Mitt utenlandsoppdrag var i Bosnia som anestesisykepleier ved det norske feltsykehuset i Tuzla, Blue Factory.
Rett etter ankomst reiste jeg inn til Gorazde som medlem av et kirurgisk- og utrykningsteam, opprettet i 1994 som støtte for et britisk kompani. Dette er en historie som er litt spesiell og her kunne det endt som i Srebrenica. BSA startet sin vår-offensiv i Tuzla 25/5-1995. For vårt vedkommende startet det hele om kvelden samme dag. Plutselig ble vi beskutt med artillerigranater som landet ganske nært. Resultatet var at vi måtte gå i shelter umiddelbart. En SISU var det som var vår beskyttelse. Her ble vi sittende nesten 24 timer før vi fikk en marsjordre.
Gorazde by var under angrep av BSA og det ble formidlet at vår leir skulle jevnes med jorden. Derfor ble vi 11 nordmenn og ca. 200 britiske soldater beordret til å forlate campen ved midnatt for å forflytte oss til en posisjon i skogen som skulle være sikker (klarert av SAS). Av utstyr vi kunne ta med oss var: våpen, sovepose, mat og vann for 4 døgn.
Det ble en lang marsj i en mørk, varm og fuktig natt i et ganske kupert terreng. Etter ca. 7–8 timer kunne vi rulle ut soveposene og få etterlengtet søvn. I mens raste kampene i Gorazde og på åsene rundt hvor britene hadde sine OPer. 37 unge soldater, noen av dem bare 17 år, ble tatt som gisler av BSA.
Etter et par netter i friluft ble noen av oss beordret ned til byen igjen for å opprette sykehuset vårt på et tryggere sted. Transporten ble foretatt i en BIH VW-buss. De andre måtte oppholde seg i skogen noe lengre. Tilbake i camp var det full krig rundt oss, så det ble noen timer i SISUen vår til det ble mørkt. Da kom ordren om å laste opp utstyr til operasjon og narkose til 10 personer. Her ble vi koplet til en eldre og tøff SAS-mann som ble med oss inn til stedet for nytt sykehus. Turen foregikk i stummende mørke, stridslys resulterte i at prosjektilene «banket på».
Sykehuset vårt ble opprettet i kjelleren på byens hotell. Lokalitetene måtte vi dele med ABIH, som hadde sin kommandosentral samme sted. Ikke alltid uproblematisk. Dagene våre ble lange og krevende. Lange perioder hvor vi ikke kunne bevege oss utendørs på grunn av stadig shelling og snipere i området. Etter hvert ble det dårlig med mat da vi ikke hadde fått inn forsyninger på lenge. Heldigvis hadde vi ingen store skader og heller ingen dødsfall i løpet av tiden.
Men problemet til 200 britiske soldater, 6 UNMO, 1 CIVPOL og 11 nordmenn var at vi ikke visste noe om når vi kunne komme oss ut igjen. Alle følte seg som gisler i en fastlåst situasjon. Enklaven Gorazde var hermetisk lukket fra 24/5 til 2/7. En SAS-mann kalte oss «The Forgotten Army of Gorazde».