Nattevakt i porten til leiren i Doboj kunne være en langdryg greie. Mang en filosofisk samtale og mer eller mindre artige påfunn ble klekket ut iløpet av disse vaktene. Vi rulerte på vaktene. To og to. To timer i porten. Så to timer på streifvakt. I tillegg var det en time vakt i boligen til generalen.
Spesielt én av disse nattevaktene husker jeg godt.
Jeg hadde akkurat begynt på mine to timer i porten da det passerte en lettere beruset mann i slutten av 20-årene. Han stoppet og begynte å prate med meg. Og ettersom jeg på det tidspunktet stod på utsiden av porten, kunne jeg ikke komme meg unna.
I starten takket han for at vi var der og hindret krig og drap. Men han ble raskt sentimental og begynte å fortelle om familien sin. De var alle døde. Kona, barna, foreldre og besteforeldre. Voldtatt og drept av muslimske soldater. Det var en grusom historie. Og jeg følte med ham. Det var virkelig vondt å høre på.
Mellom tårene fortalte han at han ikke hadde mer å leve for, og ønsket å dø. Så spurte han meg pent om jeg kunne drepe ham? Skyte ham? Jeg kunne selvfølgelig ikke det, men han ga seg ikke. Da han forstod at jeg ikke kom til å skyte ham, begynte han å spekulere i hva han måtte gjøre for å få meg til å drepe ham? Hvis han angrep meg, f eks med kniv, ville jeg bli nødt til å drepe ham, i selvforsvar. Jeg stod slik at jeg ikke kunne komme meg unna ham. Så jeg begynte å posisjonere meg slik at min makker på innsiden av porten hadde "fri bane". Vred meg sidelengs mot mannen, klar til angrep. Og tenkte gjennom hvordan jeg skulle agere når han angrep. Rakk jeg å få opp våpenet? Han stod litt for nærme. Hvordan få opp kniven min raskest mulig?
Heldigvis dukket de to på streifvakt opp på innsiden av porten akkurat da. Og mens mannen var uoppmerksomt et øyeblikk, smatt jeg innenfor porten.
Han forstod da at jeg var "utenfor rekkevidde" for hans eventuelle angrep. Og vi foreslo at han skulle gå hjem og få seg litt søvn.
Oppløst i tårer tuslet han etterhvert avgårde.
Dette ble en veldig sterk påminnelse på hva de sivile gjennomgikk under krigen på Balkan. Grusomme overgrep fra alle parter, og mot alle parter. Jeg hadde oppriktig vondt av mannen. Og har ofte lurt på hvordan det gikk med ham.
Denne episoden gjorde også sitt til at vi ble flinkere til å unngå samtaler med de som passerte porten om natten.