Å passere sjekkposter og frontlinjer under krigen på Balkan krevde ikke bare mot og gode nerver, men mange ganger også kreativitet og sosiale antenner. På kolonner de 40 milene mellom Beograd og Zagreb passerte vi mange sjekkposter og frontlinjer. En av stedene det ofte var problemer å passere var den serbiske sjekkposten ved frontlinjen like før grensen til Vojvodina og Serbia. Serberne holdt til på en bensinstasjon ved landsbyen Lipovac. Vi kom dit utpå kvelden og serberne var ikke i noe særlig humør og vi forstod at her kunne vi bli stående en god stund om vi ikke spilte kortene våre korrekte.
Vi parkerte og la merke til at de så fotballkamp på tv. Vi lot som om vi var interessert og lurte på om vi kunne få dele middagen vår med dem mens vi så på kampen. Vi hadde noen bokser med norsk lapskaus som vi hadde fått fra Flyktningerådets sjåfører og som vi varmet opp og delte likt mellom dem og oss. Da kom slivoen raskt på bordet og vi spanderte Cola. Stemningen ble etter hvert veldig gemyttlig så når maten var fortært og kampen var over var de såre fornøyde og vi fikk dra videre mot Zagreb.
På tur tilbake fra Zagreb dagen etter, stod det en større fransk kolonne ved samme sjekkpost og skulle mot Beograd. Jeg hilste på de etter å ha parkert bak det siste franske kjøretøyet i kolonnen og de fortalte at her ville vi nok bli stående lenge. De hadde allerede vært der i mange timer og FN-observatørene fra UNMO prøvde å forhandle, men ingenting hjalp. Jeg gikk mot den serbiske sjefen på sjekkposten uten de store forhåpningene og så han stå og snakke med de franske offiserene. Når jeg nærmet meg gjenkjente han meg og lyste opp, avbrøt samtalen med franskmannen og kom meg i møte.
Han håndhilste på meg som om vi hadde kjent hverandre i mange år og vi snakket litt om hvordan det stod til i Zagreb uten å nevne passering i det hele tatt. Etter et par minutter men høflighetsfraser spurte han om han kunne få prøveskyte Glocken min som hang på hoften. Jeg svarte ok så lenge som jeg fikk prøve hans pistol. Vi gikk bak bensinstasjonen og skjøt noen skudd utover slettelandskapet hvorpå han lurte på om vi kunne bytte våpen. Jeg forklarte da at myndighetene i Norge ikke ville bli særlig fornøyd med meg om jeg byttet bort våpenet mitt. Han lo og spurte på tur tilbake om vi hadde tenkt oss helt til Tuzla i løpet av dagen. Jeg trakk litt på skuldrene og sa at vi ikke hadde det så travelt så vi fikk se hvor langt vi rakk å komme. I det vi byttet pistoler igjen tok han meg i hånden mens han ropte ut til vakta at de skulle åpne for oss. Mens bommen i motsatt kjøreretning ble åpnet for oss kom han frem med slivoflaska. Vi tok oss en slurk hver og han fikk en 20 pakning Marlboro av meg og så ønsket han oss godt tur.
20 minutter etter at vi ankom kjørte vi forbi kolonnen med måpende franskmenn og gjennom sjekkposten. Vi rakk både en tur innom Pančevo utenfor Beograd med post til styrken som fremdeles var forlagt der og grensepassering ved Zvornik og ankom Tuzla på kveldingen. Ettermiddagen etterpå var det TV-sendinger fra den samme serbiske sjekkposten og der stod den samme franske kolonnen vi hadde passert ennå sammen flere andre FN-kolonner og ble nektet å passere! Vedlagte bilde er for øvrig fra en annen forsyningsakse Split - Mostar - Tuzla hvor vi måtte fløtes opp og ned elven Neretva noen kilometer. Bilder på serbisk territorium var det få av fordi om vi ble oppdaget ville det skape store problemer å få komme gjennom kontrollpostene.