Kompaniet jeg tilhørte som vernepliktig ble utkommandert til tjeneste på Gaza, jeg meldte meg ikke frivillig. Så de siste seks måneder av min militærtjeneste på til sammen 18 måneder skulle tjenestegjøres i Midtøsten. Det første vi gjorde da vi fikk beskjeden var å se i atlaset hvor vi skulle.
Før utreise var vi stasjonert på Trandum. Her fikk vi til å begynne med en del informasjon om forholdene som ventet oss. Vi trente også på polititaktikk, blant annet hvordan spre folkemengder, for å være litt forberedt på hva som kunne møte oss.
Avreise var 1. april 1957, vi avløste dermed den første Danorbataljonen som reiste ned i 1956. Vi fløy SAS nedover til Egypt og landet på en militærflyplass utenfor Kairo; Abu Suweir. Deretter tok vi toget via Ismailia ved Suezkanalen, videre langs kysten forbi El Arish og til Nord-Gaza hvor vi skulle være stasjonert de neste seks månedene. På veien kom vi stadig forbi rester etter krigen som hadde rast i Sinai kort tid i forveien. Langs toglinja stod det mye mennesker der toget stoppet, disse skulle selge ting, for eksempel appelsiner. Alt var nytt og fremmed for en 20-åring fra Norge.
Danor var plassert i den nordligste delen mot Israel. Kompaniet mitt lå stasjonert helt i nord ved en landsby som heter Beit Hanoum. Bataljonssjefen var oberstløytnant Berg, og kompanisjefen min var major Næss. Oppdraget vårt var å være grensevakt mellom Egypt og Israel, på en tid da grensen mellom de to landene kun bestod av et relativt dypt plogspor.
Overgangen fra Norge var relativt stor. Da vi kom ned var det varmebølge med nærmere 50 grader i skyggen (jeg hadde med meg et termometer nedover, i skyggen i teltet målte jeg på det meste 49 grader), vi kom nærmest rett fra Gardermoen hvor det var 5-6 kuldegrader da vi reiste. Den første tiden måtte vi drikke mye, og vi fikk kontinuerlig salttabletter av feltlegen. Akklimatiseringer tok tre-fire uker, da hadde kroppen tilvendt seg varmen og begynte å fungere sånn at vi følte at vi var kapable til å gjøre tjeneste. Menneskekroppen er flink til å omstille seg. Etter hvert gjennomførte vi utmarsjer uten problemer, primært gjennom ørkenen.
Vaktoppdrag
Daglig tjeneste var rene vaktoppdrag, dette bestod primært av kontinuerlig patruljering langs grensen. Vi ble plassert på observasjonsposter og fulgte med på omgivelsene med kikkert. Hensikten var for å kontrollere at det ikke var grenseoverskridelser fra begge sider. Vi leste mye på vakt, siden utsikten var ensformig med kun sand, himmel og et gløtt av Middelhavet i vest. Selve vakttjenesten var kjedelig. Vi kom også tett på hverandre, men dette var ikke noe problem – man ble gode venner der nede.
Vi kunne forvente å komme i konflikt med egyptiske kommandosoldater, Fedayins, som hadde primæroppgave å komme over i Israel for å ødelegge infrastruktur. Men vi slapp unna dette, i hvert fall troppen vår, men vi var i et anspent område. Troppene i mitt kompani ble ikke utsatt for noe alvorlig, vi var heldige i en ustabil situasjon.
Vi skulle ikke ha noe kontakt med Israelske soldater. Men vi møtte av og til soldater ved grensen, begge parter var nysgjerrige på hverandre. Det gikk mest på skryt fra israelsk, hvor mange liv de hadde på samvittigheten var et vanlig tema. De hadde ofte et ekstremt negativt syn på arabere og beduiner, dette opplevdes som store kontraster til situasjonen hjemme.
De fleste av observasjonspostene lå i ørkenen, der var det gjerne britiske ørkentelt med dobbelt tak som sørget for skygge. De minste postene bestod kun av noen sandsekker med bølgeblikktak på toppen. Det første vi gjorde da vi etablerte postene var å grave slangegroper kontinuerlig rundt hele leiren. Selv i varmen og tørken fantes det levende individer, typen «Sand viper» var den farligste. Hver morgen gikk vaktene rundt for å sjekke at det ikke var slanger i gropene – de kom seg ikke opp på andre siden. Sandlopper var også plagsomt, hvis man ble stukket av disse måtte vi til legen. Man kunne få feber av bittene til disse, veldig ubehagelig. I samme periode brøt det ut en koppeepidemi i Gaza, så vi ble vaksinert i samme slengen. Det høres kanskje ut som vi hadde det fælt, men det gikk veldig greit.
Inne i hovedleiren fikk vi grei mat, der var det kjøkken. I felt vi fikk vi feltrasjoner, kanadiske eller britiske, 5-in-one ble disse kalt. Det var mat til fem soldater i et døgn. Alt bestod av hermetikk, og vi synes dette var reine luksusen. Rasjonene inneholdt for eksempel bacon, brune bønner, kaker, kaffe og sigaretter. Dette kom ut i ørkenen til oss med kameler. Til dette brukte kompaniet lokale beduiner, vi hadde fire kameler til denne jobben. I selve leiren hadde vi i tillegg tre muldyr som kjørte søppel og gjorde annet nødvendig grovarbeid.
Livet i leir
Når vi var tilbake i leir etter tjeneste på OP var det mulige å benytte seg av biler fra hovedleiren til sjøen og ta en dukkert. Dette var veldig kjærkomment etter et lengre opphold i sanden. Jeg har nesten fått sandfobi etter tjenesten på Gaza. Sand i øre, øyne og håret. Kamera måtte man være veldig forsiktig med for ikke å få sandkorn i mekanismene, det måtte alltid legges ned i sekken. Så det var fint å ha havet like ved, dette var noe av det største, ikke minst på grunn av varmen som dominerte hverdagen. I løpet av de seks månedene jeg tjenestegjorde kom alt regnet på to dager, da fyltes tørrlagte elveleier opp.
I tillegg til beduiner med kameler og muldyr hadde vi Abdullah. Han var en mann vi kunne stole på og var nyttig å ha i leiren. Han kunne renovere, rydde, vaske klær og var verdens ærligste mann. En dag jeg hadde vasket og barbert meg ved noen trau i leiren la jeg igjen klokka mi, da Abdullah så dette kom han løpende etter meg med klokka. Han mente han var verdens mest heldige mann som kunne tjene noen «kroner» på oss nordmenn. Han var en solstråle.
En annen lokal kjenning var Mustafa. Han satt nesten konstant utenfor leiren og hadde noe å selge. Etter noen uker hørte han hjemme der, vi lurte på om han var syk om han var borte en dag.
Maten som ble igjen etter måltider ble brent siden den ikke kunne oppbevares. Før vi tente på kom det en dame og plukket med seg det hun ville ha («miss Gaza» på et av bildene over). Hun var visstnok ikke mer enn 40 år gammel, men så mye eldre ut. Dette var en påminnelse om hvor godt vi har det i Norge.
Dagen Kong Haakon døde 21. september 1957 var jeg vakthavende soldat i leiren, og det ble flagget på halv stang. Litt utradisjonelt hadde vi FN-flagget og det norske flagget på samme stang, der det norske ble hengende på halv stang. På bildet over er FN-flagget fjernet.
Gaza
Gaza by var spennende og flott på denne tiden, men mye er sikkert ødelagt i dag, på denne tiden var det ikke snakk om krig og ødeleggelser. Det var mye flott å handle i byen. Da vi kom ned fikk vi vite av gutta som dro hjem at prisene var minst det dobbelte for oss nordmenn. Vi lærte å prute på alt.
Utenfor byen bodde de lokale ofte i enkle kår i leirhus med bølgeblikktak. Kornhøsten ble høstet med sigd, det ble bundet på gamlemåten og fraktet manuelt. På andre siden av grensen kjørte israelerne rundt med store skurtreskere. Det var store kontraster mellom landene. Det var også flere flyktningeleirer på Gazastripen fra krigen drøyt ti år i forveien som FN hadde ansvar for å holde i live. Gaza var et fattig område.
Dagligliv og permisjon
Vi var mye ute på vakt, men vi hadde også en del fritid. I hovedleiren drev vi med fysisk trening når vi ikke hadde vakt, dette var vi nødt til for å ikke bli slakke i kanten – løping, turning, og konkurranser i bla håndball ble arrangert. Mange var i mye bedre form da de dro hjem enn da de kom ned til Midtøsten. Selv ble jeg kompanimester i friidrett og øvelsene diskos, kule, lengde og 100 meter.
Omtrent halvveis fikk vi en permisjon på ti dager i Beirut i Libanon. Fra Gaza tok vi båten til Beriut, noe som var en ganske lang båttur. Vi bodde på et hotell i bydelen Beit Mary som lå høyt over Beirut. Ti dager med luksus, vekk fra sand og ørken, en annen verden en hverdagen i Gaza. Beirut var en opplevelse for oss, dette var før all elendighet begynte i landet, og Libanon var en fantastisk feriedestinasjon. Landet hadde alt; sjø, sand, sol og i fjellene var det skiføre. Der fikk vi ti flotte dager i sivile klær, noe vi skaffet oss da vi kom til byen. Dette er noe av det som sitter i på grunn av den totale kontrast i forhold til det vi kom fra på Gaza.
Vi hyret også en drosjebil og kom oss over til Damaskus i Syria, dette var ikke lange turen. På denne turen måtte vi opp i fjellene hvor vi stoppet underveis, det var som om vi fikk litt av den norske fjellufta i lungene – da fikk vi litt hjemlengsel.
Før tjenesten var over rakk vi også og få med oss en tredagers permtur til Kairo hvor høydepunktet var pyramidene i Giza og Sfinksen. Det ble kamelridning, tur på nasjonalmuseet i Kairo hvor vi blant annet fikk med oss Tut-ankh-Amon og vi klatret ca halvveis opp den store Keopspyramiden.
Hjemreisen ble som reisen ned fløyet med SAS, via Düsseldorf var vi tilbake på norsk jord høsten 1957.