Da jeg var Eskortemannskap/livvakt i UNOSOM II
Min tjenestetid som livvakt/eskortemannskap i UNOSOM II.
I 1993 var jeg vel i ferd med å bli en kontigentjeger, med trang til å få med meg det som var av FN-oppdrag for Norge. Da jeg var i slutten av UNIFIL sin kontingent i Norbatt XXX, tropp 2 kp B, søkte jeg meg ut igjen. Jeg visste jo om FN-oppdrag både i Afrika (UNOSOM) og eks-Jugoslavia (UNPROFOR) som var aktuelle mens jeg var i Libanon. Å plutselig bli sivil igjen var ihvertfall ikke ønskelig, det å være hjemme mellom Libanon-kontingentene var en tung tid der jeg rett og slett følte meg som en fremmed.
Så da jeg fikk innkalling til ny FN-tjeneste fra FDI 4/ IR 4 på Onsrud var jeg lettet. Jeg hadde en ny kontingent å gå direkte til.
Jeg brukte noe av fritiden på å sette meg inn i hvilke stillinger som var mest aktuelle for meg, og det var blant annet eskortemannskap hos det Norske stabskompaniet i UNOSOM (Somalia). Jeg så på nyhetene og det var en grusom borgerkrig på gang der, og hjelpeorganisasjoner og FN-avdelinger var blitt angrepet. Harde tilstander.
Jeg fullførte Libanon-kontingenten, og reiste direkte til Onsrud leir for sjekk og innskriving til UNOSOM II, en kontingent fra 27.09.93 til 04.05.94. Det var blitt så ille i Somalia at FN hadde vedtatt ett nytt mandat iht kapittel VII; UNOSOM var blitt til UNOSOM II med mandat som fredsopprettende operasjon. Klanene skulle avvæpnes! Jeg og 9 andre fikk stilling som eskortemannskap og livvakt for generalmajor Montgomery, som var nestkommanderende for hele UNOSOM II-operasjonen. Han var bestemt på at han ville ha nordmenn som livvakter.
Bare en drøy uke før avreise til Somalia så vi på TV at amerikanske styrker var kommet i harde kamper med klanen til Mohammad Farah Aidid, 18 amerikanere drept og to helikoptre var skutt ned. Vi så at somaliere slepte kvestede amerikanske soldater gjennom gatene. Amerikanerne utlovet dusør på Aidids hode, hvilket resulterte i at Aidid i gjengjeld utlovet dusør på bl.a. Montgomery og hans livvakter.
Dette skulle vi ned til.
Da vi reiste ned med vanlig passasjerfly så mellomlandet vi i Kenya for å bytte til et militært Hercules-fly, fordi som de sa så tålte den bedre å bli skutt på når vi skulle lande i Mogadishu.
Da vi hadde landet var det ca. 50 varmegrader i skyggen, og vi hadde reist fra Gardermoen sine 10 kuldegrader. Temperaturforskjellen var merkbar.
Så var det å fylle magasinene med skarpt, og sette seg bak på svenske Scanialastebiler og bli eskortert til vår base; i US Embassy Compound midt i Mogadishu, hovedstaden i Somalia.
Allerede noen minutter etter at vi kjørte ut fra flyplassen så knatret det ved hushjørnene like ved, vi tok ladegrep og sikret sektorene ut fra lasteplanet vi satt på. Heldigvis ble det ikke skutt rett mot oss. Hvem det gjaldt fikk vi aldri vite. Det var klan mot klan og i tillegg bandittgjenger, og borgerverngrupper. Ikke lett å se forskjell, så med mindre de skjøt direkte på oss, eller på ubevæpnede sivile så skjøt vi ikke tilbake. Unntaket var de som brukte «tyngre våpen» som maskingevær, panservernraketter o.l.
Da vi ankom Compounden ble vi presentert for kompanisjefen, og vist stedene vi skulle bo på.
Noen av oss ble innlosjert i telt, noen i murhus. Vi sov på feltsenger, og som dyne hadde jeg poncho-liner som jeg fikk av en som skulle tilbake til Norge. Myggnetting rundt senga var et must! Og så måtte vi ta malariatabletter regelmessig. Av mat kunne vi velge mellom franske, amerikanske og norske feltrasjoner, eller spise maten som ble servert i messa. Etter hvert etablerte selvfølgelig amerikanerne en burgersjappe!!
De som vi skulle rullere med tok oss godt imot. De hadde gjort en kjempejobb og var respektert hos amerikanerne. Montgomery har også ved senere anledninger skrytt av disse gutta som vi skulle avløse. Vi som var hans livvakter skulle jobbe sammen med amerikanske CID-agenter (Criminal Investgation Department, et US Army-etterforskningsorgan som også drev med bl.a. livvakttjeneste). Utenom det så hadde vi også eskorteoppdrag, f.eks. å sikre en FN-kolonne gjennom Mogadishus gater, ca. hver dag. Dette hadde vi trent mye på i Norge før avreise, taktisk eskortekjøring i opptil 90 km/t og mye annet innen livvakttjeneste.
Hver morgen fikk vi ny «intel» fra amerikanernes etterretning om hvilke kjøreruter som var «trygge». Vi kjørte i begynnelsen med hvitmalte FN-merkede Mercedes feltvogner med provisorisk monterte maskingevær (Mg3) på veltebøylen over forsetene.
Vi passet alltid på å ikke kjøre i søledammer, for det hendte at noen la miner der.
Hastigheten gjennom Mogadishus gater var vårt beste våpen. Og det at vi aldri dro ut på de samme tider eller brukte samme rute hver gang.
Senere i kontingenten fikk vi 3 stk. pansrede 6-hjulede personellkjøretøy (TPZ fuchs), med 2 MG-er på hver vogn. Vanligvis eskorterte vi FN-soldater til flyplassen eller havna.
Døgnene våre var en eneste lang vaktrotasjon, der vi roterte på å kjøre eskorte, og også med det rotere på å være sidesikrere, MG-skytter, sjåfør, vognkommandør, og å ha rydde/vasketjeneste i leirområdet vårt, og å være livvakt med CID-gutta for Montgomery, og å hvile noen timer. Men selv når vi hvilte eller sov så var våpenet alltid klar ved siden eller under hodeputa, for vi hadde skuddpremie på oss og FN lot sivile somaliere få jobbe i leieren. Det var ikke helt trygt inni leieren heller; f.eks. så var den en gang da en av våre var på joggetur at det plutselig kom nedslag fra «small arm» bare 3–4 meter fra vår mann, så grus og sand sprutet! Noen skjøt etter ham og andre i leieren fra et hustak utenfor Compounden. Vi hadde amerikanske skarpskyttere på våre egne tak for å uskadeliggjøre de som forsøkte å skyte inn mot oss, og de hadde med sine cal. 50-rifler en radius på opptil 1800 meter. Til tross for beskyttelse fra takene, så var det vanlig å gå med skuddsikker vest og hjelm inni Compounden også.
Slik gikk dagene onsdager som søndager.
Vi merket ute i gatene at det norske flagget var populært, de ropte «Norway» og vinket, og vi kastet ofte ut til dem vannflasker og godsaker som vi samlet fra feltrasjonene.
Vi besøkte også et barnehjem for foreldreløse i Nord-Mogadishu for å gi gaver. Det var en god følelse å kunne bidra litt, for selv om vi som soldater ikke hadde mye å rutte med selv så ble det ihvertfall en støtteerklæring til de modige lærerne og omsorgspersonene som til tross for krigen gav alt for barna.
Selv om vi prøvde å skape goodwill hos somalierne så måtte vi alltid passe sektorene. Vi kunne når som helst bli beskutt fra gatesmug, vinduer, hustak og biler, og ikke glem miner i vanndammer i veien. Vi hadde debrief etter hver kjøretur. Noen ganger ble vi beskutt og måtte skyte tilbake.
Jeg har en hendelse som jeg vil dele med dere;
Vi var på vei til Mogadishu Airport for å eskortere FN-personell til vår Main Base. Vi kjørte Mercedes feltvogner med maskingevær på takene, der den bakerste MG-en alltid pekte bakover, og sidesikrere, vi hadde alltid med oss militærpoliti på eskorteturene, ca. en i hver vogn. Denne gangen var jeg sjåfør på første vogn med Glocken stroppet fast på brystet på den skuddsikre vesten.
Vi holdt god fart, og tok sørover på Medina Road på vei til flyplassen. På venstre side knatret det løs bare noen meter fra vogna, og idet jeg skal til å rope «kontakt venstre, 15 meter!!», så så jeg i sidesynet at det bare var en våpenselger som demonstrerte at kalasj'en virket.
Det var varmt, og jeg hadde et trekanttørkle på hode under kevlarhjelmen for å hindre mesteparten av svetten i å renne ned i ansiktet. Selv fingertuppene svettet. Så plutselig hører jeg skyting fra høyre side, jeg rekker i sidesynet å se en ung mann med automatrifle som skyter rett på oss fra hjørnet av et smug, samtidig skyter vår bakerste MG-skytter tilbake. Vi hadde god fart så sidesikrerene rakk ikke å reagere og fortsatte å passe sin sektor. jeg fikk et glimt i sidespeilet av at den unge mannen som skjøt på oss falt, samtidig som jeg hørte at vår MG bak sluttet å skyte. Han brukte ca. 12–15 skudd, i løpet av 3 sekunder var det over, men det føltes som minutter.
Alle er avhengig av hverandre og at alle passer sin sektor for vi kan bli angrepet fra flere kanter samtidig. Like etterpå så kommer vi opp bak en hvit Lada som kjører sakte. Jeg tuter flere ganger for å få den til å flytte seg ut til siden, men han bare fortsetter å kjøre sakte midt i veien og sperre oss. Da plutselig skyter begge sideskytterene på min høyre side, og jeg tenker «faen den Ladaen prøvde å senke farten vår for at vi skulle tas i bakhold!!», så jeg gjør som vi var opplært til og gir bånn gass, krasjer hardt i Ladaens venstre hjørne og slynger den ut av veien til høyre, så jeg får «ryddet korridor» for å få kolonnen raskt vekk derfra! Jeg får oss opp i god fart igjen, og resten av turen gikk fint til vi ankom flyplassen.
Der fikk vi snakket litt om hva som hendte under turen, og de to som skjøt samtidig sist skulle bare gi varselskudd for å få Ladaen til å «høre bedre etter». Dette med kommunikasjon var et stadig problem for oss fordi vi fikk kun utlevert noen håndholdte radioer, så selvsagt var det utfordrende å informere hverandre når det smalt. Da var det livsviktig at alle forsto situasjonen og kunne jobben sin.
For noen av oss ble det å ha drept noen vanskelig å leve med selv om det jo måtte gjøres. Takket være dem så kom alle eskortemanskapene seg hjem i live. Det var en blanding av drillmessig hurtig reaksjon og ren flaks som berget oss der nede.
Vi hadde gode relasjoner med amerikanerne som vi jobbet med, og en av de siterte noe Montgomery en gang sa; hvis «the shit hits the fan» så løp bort til nordmennene, for de klarer seg alltid, de har skikkelig flaks!
Selv om vi også mistet soldater i Mogadishu så tror jeg han hadde rett. Noe av det var nok ren og skjær flaks.