Spenningen var intens. Vi hadde øvelser stort sett hver eneste dag. Jeg var så dritt lei. På med gassmaske, på med vernedress, av med maske av, med dress. Gang på gang. Det skjer ikke noe alikevel var tanken min. Gud så feil jeg tok. Under en måned senere brøt krigen ut mellom Irak og Kuwait.
Året var 1990. det er jaggu 25 år siden, jeg kom til Libanon for 2 gang som FN soldat, min 3dje kontigent. Den historien jeg vil dele med dere er fra desember for 25 år siden, om 20 dager, altså på lille julaften. Jeg var en ung kar på 24 år, vokst opp på et lite fiskevær på trøndelagskysten. Livet og tjenesten i Libanon, var så kontrastfyllt som det går an å bli.
"Ole", ropte jeg. Det er du og jeg på bypatrulje(bypat) i kveld. Vi går ut rett etter kl 7(1900). Smilet og svaret kom momentant. "Ole" var en jeg kunne stole på. Vi hadde gått mange patruljer sammen siden han kom i november. Jeg kom i mai. Og flere patruljer skulle vi gå sammen frem til mai 1991.
En time før vi skulle ut, forsvant lyset. Mørket kom fort oppe i fjella, kun noen hundre meter fra den syriske grensen. Chebaa var byen, det høyeste punktet i AO, selv om guttane nede i Rachaia El Fouchar ville tro det annerledes. Men det var bevisst at 4-7 OP lå høyere, enn deres 4-14 OP.
Er du klar "Ole"? Jeg hadde ikke trengt å spørre. Med capsen på snei, sneipen godt lagt i munnviken og fliret rundt munn, skjønte jeg det igrunn var unødvendig å spørre. Han var klar. Jeg gikk og pissa, vi sjekka hverandre en siste gang, og meldte opp på taket hvor samband satt, at bypat er på vei ut. Et stille "mottatt slutt", lød i andre enden på 77ien.
Nærmere halv 8, snek vi oss ut hoveddøra på HQ. Runda hjørnet og var nede i trappene på under 3 sekunder. Vi stoppet i mørket, lot øynene venne seg til natta og lydene. Før vi går videre, vil jeg fortelle litt om Chebaa for dere som aldri har vært der.
Chebaa er en by oppe i fjellene, mot den syriske og israelske grensen. Øverste leder i byen var moktaren. En gammel mann, som hadde stor respekt i byen. Byen ligger i en dalside, og husene klamrer seg fast i fjellene, på påler. Byen er full av trapper som går i alle retninger. Gjennom byen er det en hovedgate, hvor biler kunne kjøre. Midt i byen var det et torg, hvor alt av varer til byen ble lastet eller losset. Mellom husene er det trange smug. For å komme ut av Chebaa, må man kjøre ut av AO, over Hasbaya eller over fjellet der 4-14 og Rachaia ligger. Chebaa er en smuglerby. Mange levde av å smugle armeringsjern over til Syria, og diesel med hjem på sterke donkyer. Smuglingen startet og sluttet på kirkegården, der mange lik lå helt åpenlyste. Det luktet alltid en sterk "eim", der nede ved gravplassen Byen hadde noen tusen innbyggere, men på sommeren tredoblet det seg, da det kom mange fra Beirut opp i fjella for å avkjøle seg. Var kun mellom 35-40 grader oppe hos oss på sommeren.
For de andre i AO, var Chebaa kun "Chebaa marsjen" på søndagene. Vi fjellguttane tok ofte den marsjen 2 og 3 ganger i uka i form av patruljer.
Vi gikk stille som mus ned trappene. Hustak og åpne dører ble sjekket, mens jeg kjente puls og hodet vente seg til situasjonen. Hvert 5 minutt stoppet vi og lyttet. Etter ca 1 time var vi nede ved torget. 300 meter på en time. Vi fant en plass vi satte oss ned. Vi pratet stille sammen om et eller annet, samtidig som vi lyttet. Klokka var blitt så mye at portforbudet var inntrådt. Vi var alene, men en eller annen vi kjente igjen hastet stille forbi, på vei hjem i snøen og kulda. Denne kvelden var det under minus 5, så det var ikke noen spesiell fare for mye mennesker ute.
Etter å ha trasket rundt noen timer, bestemte vi oss for å gå litt på vestsiden av byen og opp trappene, for deretter ta en kaffe og matbit i HQ, samt nirøyke 3-4 sigaretter før vi tok fatt på ruta som var mot områdene som vendte mot øst, der det ofte kunne komme AE(armed elements).
Etter å ha pisset og tatt på litt mer klær, og varme sokker, snek vi oss på nytt ut. Denne gangen gikk vi langs husene i hovedgata, før vi etter 100 meter gikk inn i et smug og ned trappene. Det lå en uro i kroppen min. Den hadde jeg hatt tidligere på dagen og, men jeg hadde ikke tenkt over det så mye. Nå kom det snikende igjen. Jeg kjente jeg fikk noen ukontrollerte rykninger i ansiktet, før jeg ristet dem vekk og lot konsentrasjon ta overtaket igjen. Vi kom ned i "svingen". Svingen var det østligste punktet i byen, som vendte mot "Østdalen". I enden av Østdalen lå Bekaa dalen, hvor det ofte kom inn folk som ikke hadde de hederligste tanker.
Her sto vi godt gjemt og lyttet lenge. Vi kunne se et godt stykke inn på olivenlundene, grunnet snøen. Men vi hverken så eller hørte noe.
God Jul Roger, sa "Ole". Klokka var blitt over midnatt, og julaften var kommet. Jeg tenkte på sønnen min på litt over 4 år. Jeg sendte en hilsen til ham, mens jeg kjente et grusomt savn. Hva faen er det jeg holder på med, tenkte jeg. Hvorfor er jeg her nede når jeg kunne vært hjemme og vært sammen med gutten min? Jeg fant ingen svar på hvorfor og svarte "Ole" God Jul. Jeg tenkte på IDF jenta mi fra Israel, som jeg hadde vært sammen med i nesten et halvt år. Hvor er du nå? Er du på vakt? Jeg var mye redd for henne. Hun var stasjonert i Beer Sheva, rett øst for Gaza. Hun kunne håndtere Uzièn sin like godt som jeg håndterte AG 3, men allikevel var jeg litt urolig.
Tankene mine var på helt andre plasser. Konsentrasjon hadde forlatt sinnet, jeg var oppslukt i å synes synd på meg selv, da jeg så "Ole" gå videre. Han skjønte kanskje hva jeg tenkte. Vi fikk HQ på nett, og vi meldte oss inn, og vi meldte at de var sterk og klar. Vi hadde ikke gått mange meterne før vi begge stoppet. Jeg gikk opp på siden av "Ole", som hadde gått ned på kne. Fra et hus, eller rettere sagt et tidligere hus, kom det lys ut ifra noen sprekker. Dette huset skule det ikke komme lys ut i fra. Det var revet, grunnet lyssky virksomhet med narkotika av de som bodde der tidligere. Nå kunne vi se at det var folk der i ruinene av en kjeller.
Hva gjør vi Roger? "Ole" virket litt mer på "allerten" nå.
Vi må sjekke dette, svarte jeg.
Skal vi melde opp til HQ?
Nei ikke faen, svarte jeg. Dette må vi ta tak i selv. Jeg ønsket ikke at de som satt og så på tv eller lå og sov, skulle få være med på denne moroa. Sønn min, julen og jenta mi var glemt. Jeg hadde fått på meg "iskalde" Roger, han som ikke var redd for en dritt. Denne moroa skulle jeg og "Ole"ha for oss selv.
Vi gikk tilbake noen meter, slik at vi fikk et hus mellom det rivne huset og oss, og vi kunne snakke sammen. Vi la en plan for hvordan vi skulle gjøre dette. Et kvarter senere var vi klare. Det blåste litt, litt snø i lufta og minusgradene slo mot oss, men vi kjente det ikke. Adrenalinet og spenninga var så intens, at alt uvesentlig var som visket vekk. Samme med "Ole". En spesiell ro hadde kommet over oss begge.
Vi snek oss så stille som det lot seg gjøre ned til huset, men nå på motsatt side av gata. Da vi var på høyde med kjellerdøra, gikk "Ole" noen meter til, slik at vi var på hver vår side av døra. Vi stoppet og observerte. . Vi tittet på hverandre. Jeg kjente pulsen var høy. Hva fan var det som var der inne? "Ole" startet å gå mot huset. Jeg gikk og. Det tok oss et minutt eller to, og gå de 6 meterne. Tilslutt sto vi på hver vår side av den grønne døra. Vi kunne høre mennesker der inne, og vi så bevegelser. "Ole" la ryggen mot veggen, avsikret AG 3 som vi møysommelig hadde sjekket flere ganger. Jeg så på ham. Han tittet rett frem, med AGèn stående rett opp. Vi hadde jo sett filmer på tv, så vi visste hva vi skulle gjøre. Jeg tenkte et øyeblikk om vi skulle ropt opp HQ allikevel. Men nå var det for sent. Vi hadde hoppet utfor stupet. Det var for sent å snu, vi måtte gjøre det beste ut av det.
Jeg gikk 3 meter tilbake. Det var jeg som skulle sprenge døra. Jeg var høyest og tyngst. "Ole" skulle sikre fra døra. Jeg så på han igjen, nikket og sprang de tre meterne før jeg tok sats og hoppet på, med skuldra først. 187 cm og 95 kg fikk kontakt med døra.Døra fløy av hengslene. Jeg var inne. Og for en entre`. Det kunne ikke blitt gjort bedre.
Døra var ikke så sterk som jeg hadde trodd. Den viste seg å være lukket med en liten 5mm haspe på innsiden, som holdt begge halvdørene sammen. Den kraften jeg hadde lagt i denne entreen, var i største laget. Jeg sklei lags gulvet fremover, og jeg tenkte "hva faen". Kroppen med geværet i en posisjon som tilsa om jeg trakk av, så ville jeg skutt enten" junior" eller kneet mitt rett av, sklei videre innover i rommet, og stoppet opp like fort som jeg "kom" inn. Jeg kjente en smerte i hodet. Capsen hadde falt av i stuntet mitt, men det tenkte jeg ikke så ille mye på. Jeg titta mot døra. Der satt en FN soldat jeg var stolt av, og som hadde vært førstevalget mitt i krigen, og sikret inn i rommet. Det kom ikke noe skudd, selv om han hadde avtrekkeren halvt inne. Jeg tittet opp, og møtte 4 øyne. 4 øyne er å ta lett på det. Det var 4 vettskremte øyner som tittet på meg, der jeg lå på gulvet og prøvde å få frem AGèn.
Jeg kom meg opp. Jeg så meg rundt om i rommet. Kroppen slappet ikke av. Jeg finkjemmet rommet med øynene, før jeg tok ned geværet.
Hysh!! Ta det med ro. vi e itj farli, sa æ på trøndersk. Foran meg sto en kvinne med et lite barn innafor en syltynn nattkjole. Nede på gulvet, lå det 3 barn til, i alderen 3-7 år. De lå på 2-3 pledd, direkte på betongen. Over seg hadde de et pledd. Jeg kunne se at de frøs.
"Ole" kom inn. Vi fikk døra på plass, og ba dem være stille så vi ikke vekket naboer. Vi sjekket etter om de hadde noe parafin eller diesel for å tenne opp i ovn som sto midt i rommet. En ovn jeg så galant hadde slått hodet i da jeg sklei over det isbelagte betongdekke i kjelleren, og stoppa tvert etter årets stup.
Vi fant ingenting.
Hva gjør vi "Ole"? Han så på meg, vi sa ikke et ord, men vi kommuniserte likt. Jeg tok radioen og ropte opp HQ. Få snakke med Troppsjef, sa jeg. Han sover, sa sambandsvakta på taket. Det skit æ i, sa jeg. Vekk ham.
Troppsjefen kom til radioen. Ja Roger, hva står på, sa han Jeg forklarte ham i korte trekk. Kan vi ta noe mat og parafin fra HQ og gi dem. Det ble stille, jeg skulle til å si noe, da han kommer på nett.
Roger(Troppsjefen var ikke så nøye på om han sa navn på nett), dette har jeg ikke hørt noe om. Gjør det du mener er riktig.
"Ole" og jeg gikk sakte fra huset. Tok en liten runde i området, for å se om det var blitt noe oppstuss rundt huset. Men det var stille, så vi gikk noe raskere enn ellers opp trappene og opp til HQ. Alle sov, utenom vakta inne på HQ. Han så på en VHS film, kjøpt på gata med krig og faenskap. Vi gikk inn på lageret. Det var åpent
Roger, lageret til kokken har aldri vært åpent før, sa "Ole". Skulle til å svare da jeg så låsen til kjøla var åpen og. Det var ikke kokken, det visste jeg.
Vi fant søppelsekker. Mange søppelsekker, og vi pakket mat og annet nødvendig ting i sekkene og satte dem i gangen ved ytterdøra. På noen rom fant vi dyner og pledd som ikke var i" bruk". Madrasser forsvant og. Det var guttane på lagsleiren sitt. De hadde ikke bruk for det nå allikevel, og den støyten tar vi når den tid kommer, tenkte jeg. Utenfor HQ, som lå litt høyt i byen, og mot hovedgata, lå aggregat rommet. Vi låste stille opp døra, og tok frem alt av flasker og kanner. Sjefens tropps ass, ville ikke blid når han så at det manglet mye parafin. Parafin var ikke noe vi alltid fikk, og diesel var noe dritt å brenne. Vi fylte opp det vi hadde og la det nede i trappa på tsiden av HQ.
Vi stikker ut igjen vi, ropte jeg til vakta som hadde satt på en ny film. Stønn og pes, kunne ikke misforstås hva han satt og så på. Sambandsvakta ble varslet om at patruljen tar en ny tur. Mottatt slutt, var svaret. Vi smilte litt og følte oss som vellykka tyver, som hadde gjort et raid.
Når vi hadde bært ned alt av utstyr, fikset vi ovnen med pipe, slik at røyk kunne sive opp over tak. Vi tente på, og varmen bredde seg fort i rommet. Gulvet ble vått av is som smeltet, de 3 største ungene hadde en madrass på deling. Viktig at de lå tett, slik at de holdt varmen under gode vinterdyner fra Norge. Mor og lille babyen som var knapt 2 måneder, fikk en madrass sammen. Vi ordnet mat som vi varmet på parafinovnen, og de spiste uten at noen sa et ord.
"Ole" vi må ta en ny runde, smuglerne kommer inn snart, sa jeg. Da vi gikk ut, var det godt og varmt i rommet, til den lille familien. Vi sjekket noen smuglere om de hadde våpen. De kjente "Ole" og meg godt, da vi hadde ofte bypat på natten. Vi visste hvor vi skulle lete etter våpen, men fant ingenting. Deretter gikk vi opp hovedgata, til vi kom til huset. Det var mørkt der nå. Vi banket på, og moren åpnet. Det hadde blitt kaldt igjen. Hun hadde stoppet tilførselen på parafin.
Nei nei, hva holder du på med? La det brenne, slik at ungene har det varmt, sa jeg. Hun dro på skuldrene og formet hendene opp på haka. Åkeiiiiiiiiiii
Vi gikk ut, og ble stående utenfor noen minutter. Det gikk ikke lenge før røyken forsvant, og vi gikk opp i HQ. Hva fader kunne vi gjøre, når hun ikke ville fyre??
Rundt lunsj denne klare kalde julaften, våknet vi rundt kl 09. 3 timer søvn var i minste laget, men vi var lysvåkne begge 2. Troppsjefen var oppe. Vi klakka sammen beina og hilste. Han likte ikke det. Å kalle sjefen for typisk militær, er å overdrive
Vi tok en lien prat. Troppsjefen sa ikke mye om det som var forsvunnet. Han sa egentlig ingenting.
Vi dro ned til familien etter at vi hadde spist. Vi tok bilen og parkerte den nesten rett utafor. Tolken var med. Han var barnebarnet til moktaren (ordføreren) i byen. Jeg spurte om hvorfor hun hadde det så kaldt. Hun svarte at det hun hadde måtte vare hele vinteren. Du trenger ikke tenke på det sa jeg, bare å fyre. Det gjorde hun og, for hver gang vi gikk patrulje i byen på natta, stjal vi noen liter på aggregatrommet, og satte utafor huset hennes. Det var alltid borte når vi kom runden tilbake.
Denne julen var og er kanskje den beste julen jeg har hatt, når det gjelder å gi ting. Det kostet meg så lite- det betydde så mye. Denne kvelden for snart 25 år siden forandret meg mye som menneske. Det gjorde meg voksen. Alt jeg gjorde tidligere, var fest og moro. Hva "Ole" og jeg gjorde, har vært med meg siden. I alle år på denne dag - julaften, sender jeg en tanke til denne familien og jeg lurer på hvordan det gikk med dem.
Jeg reiste hjem den 27.mai 1991. I mellomtiden hadde vi Kuwait krigen. Den satte spor i kropp og sjel på mange. Også meg. I tiden fra julaften 1990 til siste dagen jeg var i Libanon i mai i -91, kom ungene ut i gata og så etter "Ole" eller meg. Så de meg på planet av bilen, sprang de etter og ropte på dårlig engelsk Hello Mr. Arnesen. Hello Mr.Arnesen. Aldri har navnet mitt betydd så mye, verken før eller etter.
Idag er jeg nesten 50. Jeg er gift har fått 5 barn, hunder og hytte, har jobb og har det godt. Jeg snakker sjeldent om tiden min i Libanon, unntatt når det blir tatt opp av andre. Jeg har ikke glemt tiden der, og jeg har ikke glemt den lille familien , hvor far stakk av til Beirut, og svigerforeldrene til moren sendte henne på gata med 4 små barn. Jeg har ikke glemt Chebaa, byen og tiden som gjorde meg voksen. Guttane jeg tjenestegjorde med, er ikke glemt, dog jeg har kontakt med et fåtall. "Ole" er min venn fortsatt, og vi snakkes og treffes i ny og ne. I en situasjon hvor jeg trenger hjelp, er han en av de jeg ville ringt til først.
Verken "Ole" eller jeg fikk noen gang noen problemer, med det vi tok den natta, eller alt det andre vi tok.. Troppsjefen, skjønte hva vi gjorde den julaften, og han tok det aldri opp. Jeg fortsatte å "stjele" mat, nødvendige ting og parafin gjennom hele perioden. I tillegg fikk familien dollar av meg. Den 27.mai, da jeg reiste hjem, fikk jeg stoppet bilen ved huset. Jeg gikk ut og ungene kom og hilste. Jeg stakk til mammaen en hundre dollar seddel. Jeg håpte ingen andre av naboene så det, for da hadde hun kanskje blitt fratatt pengene.
Gjorde jeg noe rett i Libanon? Utgjorde tjenesten noe positivt for befolkningen i vårt AO? Kunne FN spart seg pengene det kostet å ha FN soldater der? Andre får avgjøre det, men jeg er stolt over å ha vært en del av en organisasjon som hjalp mennesker i Libanon. Jeg har savnet Chebaa i alle år siden jeg reiste hjem. Jeg skulle ønske jeg visste hvordan det gikk med familien, hvordan det er i byen i dag. Jeg håper av hele mitt hjerte at de har det godt, og at de får en fin juletid.
God Jul
Roger