UNEF Hospital XXII
Norsk Sanitetstjeneste i skuddet
Sjef: oblt. J.P. Lützow - Holm.
Overlege: oblt. Helge Fjermeros.
Aministrasjonssjef: maj. Georg Myhre.
Vi følte en varm gjensynsglede mange av oss, da vi så igjen de hvite bygningene i Camp Rafah. Vi gledet oss til å ta fatt på gamle tomter igjen i midten av april 1967. Svenskene og danskene hadde drevet sykehuset og sanitetestjenesten ved UNEF på en mønstergyldig måte. For oss ble det en slags sport å gjøre det like godt - ja, med nykommerens friske mot mente vi som ved alle kontingentskifte, at vi kunne gjøre det bedre. Men vi fikk høre mange bemerkninger om sykepleierskene vi ikke hadde med oss.
Fra «vår» tid der nede, fire år tilbake og frem til nå, var det redusert betraktelig i personellstyrken. Justering av organisasjonen hadde vært nødvendig flere ganger. Da vi skulle overta, ble vi forelagt et krav fra UNEF om å skjære styrken ned til ca. 35 mann. Sjeflegen for Hæren måtte ned hele to turer til Gaza, og den utpekte ledelse for det norske sykehuset måtte også reise ned, for å overbevise UNEF om det umulige i å organisere en forsvarlig sanitetstjeneste med så snaut mannskap.
Resultatet ble et sykehus med 32 befal og 28 korporaler og menige. Og da var både SMSO, hygieniker og veterinær tatt med.
Som vanlig var den første tiden en travel tid. Vi skulle alle sammen sette oss inn i våre nye oppgaver. Og med 17. mai foran oss som nasjonal presentasjonsdag og Welcome-party, gikk vi inn for en storstilet ansiktsløfting. Når mann en ettermiddagstund kom ned til sykehuset, kunne mann ofte være i tvil om det var oss eller sykehuset som skulle hvittes. Men hvitt ble det, og karmer og dører ble malt. Kontorer endevendt og vasket. Og området ryddet og finkjemmet. Mannskapene fikset opp kantinen og befalet fikk reist en skjermende mur mellom messen og veien, slik at vi fikk en fredelig og skyggefull plass. Muren var ferdig 16. mai, og 17. mai skulle vi feste!
Og så skulle vi slappe av og nyte livet; reise på permisjoner og ligge på beachen om ettermiddagen.
17. mai tok sykehuset seg av de vanlige arrangementer som ellers hadde vært DANORs oppgave. Vi inviterte alle de norske observatører med familier, men på grunn av uroligheter ble det bare observatørene fra Jerusalem som kunne komme. Men barnetog ble det, med indisk "brassband", idrettsleker, Gudstjeneste og formidabel lunsj. Sykehusets damegruppe assistert av et par mann fra hospitalet, hadde i flere uker forberedt dekoreringen, og 17. mai var det flagg og blomster og norske farger i festlige arrangementer rundt omkring.
Men 17. mai kom også de første varslene om at FN-styrkenes dager var talte i Gaza. Avdelingssjefene ble kalt sammen til et hemmelig møte og ble pålagt taushet inntil videre. Det ble dog gitt tillatelse til å sende melding til hjemlandet, såfremt denne kunne sendes i kode. På møte ble vi informert om president Nassers primære ønske om å få trukket UNEF ut av Sinai-området. Det hersket stor tvil om hva som ville skje med Camp Rafah med forsyningsområdet og sykehuset, og med styrkene i Gaza-stripen.
Det planlagte party ble holdt allikevel. En flott aften med lysbilder fra Norge på kjempelerret mot den orientalske stjernehimmel, fakler, dans, utsøkt middag - og alt vi nå kunne finne på for å gi gjestene 17. mai stemning. Og stemning var det. Kanskje den første usikkerhet som hadde meldt seg, gjorde sitt til at vi følte oss nærmere knyttet til hverandre. Vi hadde forutanelse om at dette ville bli både Welcome og Marsalama, både goddag og adjø. Og at det ville bli det siste party i UNEFs historie.
Og det ble det!
19. mai kom den definitive ordre om UNEFs fulle og hele tilbaketrekning og allerede sammen ettermiddag kl. 1700 ble alle poster langs ADL (grensen) samt sheck-posten "Kings Gate" trukket tilbake.
Det ble lagt opp en evakuering - og avviklingsplan. Etter denne skulle visse troppsleire straks rømmes. Etterhvert skulle alle styrker trekkes sammen i kompanileirene og til sist i bataljonsområdene.
Før leirene ble forlatt skulle alt materiell være opptelt og avlevert til forsyningsenhetene. Eventuelle mangler ville de forskjellige nasjonale myndigheter senere bli stillet til ansvar for.
Sykehuset ble lite berørt av disse forberedelser. Vi hadde ikke personell som skulle trekkes sammen og lite materiell som skulle avleveres før de siste dager. Avreise for sykehuset ble først bestemt til 20. juni, men senere fastsatt til 15. juni, etter svenskene og brasilianerne hadde reist.
Hele tiden ble forholdene vanskeligere for FN-styrkene, UARs liasonstab var velvillige, men kunne ikke hjelpe oss så meget. Vanskelighetene bestod i betydelig innskrenket bevegelsesfrihet idet veiene stadig ble erklært "out of bounds" for kortere og lengre perioder, sannsynligvis på grunn av troppetransporter.
Telefonkablene ble kuttet på flere steder, sannsynligvis p.g.a. tyveri av kablene. Og all trafikk ble forbudt etter mørkets frembrudd. På denne måten ble avdelingene helt eller delvis isolert for kortere og lengre perioder. Demonstrasjoner og krigshetz gjorde sitt til å gjøre situasjonen utrivelig og flere steder ble mange sivilarbeidere borte, slik at det ble vanskeligheter også med den daglige tjeneste.
Man forberedte og pakket en kirurgisk katastrofeenhet som vi skulle kunne bruke til siste stund selv etter at sykehuset var nedlagt. Medical Equipment Depot var tømt for hele sitt lager. Det var UNRWA som fikk dette. Sykehuset hadde således bare sitt eget apoteklager, men dette var ansett å være stort nok til den gjenværende tids virksomhet og til en eventuell kortvarig krisesituasjon.
Hendelsesforløpet under krigsutbruddet 5. juni
Tidlig mandag morgen 5. juni var alt stille og rolig som før. Legen med sykepleier og sjåfør som skulle til MIR Gaza tok avskjed.
Regnskapsføreren reiste til HQ for å ordne noen pengesaker. Tre svenske befalingsmenn kom til Camp Rafah fra Hill 88 for å avlevere noe materiell. Noen indere ankom også og hentet seg en del biler. En jugoslavisk konvoi fra El Arish kom til sykehuset. Det var bl.a. den gjenværende jugoslaviske legen med sanitetsmateriellet som skulle avleveres. Og et tog med det første svenske kompaniet rullet inn fra Gaza på vei til Port Said for flytransport til Sverige neste dag.
Men allerede tidlig på formiddagen kom de israelske flyene og slapp bomber både øst og vest for leiren. Vi antok det var Rafah by, Kan Junis og El Arish som var målene. Vi var ennu i tvil om det var provokasjon eller gjengjeldelse, men antok det var usansynlig at noen krig hadde startet på dette tidspunkt hvor det ennu befant seg store FN-styrker i området. Denne teori ble også styrket ved at det ennu ikke var kommet noen reaksjon eller ordre fra HQ.
Ved 0930-tiden forlot de tre svenske befalingsmenn Camp Rafah etter endt oppdrag og med kurs for Gaza. (Det tør være kjent fra pressen at disse tre med nød og neppe slapp fra det med livet og var meldt savnet fram til ettermiddagen den 8. juni). En indisk konvoi satte seg også i bevegelse retning Gaza (også denne kjørte rett inn i det israelske angrep ved Kan Junis, og alle kjøretøyene ble ødelagt, 5 indere drept, 3 hårdt såret og 7 savnet av tilsammen 20).
Ved 10-tiden kom telegram fra UNEF HQ, Gaza, at på grunn av den tiltagende skyting mellom israelere og egyptere måtte alle avdelinger være klare til avreise på en times varsel.
Den nyopererte brasilianske blindtarm fra dagen før syntes vi nå det var best å få over til sin egen avdeling. En lege og en sykepleier tok en av ambulansene og bega seg den korte strekning til Braz Bn ca.kl. 1015. (De kunne senere fortelle at de møtte en egyptisk tank som rettet kanonen mot ambulansen. Men legen stoppet og avverget beskytning. Idet han få minutter senere svingte inn i den brasilianske bataljonsforlegning, braket det løs rundt ham, og israelske tanks kom rasende østfra. Legen og sykepleieren ble nødt til å bli hos brasilianerne til neste dag. Leieren lå mellom heftig beskyting, men hadde en stor felles dekningsgrav. En brasiliansk soldat som løp fra denne graven bort til radiostasjonen ble truffet og drept).
Men nå startet en intens skyting med artilleri, så arbeidet med å laste opp meteriell måtte avbrytes meget raskt. Vi hadde ingen dekningsgroper i Camp Rafah. Og jorden er så hård der ute at det er umulig å grave i den med en feltspade for å lage en grop på nogenlunde kort tid. Dessuten fantes ikke spader i tilstrekkelig antall. Det var heller ikke kjeller i området. Vi hadde derfor valget mellom å legge oss flate ute og søke en viss dekning i naturlig tuer og dumper i terrenget. Eller vi kunne søke dekning i hus hvor betongmurene ville gi en god beskyttelse, mot mindre våpen og mot splinter, men hvor granater og særlig bomber kunne gjøre store skader på personellet. Vi valgte det siste alternativ. Dels fordi vi ikke hadde kamptrenede folk som kunne forventes å vise den nødvendige feltmessige opptreden utendørs med granater og splinter hvinende over hode på seg. (Dessuten hadde vi ikke hjelmer). Dels var grunnarealet i sykehuset såpass stort at en forsvarlig spredning av personellet kunne oppnås. Sjansene for bombing ble ansett som små. Og endelig ville korridorer og siderom på sykehuset gi en forholdsvis stor grad av beskyttelse.
Ildgivningen tiltok i intensitet. Mitraljøser og håndvåpen spilte opp. Flere granater eksploderte på sykehusets område, enkelte ubehagelig nær. Splinter og glass føk inn, bl.a. på det nå tomme rommet hvor UNEF-pasientene pleide å ligge. Ingen på sykehuset ble såret.
Sykehuset var uten radio. Vi hadde telefonforbindelse med leirsjefens kontor i Camp Rafah. Telefonforbindelsen med Gaza ble brudt på et tidlig tidspunkt, men man hadde de faste radioinstallasjoner som ennu virket, slik at vi via leirsjefen hadde en viss kontakt utad. Men dels måtte sentralbordbetjeningen i Camp Rafah selv søke dekning på det verste, slik at telefonen var død. Dels kom det stadig ingen ordre eller orientering fra HQ. Men også radioforbindelsen ble brudt.
Etter noen timer stilnet det noe. Kjøkkenpersonalet gikk uredd i gang med å lage mat og drikke til de mange som hadde samlet seg på sykehuset og kjørte maten rundt til utdeling.
En brasiliansk soldat i Camp Rafah ble meldt såret og ble bragt inn. Han var rammet av splinter og hadde noen dypere kjøttsår. Han ble straks tatt under behandling. Likeledes kom noen arabere - bl.a. en iført noen uniformseffekter og med maskinpistol - og disse bragte i tur og orden inn tre sivile arabere som var blitt såret. Det var stadig skuddveksling rundt omkring. Men også disse arabere ble tatt under behandlng og ble innlagt på sykehuset.
Det syntes nå å stilne mere av. En gav derfor ordre til å gjøre tiltak for å forberede rask evakuering. Bl.a. var kantinelagret ikke pakket ennu. Kantinekorporalen gikk over på lageret, men var bare kommet innenfor da en større granat slo ned og eksplodertew få meter fra kantinen. Han ble slengt tvers over rommet og fikk sjokk, men ble ikke såret eller skadet. Han kom seg etter kortere tid.
Samtidig ble vi bedt om å hente en hårdt såret araber opp i den andre delen av Camp Rafah. En sykevokter og en sjåfør reiste uten å nøle opp og hentet pasienten. Skytingen tiltok igjen på tilbakeveien. Det viste seg at pasienten var egyptisk soldat med et komplisert benbrudd etter skudd - eller splintskade. Han ble straks tatt under behandling.
Ved 15-tiden kom det til voldsom skuddveksling igjen. Og det var nå åpenbart at det ble skutt inne på selve leierområdet. Tanks ble også observert, bl.a. en som rullet rundt sykehuset, men heldigvis uten at noen bygninger hvor det befant seg personell ble beskutt.
Skytingen stilnet av etter hvert. Vi var ikke sikre på hva som hadde foregått. Hverken observerte tanks eller soldater lot seg med sikkerhet identifisere. Med den voldsomme oppladning av krigsmateriell vi viste egypterne hadde bragt frem, antok vi det for meget sannsynlig at det nå var et egyptisk motangrep som rullet tilbake.
Vi kunne nå få et lite overblikk over hva som var skjedd Telefon - og lysledninger var revet ned av tanksene. På oppstillingsplassen var en rekke FN-lastebiler kjørt opp i en halvsirkel som en slags barikade. Endel kjøretøy var ødelagt, vesentlig av mitralijøseild. Nøklene var fjernet fra de fleste bilene. En rask inspeksjon over i forlegningsbrakkene viste at flere av disse var beskutt, vesentlig med mitraljøser, men det ble også funnet adskillige splinter som var trengt inn på rommene.
Kirken var et sørgelig syn. Den hadde fått in to granater høyt oppe på veggen mot hovedveien utenfor, og tre granater akkurat i høyde med gulvet. Bortsett fra granathullene, var veggene stadig fine. Men inne i kirken lå det overstrødd med murblokker, granatsplinter og glasskår.
Først en stund etter det var stilnet, kom de første fremmede soldater inn på sykehuset. Det viste seg å være israelere. De viste ikke egentlig tegn på hverken vennlige eller fientligefølelser eller på overaskelse. De beordret oss kort og godt til å avlevere våre våpen og til å forlate bygningen. Sykehussjefen ble tilkalt og begge deler ble avvist med den begrunnelse at vi dels var FN-avdeling, dels Røde Kors-personell. Sykehussjefen forlangte å få forhandle direkte med den ansvarlige israelske sjef. Soldatene gav seg på dette og forlot sykehuset, men satte vakt utenfor. De kom snart tilbake. Nå med en absolutt ordre om at alle skulle forlate sykehuset og bli med utenfor hvor de skulle samles.
Vi krevde at legene og pleierpersonellet måtte bli tilbake på hospitalet for å ta seg av pasientene. Resten av sykehuspersonalet samt jugoslavene og de sivile arabere som befant seg på sykehuset fulgte med ut, mens sjef og administrasjonssjef ble tilbake på sykehuset. Kvertermester ble gitt kommando over de folk som fulgte israelerne ut. Våpnene ble ennu ikke avlevert. Vi forstod det slik at personalet som ble ført ut skulle samles like utenfor sykehuset for kontrollen skyld. Og at sykehussjefen skulle bli bragt til den israelske sjef for å forhandle om vår satatus. Forbindelsen med andre avdelinger i Camp Rafah var brudt, så vi kunne ikke konferere om hvordan vi burde takle situasjonen.
Hendelsesforløpet etter krigshandlingene
Det personell som var ført ut av sykehuset var samlet utenfor hovedporten sammen med de øvrige fra Camp Rafah. Det var kjørt opp biler med fullt lys på flere sider rundt personellet slik at disse satt i flomlys med bevæpnede vakter rundt om.
Det viste seg også at araberne var samlet på den ene siden av veien og FN-personellet på den andre siden. Araberne fikk ikke lov til å snakke sammen eller reise seg opp. FN-personellet hadde lov til å prate litt, men måtte ellers sitte rolig på den bare bakken.
En kunne se at alt FN-personell fra Camp Rafah var samlet her ute, unntatt de som fikk lov å bli tilbake på sykehuset. Alle var avvæpnet, og våpnene var lagt opp på en overdekket, men åpen pick-up varevogn.
Sykehussjefen opptok nå forhandlinger med israelerne på vegne av samtlige fra Camp Rafah. (Da forholdene senere ble noe friere godtok Field Service og ledere for alle de militære enhetene som befant seg i leieren, at sykehussjefen fungerte som leirkommandant).
En tok først opp forhandling om våpnene, for å få disse bragt i sikkerhet. Men dette ble avvist, men kapteinen erkjente eiendomsretten og lovet å holde vakt over våpnene. Han lovet å ta saken opp med sin sjef så snart forholdene tillot det.
En prøvde dernest å få tillatelse til å føre FN-personellet tilbake til sine forlegninger eller til sykehuset. Heller ikke til dette kunne kapteinen gi noe positivt svar før han hadde direktiver fra sine foresatte.
Han angav at situasjonen var høyst uventet. De hadde ikke fått noen instruks om hva de skulle gjøre med FN-personell.
Camp Rafah hadde de ventet helt tom da de trodde det var en rent kanadisk leir og kanadierne visste de var reist. De man snakket med gav videre uttrykk for at de trodde alt FN-personell var ute av området for lenge siden, for det var jo over 2 uker siden Nasser hadde bedt FN reise.
Med natten kom kulden. Det ble nå etter forhandlinger gitt tillatelse til å sende en ekspedisjon etter ulltepper. Denne ble sendt med væpnet eskorte, men tiden de fikk til disposisjon var for knapp. Nye forhandlinger og ny ekspedisjon. Tillatelse til FN-personellet til å reise seg opp og hoppe i seg litt varme. Flere ulltepper. Og FN-folkene krøp sammen på den flobelyste bakken under ullteppene som var fremskaffet og med bevæpnet vakter rundt seg.
Oppmerksomheten ble nå rettet mot våre sivilt ansatte arabere på den andre siden av veien. Her oppnådde man ingen lettelser. (Men neste dag ble det gitt tillatelser til utdeling av mat og drikke fra UNEFs lagre i leieren).
Men utenfor lyskretsen kunne man høre det lå noen arabere og stønnet. Det ble klart at det måtte være noen sårede. Etter lengre tids nøling gav kapteinen tillatelse til at sykehussjefen undersøkte de sårede. Det var seks i tallet, en med lungeskudd, en med abdominalskudd, de andre med bløtdelsskader. Lungeskaden døde før han kunne bringes til hispitalet.
På sykehuset var man nå i full sving med behandling av de sist innbragte fem sårede arabere. Lys og vann var borte, så vi fikk liv i noen petromaxlamper og tok vann fra de fylte kar. Bukskaden ble laparatomert (bukhuleoperasjon), og de andre renset og sydd. Og ved 4-tiden om morgenen falt det ro også over hospitalet etter en lang og opplevelsesrik dag.
Neste dag - tirsdag 6. juni - gjenopptok man forhandlingene med israelerne. Det var nå nye folk som hadde overtatt. De første var dradd videre fremover. Men nå fikk man tillatelse fra overordnede til å føre FN-personelllet tilbake. De skulle alle oppholde seg i hus, og alle skulle være på sykehuset - som nå måtte romme og skaffe mat til ca. 280 mennesker.
Det ble satt bevæpnet vakt på sykehuset, og ingen fikk lov til å forlate dette. Men vi måtte få leiren i funksjonsdyktig stand. Vi måtte i første rekke ordne matforsyning, elektrisitet, vann og samband. Israelerne gav oss med eskorte lov å ordne en ting av gangen.
Field Service ble satt i gang og løste oppgavene på en fortreffelig måte, godt assistert av sykehusets personell. Mat ble skaffet og kjøkkenet greide - uten elektrisitet - å lage mat til sine 280 gjester.
Man fikk igang en elektrisk generator som gav strøm til vannpumpeverket, slik at man igjen fikk vann i leiren. Det viste seg at vannledninger og vannbeholdere var skutt i stykker flere steder i leiren. Så snart forholdene tillot det, ble dette reparert på de fleste stedene.
Elektrisitet og samband var det verre med. Strømnettet var fullstendig ødelagt og lot seg ikke reparere. Man fant to transportable aggregater, men bar et av disse viste det seg praktisk mulig å benytte. Man fikk koblet det inn på deler av sykehusets interne strømnett (men f.eks. røntgenapparatet var fortsatt ute av drift). Verst var det med samband. Etter at aggregatet var kommet i drift, hentet man sambandsutstyr fra radiostasjonen Camp Rafah. Endelig sent utpå ettermiddagen tirsdag 6. juni hadde Field Service rigget til en provisorisk stasjon på sykehuset. De kunne nå oppsnappe enkelte signaler mellom andre stasjoner. De sendte kallesignaler uavbrudt hele natten.
Onsdag 7. juni
Ennå om morgenen var vi helt isolert fra uteverden, bortsett fra en melding vi dagen før hadde sendt over brasiliansk radio. Field Service sendte uavbrutt kallesignaler - vår provisoriske stasjon kunne bare brukes for telegrafi. Om formiddagen ble signalene våre oppfanget av FN-stasjonen i Cairo. Herfra kunne man via Nicosia eller Beiruth nå UNEF HQ Gaza, men kapasiteten var liten og trafikken stor. Men vi greide å oppsnappe endel meldinger som riktignok ikke var bestemt for oss, men som gav oss visse holdepunkter for situasjonen. Senere fikk Cairo direkte forbindelse med Gaza, og så vidt en forsto radiooperatørene, fikk vi i Camp Rafah også direkte kontakt med Gaza sent 7. eller 8. juni.
Torsdag 8. juni
Vi hadde ennå intet hørt fra Norge. Vi forstod at Sverige hadde tatt et initiativ for å få sine folk bragt hjem. Vi sendte en forespørsel til UNEF HQ om å få bli med samme transport, men fikk intet svar på dette.
Dagen før var vi bedt om å forberede en matvarekonvoi fra Camp Rafah til Gaza. På grunn av snikskyting både i Rafah området, Kan Junis og ikke minst i Gaza by, var det stadig meget usikkert å ferdes langs veiene. Og noen endelig marsjordre forelå ikke.
Situiasjonen i Camp Rafah - og ved sykehuset - begynte å bli vanskelig. Strømforsyningen var provisorisk og gav bare strøm til deler av sykehuset, røntgen var ute av funksjon, vi var nesten sluppet opp for infusjonsvæsker, vi var skåret ned i mannskapsstyrke til et minimum, basert på rikelig lokal hjelp som nå hadde forlatt oss, vannforsyningene var usikre og matforsyningene var stoppet opp, så vi bare hadde hermetikklagrene å trekke på. Vi hadde absolutt ingen kontroll med leiren mer. Israelerne var overalt, og alle dører til samtlige lagre og depoter var brudt opp og stod åpne for enhver. Vi meddelte UNEF HQ dette og fikk endelig marsjordre.
Kl. 1500 den 8. juni startet konvoien på ca. 25. kjøretøyer fra Camp Rafah. Vårt mål var Gaza, men vi visste intet om hva som var bestemt om oss og for oss.
Vi kjørte uten israelsk eskorte. Vi hadde fått beskjed om å holde oss til kjørebanen og ikke kjøre utenfor denne da det var lagt ut miner på flere uoppmerkede steder.
Vi forlot Camp Rafah med alt som var igjen i messer og forlegningsrom, med alt UNEF-utstyr og depoter - uten å kunne ta det med eller låse det inn.
Vi bragte med oss i en ambulanse 2 indiske pasienter, i en annen bil vår kirurgiske katastrofeenhet som stadig var intakt.
Videre var samtlige Field Service-folk med oss. De bragte bl.a. med seg flere billass matvarer, den radiostasjon vi hadde benyttet på sykehuset og en vannvogn med vann, men aggregatene ble latt tilbake. Brasilianerne, inderne og jugoslaverne dro hver til sine egne bataljoner.
Hjemreisen
Det ble en inntrykksmettet tur langs den velkjente veien fra Rafah til Gaza. Veisperringene som egypterne hadde strevet med å sette opp av pinner, løse sten, busker, sandfyllte tønner og gamle bilvrak i de forløpne uker, var bare feiet tilside. Langs hele veien stod hopetall av istykkerskutte kjøretøy, påfallende mange taxier. Vi så også 8 - 10 UNEF-kjøretøy som var ødelagt. Flere steder lå ennu lik og istykkerskutte dyr langs veien. I Kan Junis var det en infam likstank. Her var også flere ødelagte israelske tanks og biler. Det var ikke et liv å se langs den ellers så travle veien. Som et slags gjenferd kom en gammel araber ridende på et esel, ellers var alt dødt. Vi ble ikke stoppet noen steder. Vi møtte noen israelske kjøretøy, det ble vinket og smilt men ingen stopp eller prat.
Utenfor Gaza ble vi stoppet av den svenske major Säflund fra Operations i UNEF HQ. Han hadde ordre fra HQ om å dirigere hospitalet til den israelske havnebyen Ashdod, mens Field Service skulle reise til Gaza som bestemt. I Ashdod skulle vi gå ombord i
M/S "Thueland" sammen med den svenske bataljonen.
UNEF Hospital ble ledet langs den ytre vei forbi Gaza flyfelt mot Hill 88. Også her var det tydelig spor etter harde kamper. Flere utbrente og istykkerskutte israelske tanks og panserbiler, særlig på på de store slettene nedenfor Hill 88 mot Israel. Her bøyde vi forresten av den gamle veien til Berseba. På ADL (den gamle grensen) forlot major Säflund oss. Men det var ellers ikke hverken mennesker eller sperringer som lenger fortalte at dette hadde vært en meget ømtålig demarkasjonslinje mellom Israel og det egyptiske kontrollerte Gaza.
På egenhånd begav vi oss nå med våre tretten hvitmalte biler gjennom Israel mot havnebyen Ashdod.
Forskjellen fra Gaza-stripen var påfallende både i vegetasjon, bebyggelse, åkre og veier. Vi stoppet og spurte etter veien, og denne ble vist oss. Folk vi kjørte forbi viste stort sett vennlighet.
Ca.kl. 1900 nådde vi Ashdod og stoppet utenfor havnesperringene. Her ble vi igjen minnet om krig. Mørket falt på og hele havnen var mørklagt. Vi kunne ikke bruke mer en parkeringslys på bilene, og lommelykter ellers.
Vi ble meget vennlig og hjelpsomt tatt hånd om av havnemyndighetene. Vi ble ført ombord i M/S "Thueland" og fikk ombord alt avdelings-utstyret og den personlige bagasje. De tomme UNEF-bilene ble parkert på anvist sted på havneområdet og skulle tas hånd om senere av UNEF. Her stillet vi også fra oss vår kirurgiske nødenhet, men ved beskjeder til forskjellige israelere gjorde vi hva vi kunne for å sikre oss at materiellet skulle komme UNRWA til gode.
Da vi var vel ombord, ankom resten (største delen) av den svenske bataljon, en indisk enhet og endel av UNEFs sivile International Staff og Field Service, bl.a. de fleste kvinnelige funksjonærer. Det ble folksomt ombord i M/S "Thueland", en mindre svensk fraktbåt, nå egentlig bestemt for poteter fra Cypros, men beslaglagt av den svenske stat og dirigert til Ashdod.
Menige og befal ble henvist til lasterommene, der de i to netter var henvist til sitt harde leie. De sivile kvinner, den svenske bataljonssjef og den norske sykehussjef fikk tilvist lugarer. Offiserene fikk spise i skipets spisesalong. Mannskapene fikk drikke servert og ellers ble det brukt nødrasjoner med tilskudd av skipets proviant.
Men alle var meget lettet over å være på hjemveien og tok vanskelighetene med godt humør.
Med svenskene fulgte de tre norske fra sykehuset som hadde reist til Gaza om morgenen 5. juni. Disse var i god behold som alle svenskene, og hadde opplevd krigshandlingene på sin måte, med dramatisk evakuering fra Hill 88 og spennende døgn nedgravet i sanden på Gaza beach.
Om morgenen 9. juni forlot vi Ashdod og hadde en praktfull dag på Middelhavet hvor alle slappet av. Den brå forandring fra krig og usikkerhet til den sorgløse dag ombord var ubeskrivelig. Vi kom til Cypros etter mørkets frembrudd og måtte kaste anker utenfor havnen.
Om morgenen 10. juni ble vi blant de første tatt inn i Famagusta havn, selv om det lå flere skip foran oss og ventet på tur. Her ble svenskene tatt hånd om av den svenske kontingenten (SWEDCON/UNFICYP) i Famagusta, men inderne og UNEF Hospital ble mottatt av representanter fra UNFICYP HQ og ble bragt til Nicosia. På kaien ble vi møtt av de fire fra hospitalet som hadde vært i Port Said den 5. juni. Det svenske skipet "Timmerland" hadde uredd gått inn til Port Said tross fare for miner og fly. Med skipet fulgte også en rekke sivile. Nå var vi igjen samlet, hele den norske kontingenten, 60 mann fra sykehuset pluss 2 MP-sersjanter (Bjørn Andresen og Leif Enge. Den tredje Arne Gerrit Halvorsen var på permisjon i Norge. På vegen tilbake med Luftforsvaret ble flighten snudd hjem over Danmark p.g.a. krigen) som hadde fulgt oss helt siden UNEFs MP Coy ble oppløst da kanadiere ble tvunget til å reise hjem. Hittil hadde altså alt gått bra.
I Famagusta lå det beskjed til den svenske bataljonssjefen om flytransporten hjemover. Han forstod det slik at fordelingen på flightene var hans ansvar. Da det var om å gjøre å få hundene avgårde snarest på grunn av kypriotiske karantenebestemmelser, og da han fant det tungvint å transportere de 3 norske hundene til Sverige først, tildelte han UNEF Hospital første flighten.
Med ordre om avreise fra Nicosia flyplass kl. 2130 reiste UNEF Hospital fra Famagusta. Vi ble innkvartert i en nedlagt militærleier i Nicosia ("Nissen-huts"), hvor vi ble tildelt noen bunter med feltsenger og sekker med ulltepper. Videre ble vi forpleiet i en provisorisk spisesal hvor vi brukte egne kokekar og spisebestill, og fikk tildelt en balje med vcarmt vann så vi selv kunne "vaske" opp.
Det må tilføyes at vi traff brasilianske, indiske og jugoslaviske offiserer som alle var innkvartert i regulære forlegningsrom og spiste i messer. Men da oppholdet skulle være av kort varighet, tok vi ikke opp forhandlinger med Camp Commander om bedre forhold.
Vi tok kontakt med den danske kontingent på Cypros (DANCON) og fikk sjefens tillatelse til å be hans velferdsoffiserer om assistanse til en kortere sightseeing. Dette var lørdag middag. Lokale busser var ikke å oppdrive. Han skrapte derfor sammen noen danske lastebiler og jeeper og tok oss med på en fin tur opp til den gamle korsfarerborgen "ST HILARON" på fjelltoppen over Kyrenia. Velferdsoffiseren var selv med som guide. Det ble en meget interessant tur. Ved siden av å få et innblikk både i natur og historie på stedet, fikk vi også en levende innføring i de aktuelle gresk-tyrkiske konflikter på Cypros. Men turen ble kort, da vi skulle være tilbakei god tid før flyavgang.
I Nicosia ble vi møtt med beskjed om at avreisen var utsatt til 0030. Dette tok vi med godt humør. Men det var vanskeligere å holde humøret oppe da vi fikk den lakoniske beskjed fra svenskene at avreisen var kansellert uten nærmere angivelse av når vi skulle reise.
Der satt vi på våre brisker og våre støvete ulltepper i de skitne brakkene med dårlig lys-, toilett-, vaske- og forpleiningsforhold. Vi køyet resignert.
Søndag 11. juni
Vårt opphold var av noe uviss varighet. Camp Commander - og - UNFCYP - hadde store vanskeligheter på grunn av at hele UNEF nå skulle evakueres gjennom Cypros. Vi fant det derfor vanskelig å fremme krav om bedre forpleinings - og forlegningsforhold. Men vi fikk utvirket at det ble satt fram 2 baljer med varmt vann til "oppvask" av våre kokekar og spisebestikk. Og kosten ble variert noe slik at vi ikke fikk egg og bacon til alle tre måltider.
Mandag 12. juni
Medaljeparade var for oss fastsatt til 9. juni med CO/UNEF i Rafah. Nå fant vi anledning og bakgrunn for å holde medaljeparade i norsk regi. Det ble en høytidelig stund i "Elisabeth Flat" Camp i Nicosia.
Tirsdag 13. juni
Kl 0500 GMT løftet "Sterling Airways" Supercaravelle UNEF Hospital, 2 norske MP-sersjanter og et restpartipå 17 svenske UNEF-mannskap.
Det smakte godt med kaffe og smørbrød da vi endelig var kommet på vingene. Den påtenkte reiserute over Øst-Europa måtte legges om, da man plutselig ble nektet overflyvingstillatelse. Vi måtte gå om Brindisi for tanking og ville bli ytterligere forsinket etter "schedule".
Over Adriaterhavet fløy vi over en armada på 15 større russiske transportfly hvor vår kaptein kunne fortelle at disse var bestemt for Cairo (oppsnappet over radio).
Etter Brindisi begynte sulten igjen å gjøre seg gjeldende, men servering uteble dessverre. Vi gledet oss til mellomlanding i København hvor det skulle skiftes fly-crew. Her kunne vi jo få kjøpt litt mat, men fikk beskjed om å forbli i flyet.Mellom København og Gardermoen ble apetitten ytterligere skjerpet med en kopp kaffe og et stykke kransekake. Hvordan det gikk med 17 svenskene som ble fløyet direkte videre fra Gardermoen uten utstigning, har vi ikke hørt noe om.
Vi ankom Gardermoen kl. 1315 LT (1215 GMT). Det var oppstilling for Sjefen for Hæren umiddelbart etter vi hadde steget ut av flyet. Han inspiserte avdelingen og uttalte etterpå sin glede over å kunne ønske oss velkommen hjem og takket UNEF Hospital for god innsats. Blant de fremmøtte var også sjef/FDI 4 og Sjefslegen for Hæren. Sammen med fremmøtte familier, venner, presse og strålende sommervær, gav man den norske FN-kontingenten en varm mottagelse som sent vil bli glemt.
Mannskapene og de fleste offiserer ble dimittert 15. juni. 10 offiserer og befal fra administrasjonen var senere beskjeftiget med rapporter, mottakelse av materiellet som kom etter fra Cypros, opptelling, innlevering, regnskap og annet. En undersøkelseskommisjon var i virksomhet og avsluttet sine foreløpige rapport om tap av personlige eiendeler og materiell.
15. juli ble de fleste gjenværende dimittert og 22. juli de siste. En anser med dette UNEF Hospital XXII for avsluttet.
Hver av oss fikk tildelt særtrykk av Sanitetsnytt nr. 2 19
"Takk for godt samarbeide"
J.P. Lützow - Holm Georg Myhre
Fra særtrykk av Sanitetsnytt nr.2 1967