellom Iran og Israel kun noen kilometer unna og i luftrommet over. En av dagene vi var her, bombet Israel 58 mål inne i Syria, de fleste iranske. Det ble benyttet hele 28 kampfly i angrepet. Flere iranske raketter ble skutt ned av israelsk antiluftskyts og deler av disse falt ned i Hebbarie som ligger i vårt gamle NORBATT AO.
Libaneserne selv opplever det store antallet syriske flyktninger som en utfordring. De bringer med seg en betydelig økning i kriminaliteten i form av både tyveri, ran, vold og drap. I tillegg er de fleste flyktningene muslimer slik at det store antallet også påvirker den religiøse demografien i landet. Dette er noe som spesielt bekymrer den kristne minoriteten i Libanon. De er også redde for at situasjonen skal bli varig og endre demografien permanent. Samtidig gir flyktningene landet tilgang til billig arbeidskraft. Dette er negativt for arbeidsledigheten, men samtidig positivt både for landbruket og den store byggevirksomheten som pågår over hele landet.
Det oppleves å være en betydelig forskjell på de kristne og de muslimske byene i landet. Mens de kristne byene i stor grad er ryddige og rene og til forveksling ligner på europeiske land ved Middelhavet, så får man i de muslimske byene i langt større grad inntrykk av å være i Midtøsten. Der vaier også store mengder flagg og plakater for partiene Hezbollah og Amal.
PÅ BESØK HOS HEZBOLLAH
Få dager tidligere besøkte jeg Mleeta Resistance Tourist Landmark. Dette er Hezbollah sitt tidligere hovedkvarter som er nå omgjort til et propagandasenter åpent for turister. Det ble absolutt et interessant besøk. Både utstyr brukt av Hezbollah og utstyr erobret fra Israel står utstilt. Anlegget ligger strategisk plassert på en fjelltopp nord for Nabatieh, og rundt fem kilometer vest for Blat og 4-20 OP i NORBATT. Som et av de sydligste av Libanonfjellene og med en høyde på 1 060 m.o.h. har stedet overhøyde og god utsikt mot både øst, syd og vest. Dette er en av fjelltoppene jeg flere ganger har sett blitt beskutt massivt med artilleri. Nå ser jeg at fjelltoppen har en enkel kommandobunker, løpeganger, nærforsvarsstillinger, samt en flere hundre meter lang tunnel i fjellet. Det er også en mitraljøsestilling mot øst som ble brukt til å beskyte Jezzinekorridoren. Fjelltoppen er skogkledt som effektivt hindrer innsikt både fra bakken og fra luften.
Utstillingen er overraskende nøkternt presentert. Jeg hadde forventet en religiøs og fanatisk Hezbollahpropaganda. Tvert imot gav stedet uttrykk for å skulle representere det libanesiske folks felles frigjøringskamp mot okkupasjonsmakten Israel. Det fremkommer i liten grad at det er Hezbollah som står bak senteret. Dette synes å være en smart kommunikasjonsstrategi som trolig når ut til en langt bredere målgruppe enn til rene Hezbollahsympatisører. I utstillingen er lagt stor vekt på Israels mislykkede invasjon i 2006, der Hezbollah med moderne panservernvåpen, det russiskproduserte antitankmissilet Kornet smuglet inn fra Syria, greide å slå ut den inntil da «uslåelige» israelske topp moderne stridsvognen Merkava IV. Invasjonen i 2006 viser godt hvor vanskelig det er selv for Israel som kanskje verdens mest moderne millitærmakt å kjempe mot en effektiv geriljastyrke. Da er det samtidig et paradoks å tenke på at vi i Norge både har avvæpnet og mer enn halvert vårt eget Heimevern.
Da vi besøkte grensen til Israel noen dager tidligere ble vi raskt overvåket av en israelsk drone. Droner er en kapasitet de fleste norske avdelinger bare kan drømme om. Dette både fordi «det fortsatt utredes» og at avdelingene uansett ikke har råd til å ta i bruk rådyre norskutviklede droner som må opereres av to spesialutdannede dronepiloter. Da er det interessant å se at israelske styrker effektivt benytter helt vanlige og billige sivile droner. Dette er hyllevare som kanskje koster 10 000 kroner på Elkjøp, og som lett kan flys av en tolvåring.
NORBATT-TJENESTEN SETT I ETTERTID
Da jeg tjenestegjorde i NORBATT kunne tjenesten ofte oppleves som meningsløs. Selv om timene på vakt kunne være uendelig lange så fløy likevel ukene. Jeg var også overrasket over hvor tynt vi var bemannet på de ulike posisjonene. Med kun to mann på veikontrollpostene, ofte bare tre mann på OP’ene, uten vakthold i HQ og med en svært liten utrykningsstyrke ville troppen og posisjonene ha små muligheter til å forsvare seg selv. I ettertid ser jeg at dette faktisk kan ha vært en av flere viktige suksessfaktorer som gjorde at NORBATT lyktes godt med sitt fredsbevarende oppdrag i Libanon. Mens andre land i større grad sendte profesjonelle avdelinger var de norske soldatene i all hovedsak sivile med kun førstegangstjeneste og noen ukers opptrening før de dro nedover. Jeg tror nordmennene derfor primært løste selv vanskelige konflikter og farlige situasjoner på fredelig måte med hyggelig prat og børsa på ryggen, i situasjoner der profesjonelle soldater i større grad er trent til å håndtere trusler ved bruk av våpen og fingeren på avtrekkeren. Folkelig diplomati kan ofte være langt mer effektivt enn å være stor og sterk med hjelm, pansrede kjøretøy og tunge våpen. En annen suksessfaktor tror jeg var at NORBATT fra starten av flyttet inn i byene i områdene de fikk ansvar for. Derved ble de norske soldatene kjent med og oppnådde gjensidig respekt og tillit til de lokale. De andre landene etablerte seg posisjoner utenfor byene noe som skaper en langt større avstand til sivilbefolkningen. I kontingent 28 tror jeg Norge var det eneste landet som hadde patruljer ute om natten. Så vidt jeg vet hadde vi få eller ingen infiltrasjoner av «armed elements» i vårt område i løpet av denne kontingenten. Når det gjelder forholdet til sivilbefolkningen så hadde nok økonomien også en betydelig effekt. De norske soldatenes pengeforbruk i Libanon må nok ha vært unikt også i verdensmålestokk.
Å besøke Libanon oppleves nå som både fredelig og trygt. Det er flott å se hvor stor vekst og positiv utvikling landet har vært igjennom. Samtidig er det også rørende å se hvor stor respekt og takknemlighet libaneserne har for oss nordmenn etter arbeidet vi utførte her nede. Jeg ser nå at tjenesten i Libanon er et oppdrag det absolutt er grunn til å være stolt av å ha vært en bitteliten del av. Fred, frihet og demokrati er ikke gratis!
Samtidig forstår jeg ikke helt hva dagens FN-styrker egentlig gjør her. De har flyttet ut av byene, bor i store strengt bevoktede leire og kjører rundt i nye, kostbare og pansrede kjøretøy. De ser ut til å ha lite kontakt med sivilbefolkningen og hvilke oppdrag de faktisk løser er vanskelig å se. Bare et halvt år etter turen avdekket israelske styrker fem tunneler som Hizbollah har gravd under grensen og inn i Israel. Tunnelene er gravd rett foran nesen på UNIFIL-styrkene og vi må nødvendigvis ha kjørt rett over de da vi besøkte grensen ved Metulla.
Turen jeg deltok på i mai 2018 ble gjennomført i anledning NORBATT sitt 40-årsjubileum. Den ble arrangert av Norsk Veterannettverk ved Fred Gallefoss og Louis Assi og hadde over 90 deltakere.
Ting jeg ikke fikk gjort denne gangen: Stått på ski, jaktet villsvin og besteget fjelltoppene...
Takk for turen. Den kan anbefales!
Artikkelen er først publisert i tidsskriftet "Militærhistorie" nr 3 - 2019", av Lars Bugge Aarset.