Som restrukturert marinegast kom jeg inn til en intensiv oppsetningsperiode før KFOR2. Vi kom til Obilic og Camp Vemork en vårdag i det nye millenniet. Spenningen var stor, hva ville vi bli møtt av? Oppsetningsperioden var preget av røffe oppdrag med massetjeneste og beskyttelse av sivile mot overgrep og folkemord og etnisk rensing. Det viste seg fort at vi kom til et samfunn der ting var i endring.
Vi kom med en oppfatning av at vi skulle verne albanere mot serbere, men i realiteten var det oftest motsatt. I vårt AO var serbere i mindretall og kraftig undertrykket. Området var preget av drive-by skyting og granatkasting. Å bevege seg ute i mørket var intenst, mye på grunn av at det kunne smelle når som helst, men også på grunn av de mange hundre løshundene som var etterlatt av tusenvis av flyktende fra byen. Det var ikke særlig mye generell aggresjon mot oss nordmenn, men med jevne mellomrom ble det bråk. Massetjeneste og folkemengdekontroll er det jeg husker som det mest slitsomme. Man står ansikt til ansikt med sivile mennesker, der vi har våpen i hånd og de står med stein og kjepper. Gamle og barn først, yngre menn bak på steinkasteavstand.
Mange gode minner om godt kameratskap sitter en også igjen med. Utslitte kamerater som går døgnet på tamp i 40+ grader og stekende sol, det var ikke uvanlig med 16-20 timers dager. Men også de gode dagene med sosialpatruljer og smilende barn som fikk feire norsk 17. mai.
Som 25-åring var jeg en av de «gamle» soldatene, men var nok allikevel ung nok til å kunne stenge ute mange inntrykk som jeg nok hadde reagert mer på i dag som pappa til 3 og familiemann. Det er en spesiell følelse første gang man står der, på «torget» blant sivile, med 200 skarpe skudd i vesten. Det er rått perspektiv i forhold til hjemme det! Man får jo noen tilbakesyn av og til, der man tenker på hvordan sivilbefolkningen levde der. Vi nordmenn fikk mange gode venner der nede, mange ble venner for livet, om ikke annet digitalt. Selv nå etter 20 år er det sporadisk kontakt med lokale fra den gang.
Noen spesielle netter husker jeg godt, en gang satt jeg og min nestlagfører på lyttepost i en fraflyttet bakhage med høyt gress. Det var helt stille, og plutselig hørte vi en rasling vi bare hadde hørt på westernfilmer. Vi kikket på hverandre og hvisket «det høres ut som en f... klapperslange»! Men det var vel ikke det i Kosovo, eller? Vi satt og vurderte situasjonen, skulle vi bli eller gå? Da smalt det kraftig i en boligblokk nedi gata, granat!! Vi sprang opp, hoppet over muren og løp mot stedet vi hørte detonasjonen. Vi var soldater, trent for krig, vi møtte heller granater enn klapperslanger! (Det finnes klapperslanger i Kosovo visstnok fikk vi vite dagen etter). En annen kveld var jeg og makker invitert på «slava» til en serbisk familie vi hadde god kontakt med. Slava var en feiring av hushelgenen som hver serbisk husstand hadde. Da fant de frem alt de hadde av mat og drikke og festet til sene natta. En flott opplevelse!
Den siste natta jeg vil fortelle om, er kanskje den som åpnet øynene mine mest for hvor vanskelig situasjonen var for de sivile. En serbisk mann ønsket å bli eskortert opp til sin albanske nabo. De var gode venner før krigen, og hadde ikke møtt hverandre på lang tid. I ly av mørket snek vi serberen opp til naboen og holdt oppsyn mens de to satt og snakket, skålte, grein og lo sammen. Vi spurte dem hvorfor de ikke møttes som vanlig hvis de var så gode venner, da fikk vi til svar at «de tillater ikke det, de ville slått oss ihjel». «De» var militslederene og politikerne som satt med makten. De hadde ikke interesse av at folk skulle være venner på kryss av etnisitet og religion. Mye kan sies om slikt, men for meg var det en lærdom jeg har tatt med meg videre i livet; Uansett hvor forkvaklet et samfunn er, hvor korrupt politikken er eller hvor skakkjørt ideologien er, så er folk stort sett greie og vil leve i fred! Det er det viktigste å ta med seg, og jeg er stolt av å ha bidratt til det! Takk for muligheten til å bidra til freden. Husk på de som har tjenestegjort, de har hatt en viktig rolle i manges liv!