Hendelsen fant sted i Kosovo 6. juni 2000, ved klosteret i Gracanica.
Kan hende dette blir litt langt å lese men dette er min historie, og det føles litt rart å dele dette ut i offentligheten. Bare noen ytterst få jeg har snakket om dette med og hadde aldri noen skikkelig debrief den gang. Den gang ville jeg bare ikke ha noe fokus/oppmerksomhet på det men føler nå at det er litt terapi å få samlet det ned på «arket». Litt vanskelig siden det er som om minnene (i de få minuttene) er som sommerfugler eller små røykskyer som er over meg hvor jeg prøver å fange de forsiktig med en håv for at de ikke skal forsvinne mens nye dukker opp.
Tjenestegjorde i KFOR II, NORBN, Kompani B, Tropp 3 og var forlagt på Camp Mølla i Kosovo Polje.
Tirsdag 6. juni gikk jeg på vakt klokka 0600 sammen med tre andre. Vi skulle passe et objekt (en serbisk person) og vakta ville vare til 0600 neste morgen (24-timer skift). Oppdraget var å sørge for sikkerhet og fribevegelse for denne personen i sitt virke. Det hadde oppstått et problem med den ene døren på kjøretøyet vi hadde, den ville ikke låse seg. Avgjørelsen ble tatt at en annen patrulje ville ta meg og objektet til klosteret i Gracanica, mens de andre tok kjøretøyet til Camp Tor Hov for utbredelse av feil.
Det serbiske klosteret i Gracanica var et samlingspunkt hvor vi ofte var innom på dette oppdraget. Denne lå i svensk AO og det var de som hadde vaktholdet der. Objektet ble tatt med av andre til nye møter og patruljen som hadde kjørt meg ditt returnert til Camp Mølla. Jeg ble igjen og ventet på at de to andre ville komme seinere.
Da jeg sitter ved den svenske vaktbua så vurderte jeg å ta en kikk nærmere på den eldgamle kirken som lå midt i klosteret, for å få tiden til å gå. Da jeg ruslet ditt så hører jeg en slags for summing/støy, blir nysgjerrig på dette og beveger meg bort til porten ved hovedveien (kun den ene sidedøra som er åpen for personer), hvor svenskene har en vaktpost. Like før porten går jeg forbi noen personer som sitter på plenen, som ikke ser videre fornøyde ut, tenker ikke mer på det. Vel nede ved porten så er det ingen svensk vakt å se, og det er noen forlate kjøretøy samt et med folk i like ved. Før jeg rekker å få noe mere oversikt dukker den svenske vakten opp heseblesende og lurer på on jeg kan passe døra.
Mumler noe om håndgranat og tumulter
Selvsagt som en god norsk soldat sier jeg jo ja. Han forsvinner like raskt igjen, og det er da det begynner å synke inn. Personene på innsiden av porten er de som har forlatt kjøretøyene på utsiden. Det er da jeg får blikkontakt med de som sitter i bilen, og det er et blikk av redsel.
Beveger meg mot kjøretøyet og observerer alle menneskene som beveger seg mot der svensken kom fra. De bærer på noe eller holder noe i hånda ser jeg, og skjønner nå at her gjelder det å få de menneskene i den røde kassebilen innenfor murene til klosteret.
Da jeg kommer frem til passasjersiden og skal til å prate med de smeller det i frontruta. Nå er de skrekkslagne inne bilen når steinkastet smeller/sprekker opp ruta. Tanken for meg her var at det hjelper ikke å få de ut døra nå for da hadde vi blitt steinet alle sammen. Tar avgjørelsen å ta de skritta og stiller meg opp foran bilen. Nå får det bare bære eller briste og roper ut ett eller annet norsk NATO. Det sjokkerer litt den folkemengden som ikke lenger var på vei, men hadde stanset og sett oss ut som et mål.
Tenker at får jeg en stein i hodet nå, så er jeg ferdig, men å forlate de i bilen og løpe i sikkerhet bak døra var ikke et alternativ. De få sekundene jeg sto foran folkemengden så ser jeg langt der bak at en ny folkemengde er på vei mot oss og røyk som stiger opp. De foran meg virker litt satt ut av det jeg gjorde så de bare står der med steinene i hendene sine og virker litt rådville. Så jeg benytter meg av sjansen og løper til passasjersiden røsker opp døra og sier «Come with me!!!» Heldigvis så nøler de ikke, og tre stykker setter i retning mot døra og trygghet. Jeg danner baktroppen og håper ingen tar tak i de eller steiner oss, for da er vi ferdig. Dytter noen nærgående serbere vekk og kommer oss på innsiden. Roper til kosovoalbanerne at de skal komme seg opp til den svenske vaktposten, noe de gladelig gjør.
Slaget om døra
Men det er nå slaget om døra skal stå… for det er ikke helt over enda.
Fikk smelt døra igjen, men husk at dette er en eldgammel sidedør til en port, så hva skulle jeg låse med? Det spørsmålet fikk jeg ikke svart på før de første prøver å trenge seg inn.
Så nå var det bare å legge all den kraft man hadde for å holde døra på plass, slik at de ikke fikk trengt inn på området. Hadde de kommet inn hadde det ikke vært noen flere hindringer for å nå frem til bakre del av området. Men lettere sagt enn gjort å pønske på en løsning når de presser opp døra 30 cm og du presser den tilbake. Slik gikk det og avgjørelsen om å bruke pistolen slo jeg fra meg, for hva de hadde på andre siden var ukjent. De kunne hatt håndgranat og kastet over. Så her skulle døren holdes var valget.
Det er en hengelås med enkelt beslag som var låsen her, men ingen nøkler å se. Får øye på felttelefonen og håper inderlig den er infanterisikker for jeg rekker den bare med den ene hånden. Joda, får tak på den og trykker inn en knapp. I den andre enden svarer det en svenske (han fra vaktbua i bakgården hvor utstyret mitt ligger). Jeg forteller han at han burde raske på slik at vi får låst av her, ellers kommer det noen hundre illsinte serbere på besøk. De hadde helt glemt at de hadde spurt en nordmann om å passe på den døra. Det er nå jeg hører hvordan, tja hvordan skal jeg beskrive det, men de knuser bilene på den andre siden. Kan ikke være mye igjen av de med alt det bråket. Omsider kommer svensken løpende mot meg.
Jeg hadde fått en ro over meg og følte meg ikke stressa av situasjonen, her måtte man holde hodet kaldt. Svensken hadde en del høyere puls kan man si, og det var ikke noe lettere med det nøkkelknippet han hadde. Når de presset døra litt opp så var låsen synlig for de på andre siden så svensken måtte prøve da vi fikk døra igjen å trekke hendene unna når den ble presset opp. Testet vel alle nøklene to ganger før han fant den som passa og han fikk låst døra. Det var en lettelsen sukk kan man trygt si og det er da jeg snur meg helt rundt at jeg ser en diger stålslagarm som jeg enkelt kunne vippe ned mot døra og satt i spenn.
Det kommer noen flere svensker til så jeg trekker tilbake og får på meg alt av utstyr. Fikk også sett til de tre jeg fikk ut av bilen, og det var litt rart å ha voksne menn på kne og kysse hånda di i takknemlighet. Fikk også varslet videre opp at det hadde oppstått en situasjon. Vel tilbake ved porten så kunne man nå høre kjøretøyene brenne bak muren.
Fikk informasjon om at det hadde blitt kastet en håndgranat fra en bil mot markedet og skadet en del mennesker. Det var derfor bilene hadde parkert utenfor porten til klosteret og noen hadde søkt tilflukt der.
Den roen jeg fortalte meg sjøl jeg hadde, en stoisk var egentlig noe annet på en måte. Det var vel her jeg egentlig hadde innsett at nå er det sjanse for at jeg ikke kommer fra dette i god behold. Men det gjorde meg ikke noe, det var greit jeg hadde fått reddet tre mennesker.
Jeg hadde gjort min plikt, så får det komme det som skjer men ikke uten en kamp. Det var derfor jeg var så rolig da dette skjedde. Jeg hadde godtatt at jeg kunne dø… Jeg var blitt en soldat.
Hold the door…