Denne lille boksen av et eller annet hardtre (bilder) som er karvet ut i det som nå heter Nord-Makedonia, gravert og gitt som gave til oss som var i avdelingen, har nå fulgt meg siden 2003. I 17 år har det med ujevne mellomrom raslet i de to pennene utført i samme treverk, som det er freset ut rom for inne i boksen.
I 2002–2003 var jeg i Kosovo Force (KFOR), det første halvåret som assisterende logistikkoffiser i den nasjonale kontingentstaben (NCC). Det andre halvåret som kommandant for den multinasjonale logistikkbasen Banski Rid, drevet og eid av Norge, i det som den gangen ble kalt «Former Yugoslavian Republic of Macedonia», forkortet FYROM.
Et viktig oppdrag, en fin tid med mye kompetente kolleger og en god ledelse. Boksen minner meg om mangt men trekker meg ofte tilbake til følgende hendelse en gang utpå våren i 2003:
Jeg hadde vært på de ukentlige møtene i Kosovo, i den norske leiren som gikk under navnet Camp Lebane og var på vei tilbake til FYROM og Camp Banski Rid. Situasjonen hadde lenge vært fredelig i området og vi fikk etterhvert mulighet til å ferdes alene, noe som er helt uvanlig når situasjonen er mer tilspisset. Så stridsutrustningen lå i en bag bak i bilen. Men pistolen hadde jeg alltid i nærheten.
Det hadde blitt kveld og mørkt idet jeg krysset grensen mellom Kosovo og FYROM. Etter ti minutter fikk jeg øye på tre røslige menn i veibanen, alle med solide maskingevær på hofta, våpen som normalt ble skutt med liggende, hvilende på en tofot. Men her hadde åpenbart tre menn inntatt en mer Rambo-positur. Jeg stoppet og rullet ned bilvinduet og hilste høflig.
Svaret var ikke på det nivået. «Are you KFOR?» «Yes, I am», svarte jeg med min roligste stemme. Høyre hånden min holdt rundt pistolen som jeg skjulte mellom setene, med fingeren på avtrekkeren. Her var det kanskje en mulighet å skyte seg ut av situasjonen og eventuelt stikke så fort som mulig i Landcruiseren min som var sirlig produsert av Toyota noen år før. Men ikke før det var et prekært behov. Jeg eskalerer ikke hvis jeg ikke må. Dessuten er de våpenmessig overlegne.
«Well, you swine, you are not going to pass through here. Get your ass back to Kosovo!» Han understreket budskapet med å stikke løpet på maskingeværet inn bilvinduet rimelig nære tinningen min. Jeg nikket og satte bilen i revers, rygget og snudde.
På veien nordover gjorde jeg opp rask status. På grunn av hektisk møteaktivitet hadde jeg ikke spist på lenge og var skrubbsulten. Hvis jeg kjørte tilbake til Kosovo så ville det bli sent, og jeg ville i alle fall ikke få noe mat. Og jeg har alltid vært grinete når jeg er sulten på grensen til skrubb.
Plutselig fikk jeg øye på en skogsvei som gikk inn til høyre. «La oss se på alternativer, Roger» proklamerte hjernen min brått. Jeg hev bilen inn langs skogsveien, inn i mørket og konstaterte raskt at den brøt sørover parallelt med hovedveien. Men hvor nære kontrollposten med bajaser ville den passere? Jeg tok sjansen allikevel.
Etterhvert så jeg at det var rimelig nært men det var en del vegetasjon mellom dem og meg. Bajasene holdt på å trakassere en annen bilist. Jeg slo av lysene på bilen og ség forbi og håpet i det lengste å unngå å kjenne anslagene av maskingeværild i både kroppen og bilen.
150 meter lenger sør for kontrollposten bikket skogsveien mot hovedveien igjen. Landcruiseren min bykset opp mellom biler som stod i en enormt lang kø. Det var visst ikke bare jeg som slet med å passere bajasposten. Men hvem var nå disse figurene? Ikke noe jeg hadde sett før. Jeg var i alle fall på rett vei og kom meg hjem til Banski Rid og fikk i meg noe mat.
Dagen etter fikk jeg en rekke klapp på skuldra av kolleger fra Nato i spisesalen på basen. Det hadde gått gjetord om den norske offiseren som forserte kontrollposten, noe som ingen andre hadde fått til den kvelden.
Det viste seg at dette var en gjeng kriminelle som av en eller annen årsak var sluppet ut av fengsler og utgjorde en milits. Som markerte styrke i forskjellige områder.
Men det er noe som heter «improvise, adapt and overcome». Og det gjelder spesielt når sulten gnager!
Det er utrolig hva et pennesett i tre bringer frem av minner! Kulepennen virker ennå, aldri prøvd før nå. Det andre er en fyllepenn. Det skulle ikke forundre meg at den også er i gang hvis den får en blekkpatron i buken!