Det er hevet over tvil at mange har slitt etter endt utenlandstjeneste. For de aller fleste går det bra, men noen sliter med å "lande" etter hjemokomst, og lever på alerten. De fleste har nok opplevd at det tar noen dager/uker/måneder å vende seg av med vaner/uvaner opparbeidet i en krigssone.
Da jeg kom hjem fra Libanon tok det litt tid å forholde seg til uvante smell.
vi ankom Libanon sent på kveld/natt. Artilleriposisjonen bortenfor leiren ønsket oss velkommen med skyting, og jeg husker jeg tenkte "hvordan skal jeg klare å sove det neste halve året med slike smell". Men det tok vel kun 2 dager, så sov vi som barn gjennom smellene. Hvertfall de vi "kjente". Så hvis artilleriposisjonen noen hundre meter unna fyrte av, reagerte vi ikke. Men hvis noen smalt igjen en dør, "stod vi i sengen" klare til å løpe i dekningsrom.
Dette merket jeg da jeg kom hjem. Hvis lillebror kranglet med mor/far og smalt en dør, reagerte jeg umiddelbart. Men oppdaget heldigvis raskt at det hverken var fare, eller et dekningsrom å løpe til.
Noen dager etter hjemkomst var jeg og en fra laget mitt på fest. Musikken stod på full guffe, og stemningen var på topp. Musikken stoppet i det noen byttet cd. Og i det øyeblikket smalt det. Min medsoldat og jeg reagerte umiddelbart med å "stupe i dekning". Rett i gulvet gikk vi. Her var reaksjonen på topp. Det var en som hadde fyrt av en Champagnekork. Alle på festen ble stående å se rart på oss, da vi etterhvert reiste oss med et litt fårete smil om munnen mens vi forsøkte å forklare. Forklaringen hjalp overhodet ikke, og de så på oss som vi var "krigsskadde". Noe vi på en måte var.
Heldigvis tok det kun noen uker for min del å avvende meg med dette. Men for mange er spesielt nyttårsaften en slitsom dag hvert år.