Jfr. tidl. mindre innslag.
I 1990 manglet Sjøforsvaret en offiser til det internasjonale observatørkorpset. Siden jeg også hadde tjenestegjort i denne forsvarsgrenen i mange år (SHV), ble jeg godtatt. Fikk først 3-4 uker i Niinisalo i Finland for gjennomgang av UN-observatørkurs. Et fantastisk kurs, og jeg selv var i topp form både fysisk og psykisk.
Ved ankomst Luanda gikk ferden videre til HQ. Har vært ute i FN-tjeneste før, og var dette årsaken til at jeg registrerte forholdene ekstremt godt? Der var masse barn av alle kategorier, og la først merke til unger med avsagde plankebiter, plater o.l. påsatt trejul - trehjul sagt at runde trestammer osv. Det ble som et akebrett på jul, og disse ble brukt av vanlige unger, av unger som manglet et ben, kanskje to, armer og en arm og ett ben. Stygge skader ellers på kroppen, deformerte, blinde eller nesten blind, mangel av et øye ......Joda, jeg har vært i krigs- områder før, men hadde de andre stedene vært så ille som dette? Her kom i tillegg malaria av den dødeligste (plasmodium falciparum) og div. annet svineri, hungersnød .... mange unger var skinnmagre. Kanskje de ikke engang hadde foreldre i live. - Et annet forthold - der var visstnok kun Kambodja som hadde flere flere miner spredt rund om i landet.
Vi militære hadde det stort sett "bra" overalt - Vi hadde penger. Der var mangel på bl.a brød, og i forskjellige byer var det bakeri som leverte til FN og mennesker med penger. Bakeri og slakteri var bevoktet av militære, og vi hentet større partier med bil. Utenfor gjerdet han det alltid barn og tigget om brød. Vi hadde forbud mot utdeling, men på dårlige veier var det utrolig hvor mange brød som kunne falle ut av bilene. De som leser dette må bare flire eller la være, men slike forhold som dette skaper triste minner.
Vi utførte observatørtjeneste rundt om i Angola. Dro ofte ut i skrøpelig fly. Flyene forsøkte å lette med størst mulig fart for å komme seg vekk og opp så fort som mulig. Omvendt ved landing. Stupe ned med høy hastighet, og færreste av oss trivdes.
En dag stod jeg på flyplassen i Luanda og snakket med personalet på en en innleid C-130. En ire fortalte at det var St. Patricks day om en dag eller to, og jeg fikk med noe irsk øl som en ire i HQ skulle få. Flyet lettet, og vi fikk høre at det var skutt ned i en høyde av ca. 20 ooo fot. Noen dager senere gikk en annen C-130 i bakken under en take off i Luanda.
Et par småfly (8-10 pers.) gikk i bakken på et senere tidspunkt, men jeg tror ikke noen av "våre" var ombord.
Et annen fly forsvant underveis til provinsen Cabinda, og siden det var et fryktelig vær, fryktet vi det verste. Heldigvis fikk vi melding fra et eller annet sted i daværende Zaire, der flyet hadde landet uten samband og navigasjonsutstyr som fungerte.
Havnet i HQ sommeren -91, og jeg var daghavende en natt det ble meldt om en person om en person som lå i utkanten av byen, og han blødde voldsomt fra magen. Iflg. kontakter hadde det vært en trefning der en person var blitt såret og etterlatt. Selvsagt brøt jeg alle regler, men jeg ville forsøke å berge ham, og sammen med to sivile som kjente til saken, kjørte jeg ut som alene militær. Den sårede blødde voldsomt fra mageregionen etter et stort kutt (machete?), og forsøkte å surre ham inn, hvoretter turen gikk til et "sjukehus". Han døde underveis, og jeg kjørte til en politistasjon, der det ble knytt en lapp med div. pers. rundt en stortå. Kjørte ham videre til en likoppsamlingsplass på en oppbygd høyde, plasserte ham et bord ved siden av et annet lik, og kjørte derfra der det krydde av lik, rotter etc.. Likene var ikke tildekket, og stanken var ubeskrivelig. Ble bedt i begravelse et par dager senere av familien, men siden jeg ble forsinket av annet oppdrag, kom jeg også midt i en begravelse en annen familie hadde for en gutt. Gutten var den 5. døde til denne familien, og de hadde nå igjen 2 barn i live. - Det store området med graver lyste av hodeskaller og knokler som var grav opp av hunder og andre dyr. Selvsagt var der plenty av min ynglingslukt, stanken av døde i råtten eller hlavråtten tilstand. Mannen som angivelig var drept i kamp, gjorde meg ingen ting, men lukta der masse lik var samlet, samt lukta og synet fra gravplassen, gjorde at jeg følte det var på tide å komme meg hjem.
Tilbake til HQ ble jeg fortalt at den indiske NK i UNAVEM var rasende for at jeg hadde utført dette oppdraget, og spesielt ille var det at bilen var full av blod. Kanskje burde jeg ikke gjort dette, men blant de sivile i Luanda tjente jeg stort på dette. Hadde div. konfrontasjoner med nevnte NK-person rent militært, men jeg har vel skrevet nok - men jeg har det "lagret" som minneverdige opplevelser. Vil nevne at vi ble tipset om at Cabinda skulle angripes av opprørsstyrker, og jeg tok kontakt og snakket med en av nordmennene, og samtalen gikk på norsk med nødvendige info, og nordmannen varslet regjeringsstyrkene, og angrepet ble ikke noe av. NK i Luanda ble selvsagt rasende siden vi snakket sammen på et annet språk enn engelsk, men etter en tid forstod han viktigheten av dette i denne situasjonen.
De største problemene vi hadde i Angola var malaria av farligste type, Plasmodium falsiparum. Her fikk jeg oppleve Forsvarets med mangel på kunnskaper, feilmedisinering (klorokin), manglende oppfølging, og tap av med.dok. fra Angola,, noe som kostet meg og mange andre dyrt og enkelte kanskje livet. Skal ikke skrive mer om dette her, men FN-Veteranenes landsforbund, kopi til Politiets Fellesforbund, NROF og Statens Pensjonskasse har fått sin del av orienteringen.
Ellers har jeg tidligere nevnt mitt sammenstøt med bl.a jordanere under "slaktingen" av en geit, der jeg tok "kniven" fra dem og kastet den.
Høsten -91 satt jeg så i en Boing 747 på vei fra Angola og til mitt hjemland. Vi hadde god plass ombord, og etter en stund kom Vladimir Mikac, kroat, tidl. testflyver Mig 29. Vi hadde vært i samme team i 9-10 mndr. i Angola, og var nær knyttet sammen. Vlado mente jeg burde komme til Balkan og jobbe der for FN. Han var på vei hjem til en ny krig, og det ble til at vi treftes igjen.