Noen ganger møter vi mennesker som gjør et helt spesielt inntrykk, mennesker som har en slik påvirkning at de kommer til å prege oss på en positiv måte - livet ut.
Jeg traff Per Eivind Igesund ved oppmøte i Onsrud Leir, høsten 1993. Jeg hadde akkurat avsluttet førstegangstjeneste og planlagt en tur til Libanon for å sole meg, kjøpe dyre klokker og kameraer. I stedet endte jeg opp med å takke ja til tjeneste i Somalia. En slags kombinasjon av ekstreme forhold og dårlig lønn hadde fått mange av de som hadde reist ned til å si opp sine kontrakter. Vi ble derfor hasteinnkalt for å reise ned og erstatte dem.
Stemningen var ganske spent på Onsrud. Vi så ofte nyheter fra Mogadishu, der krigen herjet og situasjonen var svært usikker. Jeg ante for min del ikke hva jeg gikk til, og sugde til meg erfaring fra mange av veteranene som hadde FN-kontigenter i fleng. I køya over meg lå det en blid og hyggelig fyr, Per Eivind fra Fosnavåg. Han var ikke mer enn ett år eldre enn meg, men hadde vært i mec-troppen i Libanon, og delte gjerne erfaringer derfra. Det virket som om han gledet seg til å komme ned til Somalia, og hans trygghet, omsorg og gode humør smittet etterhvert over på meg og de andre på rommet. Sammen med Waardal fra Bergen ble Per Eivind og jeg raskt en trekløver. Husker jeg riktig var de andre på rommet, Johansen fra Drammen, Nilsen og Nilsen fra Tromsø-området, og Aursland fra Ålesund.
Fremme i Mogadishu kom vi raskt inn i MP-tjenesten. Hver tredje uke var vi satt opp i eskortelaget, og det er vel ingen hemmelighet at det var denne delen av tjenesten som fenget mest. Muligheten til å komme seg ut av leiren, oppleve samholdet i den operative og profesjonelle avdelingen, og få inntrykkene fra Mogadishu by tett på kroppen, var noe helt annet enn å stå vakt inne i leiren, eller sitte på et kontor og skrive rapporter. Frivakter ble sjelden benyttet til å sole seg eller sløve i skyggen, de ble brukt til å melde seg til eskortetjeneste hos fenrik Berge. Per Eivind elsket denne tjenesten.
Men MP-tjeneste kunne også være utfordrende. Indre leirområde var vårt ansvarsområde, og de beste vaktene var sammen med Per Eivind og Waardal på patrulje. Dette gikk i all hovedsak ut på å patruljere og rykke ut med vår Gelenderwagen, og ettersom det ikke skjedde stort inne i leiren ble det tid til mange gode samtaler i bilen.
Men noen ganger skjedde det ting som krevde litt ekstra. En episode kommer jeg for alltid til å huske. Søppelplassen i leiren var et tvilsomt område. Villhunder og rotter regjerte på den avsidesliggende dynga, som lå rett innenfor murene som omkranset leiren. En ettermiddag fikk MP-kontoret varsel om at noen av de innfødte hadde brutt seg gjennom muren, og var inne for å stjele søppel. Per Eivind og jeg var alene på patrulje og rykket ut.
Det var sent på ettermiddagen, og da vi ankom søppelplassen var skumringen allerede i gang. Vi observerte flere personer på innsiden av muren, og var skeptiske til å forlate bilen. Jeg kalte opp hundepatruljen for bistand av deres angrepshunder, men fikk avslag grunnet smittefare fra søppelplassens dyreliv. Etter å ha observert inntrengerne en stund ble vi enige om at de ikke var bevæpnede, og stort sett besto av unge menn. Vi meldte derfor inn til MP-stasjon og ops at vi forlot bilen og beveget oss inn på søppelplassen for å jage dem ut.
Det ble raskt klart at Per Eivind og jeg var litt forskjellig skrudd sammen. Mens jeg var skjerpet, skeptisk og tenkte på alt som kunne gå galt ved å rykke inn i en slik situasjon, var Per Eivind oppglødd. Han så frem til å snakke med dem, og "hjelpe" dem ut av søppelplassen. Dermed ble rollene raskt definert; Per Eivind i front for å gå i dialog, og jeg som sikrer i bakgrunnen.
Per Eivinds ro smittet i dette tilfellet ikke over på meg. Både han og jeg var fullstendig klare over at "byen" lå rett på utsiden av hullet som var blitt laget i muren. Hva som var utenfor kunne vi bare gjette på. Og mens jeg så for meg snipere på hvert hustak, så Per Eivind for seg noe fint, noe eksotisk, noe fantastisk og spennende. Han gledet seg til å møte menneskene på søppelplassen. Ikke for å jage dem ut, men for å lære dem å kjenne, for å finne ut hvordan de hadde det.
Da vi nærmet oss ble vi raskt oppdaget, og de innfødte begynte straks å stimle sammen mot hullet i muren med hendene fulle av ting de hadde funnet. Per Eivind henvendte seg vennlig til dem, ropte på sunnmørskengelsk at han var Per Eivind fra Norge og FN, og at han ville at alle skulle trekke ut av plassen. Jeg forsøkte å sikre ham, samtidig som jeg søkte febrilsk etter farer over søppelplassen og særlig ved hullet i muren.
Og plutselig, til min fortvilelse så jeg at de innfødte stimlet mot Per Eivind og flokket seg rundt ham. Han sto og viftet med noen sjokolader som han hadde fisket frem fra lommene sine, og forsvant inne i en klynge av somaliere. Jeg mistet fullstendig oversikt over ham, og bestemte meg for å rykke inn og "redde ham". Men i det jeg begynte å bevege meg mot ham, begynte klyngen å rykke mot hullet i muren. Jeg fikk nærmest panikk og rakk akkurat å varsle MP-kontoret om assistanse før Per Eivind forsvant ut av hullet og ut i gaten. Jeg rakk akkurat å observere at søppelplassen var tom og stormet mot hullet. Jeg fryktet det verste da jeg stakk hodet ut, og ventet å høre prosjektiler piske i muren rundt meg. Men synet som møtte meg var noe ganske annet. Det er mulig hukommelsen min har utviklet dette inntrykket med årene som har gått, men for meg var det akkurat sånn jeg opplevde det; midt i gaten sto Per Eivind med 20-30 somaliere i alle aldre rundt seg. De sang og danset. Stemningen var mildt sagt god. Men jeg måtte ødelegge. Jeg hadde ikke noe valg. Og etter å ha saumfart alle tak, vinduer og hushjørner, rykket jeg frem med MP-5'en i stilling, sugde tak i Per Eivind og dro ham med meg mens jeg ga ham klar beskjed om at det straks ble mørkt og at moroa var over. Han bare smilte til meg, og rygget litt motvillig mot hullet mens han vinket til de nye vennene sine. Til min store forbløffelse virket han faktisk lei seg for å forlate dem, mens jeg ikke kunne komme meg raskt nok inn bak muren igjen.
Vel innenfor muren igjen ba jeg ham sikre hullet mens jeg varslet til ops og MP-kontor om videre bistand. De var på vei etter forrige varsling. Jeg husker ikke hvem som ankom, men innen mørket slukte oss hadde vi fått opp en provisorisk sperre av piggtråd, og kommet oss inn i kantina for dagens porsjon med litt råtten ris og kjøtt fra udefinerbart dyr.
Selvsagt var ikke Per Eivinds handling grei i forhold til vår sikkerhet. Men hans menneskesyn, hans oppriktige omtanke og tro på andre mennesker, har lært meg mye. Han lærte meg mye i den korte tiden jeg kjente ham, som jeg har nytte av hver dag. Det sier mye om hvilken fantastisk person han var.
Dessverre rakk vi ikke snakke så mye om hendelsen ved hullet i muren. 30. desember 1993 satt jeg på MP-kontoret da det kom melding om en alvorlig trafikkulykke ved rundkjøringen, ikke langt fra den norske leiren. En norsk soldat var hardt skadet. Vi rykket ut til ulykkestedet. Jeg forberedte meg på at jeg kanskje kjente den norske soldaten godt, og tok meg i å forhåndsdømme de pakistanske soldatene som "kjørte som svin" inne leiren. Jeg tok det for gitt at det var de som hadde skylden.
Men da jeg ankom ulykkestedet kom sjokket jeg ikke kunne forberedt meg på; på en båre så jeg Per Eivind bli trillet inn i en ambulanse fra det amerikanske feltsykehuset. En amerikansk soldat kunne fortelle at han hadde vært først til stedet sammen med de norske sjåførene av lastebilen han var kjørt over av. Jeg skjønte ingen ting. Tiden sto stille. Norske sjåfører? Overkjørt? Tunellsynet overtok. Selv om det sikkert var fullt av mennesker der, husker jeg ingen andre personer enn de tok sjåførene.
Per Eivind, leken og glad som han alltid var, hadde lånt seg en sykkel og forsøkt å sykle om kapp med Scania'en de to kjørte med. Mens de måtte legge seg ut for å ta en skarp høyresving havnet han i blindsonen da han forsøkte å ta innersvingen på dem. Dermed havnet han under bilen...
Jeg tenkte ikke klart, og beordret de to sjåførene med meg til MP-kontoret. Jeg tenkte at de måtte avhøres så raskt som mulig. Men tankene mine var et annet sted, de var på feltsykehuset, hos Per Eivind. Og endelig begynte jeg å tenke klart. Jeg la bort notisblokken, hentet litt kaffe, og spurte de to sjåførene hvordan det gikk. Og etter å ha snakket litt uformelt, ba jeg dem dra hjem til leiren og forsøke å slappe av litt. Jeg ringte presten og underrettet ham om deres situasjon. Så satte jeg meg i bilen og kjørte rett til feltsykehuset. Der var flere samlet for å gi blod til Per Eivind. Kontigentens sykepleier var til stede og informerte om at han var inne til operasjon. Vi skjønte at situasjonen var svært alvorlig. Jeg vet ikke hvor lenge vi satt der, og husker ikke hvem som var der sammen med meg, men etter en stund kom det ut en lege. Han trengte ikke å si noe. Jeg skjønte hva budskapet hans var. Vi fikk gå inn og se på ham. Han lå på operasjonsbordet, så ut som om han sov. Jeg liker å tro at han smilte litt.
Etterpå gikk jeg ut. Jeg måtte ut og ha frisk luft. Det var flere ute i den mørke kvelden, mange som hadde møtt opp for Per Eivind. Jeg husker ikke hvem. Jeg husker bare at jeg tenkte jeg måtte holde maska, ikke vise følelser. Jeg var jo soldat. Men jeg utstrålte tydeligvis noe helt annet. For plutselig kom sykepleieren vår og la armene rundt meg. Og da brast jeg. Hun trøstet meg helt til jeg var ferdig. Da tørket jeg tårene og dro til leiren for å snakke med de andre.
Rett over nyttår tok jeg med Per Eivind hjem til familien hans i Fosnavåg. Til tross for at jeg var der i et trist ærend, var det en flott opplevelse å møte hans familie og venner. Jeg satt en hel natt og snakket med hans bror og nære venner. De fortalte hvordan han var og ville høre hvordan han hadde hatt det. I begravelsen var bokstavelig talt hele bygda til stede. Kirken var så full at mange måtte stå. Flere av gutta fra MP/eskorte hadde ankommet. Jeg var fremme for å si noen ord på vegne av den norske kontigenten. Det var fryktelig tungt, men samtidig veldig godt.
Over 24 år har gått siden jeg ble kjent med denne helt spesielle fyren fra Fosnavåg. I årene som fulgte ventet nye kontigenter og nye opplevelser på meg. Men det har nesten ikke gått en dag uten at jeg har tenkt på Per Eivind, ikke på grunn av sorg, men av glede, på grunn av måten han påvirket og beriket livet mitt.