Den 10.mai 1963 ba FNs generalsekretær om at ONUC skulle stå i Kongo ut september 1963. Meningen var at styrken gradvis skulle reduseres slik at den pr 1. oktober 1963 ville være nede i 6.700 mann. Blant de hvite i provinsen og på basen var stemningen laber. FNs sivile organisasjoner ville uten tvil få store vanskeligheter med å fortsette sitt arbeid blant befolkningen hvis FN troppene ville bli trukket ut. I løpet av sommeren gikk det rykter om fortsatt FN nærvær i Kongo også for 1964, men ingen visste noe sikkert. Det ble sagt at statsminister Adoula hadde anmodet om at FN i alle fall skulle beholde 5.000 mann i Kongo de første seks måneder i 1964, og at man så eventuelt kunne diskutere en fortsettelse av mandatet, eventuelt at ANC (Arme National Congolese) deretter skulle overta ansvaret for lov og orden.
I begynnelsen av september kom generalsekretær U. Thant med en anbefaling om en forlengelse av mandatet, slik at man fortsatt sikret seg med militær FN tilstedeværelse så lenge FNs sivile organisasjoner drev sine operasjoner i landet. Nå begynte det imidlertid å haste. Beslutning om endelig forlengelse av mandatet måtte være på plass i løpet av oktober, fordi man allerede hadde begynt den kompliserte og tidkrevende avvikling av FNs administrative apparat. Ved samme anledning uttalte U. Thant at FN troppene ikke var i Kongo som speidergutter, de måtte også kunne bruke makt når det var nødvendig. Dette falt noen afrikanske stater tungt for brystet, spesielt de fransktalende som gjerne så Kongo også politisk som del av "det franske interesseområdet". Men saken stod på FN agenda og det var da også statsminister Adoula som ledet Kongos FN delegasjon i første halvdel av oktober. Han forholdt seg til hva han tidligere hadde antydet, og ga sin fulle støtte til fortsatt militært FN nærvær i Kongo for 1964. Det er derfor ikke riktig som mange tror at FN måtte trekke seg fra Kongo fordi man ikke var ønsket. Faktisk var det slik at Ghana og 31 andre afrikanske nasjoner (det engelsktalende Afrika) støttet Adoulas anmodning om fortsatt militær FN innsats i Kongo i det som ble beskrevet som "the transition period" dvs. overgangperioden.
Nå ble det som mange ganger i FN en kamp om penger. FN s budsjettkomité foreslo 10.oktober at man skulle begrense FN styrken i Kongo bl.a. for å spare penger, men også for bl.a. å tekkes Storbritannia som hadde store økonomiske interesser i Katanga. Både FNs sivile og militære sjef mente at det ville bli vanskelig å utføre oppdraget med reduserte styrker, men man var villig til å forsøke. Generalforsamlingen godkjente så resolusjonen den 18.oktober, Sovjetunionen og de østeuropeiske stater stemte imot, men resultatet ble at mandatet ble redusert. Styrken skulle i fortsetningen, dvs. fra 1. januar 1964, bestå av 5.350 mann, 10 fly og 5 helikopter. Det var mye for lite, og innebar faktisk begynnelsen til slutten for FNs militære nærvær i Kongo. Det visste vi ikke da, men vi hadde en anelse.
På Kamina-basen var man allerede fra l. juli klar over at styrken ville bli skåret kraftig ned. Man så det bl.a. på flytrafikken som ble drastisk redusert. FNs kontrakter med de sivile flyselskapene ble sagt opp, og dermed forsvant alle fly av typen DC 4 og DC 6. All gods- og persontrafikk skulle nå i teorien besørges av de lange mindre DC-3erne som ikke på langt nær klarte å ta unna for verken gods- eller personelltrafikken. For eksempel så ble det kaos i posttrafikken, og i Leopoldville satt man snart med en backlog på 25.000 kilo. Det var ikke uvanlig at personell på tjenestereise måtte risikere å vente både en og to uker på flyplass fra Leopoldville til Kamina. Svenskene improviserte og reddet situasjonen ved å ta i bruk det C-46 flyet som opprinnelig var "moderfly" for de svenske jagerfly på basen, og slik lyktes man å få overført resten av godset som hadde hopet seg opp i Leopoldville.
Situasjonen ble imidlertid nå en helt annen enn hva den tidligere hadde vært. Det ble ikke lenger mulig å bruke FN fly til permisjonsreiser, og tjenestereiser ble enten utsatt eller henvist til "bruk av annet ferdselsmiddel" noe som i beste fall gjorde at man fikk dager og netter på veiene, og etter hvert som jernbanen kom i gang fikk man også henvisning til tog. I praksis var dette løsninger man ikke kunne leve med, og det meste av personelltrafikken stoppet opp. I løpet av høsten var situasjonen i beste fall uklar. Det var ikke lenger mulig å få klare ordre om hvor lenge FN-troppene skulle bli, og heller ikke hvordan det skulle gå med Kamina-basen. Alle rekvisisjoner og beslutninger ble kortsiktige, og man mistet perspektivet på tjenesten. Skulle vi evakuere eller overlate basen til ANC, i så fall hvorledes og når, eller skulle vi bare avmarsjere når tiden kom?
Den 3.oktober meldte svenskene at de hadde fått ordre om å planlegge med et "etterparti" på 200 mann som skulle "lukke og slukke" frem til tredje uke i desember, dvs. de skulle være ute før jul. Det var greit nok, skulle de, skulle vi! Den 14. oktober reiste forpartiet og allerede dagen etter avgikk første pulje på 176 mann. Den 19.-21. november reiste ytterligere 193 mann. FNs tekniske styrke hadde i begynnelsen av november blitt redusert fra 36 til 9 mann inkludert sambandspersonell, og i midten av desember var det bare 5 mann tilbake herav 2 nordmenn Basen ble drevet på "sparebluss", hvilket i praksis artet seg slik at man tynnet ut frem mot julen 1963. Fra november hadde man begynt å trekke inn bataljonens uteposter, og den 10.desember 1963 var alle gjenværende svenske tropper samlet på Kamina. FNs kontroll med "Kamina-sektor" var dermed opphørt, men ansvaret for selve basen var ikke avklart, og det ble besluttet at mens alle andre dro hjem, så ville svenskene opprettholde en redusert kommando til den endelige avløsningen fant sted.
I midten av desember 1963 ble derfor den svenske bataljon XX avløst av det som ble Sveriges siste kontingent i Kongo, en sterkt redusert bataljonsgruppe BN XXII under kommando av oblt W.Thams. Resterende svensker og nordmenn på basen fikk siste fly hjem til Jul 1963.
Resten er historie. Bataljonsgruppen-Thams fikk allerede 12. januar 1964 ordre om å forflytte seg til Luluabourg. I Leopoldville var det i mellomtiden nedsatt en gruppe som skulle planlegge overføringen av Kamina-Basen tilbake fra FN til ANC. I kommisjonen satt det bl.a. et medlem av Kongos og et medlem av Belgias regjering pluss to FN representanter. Det ble avtalt at FN først skulle overlevere basen til Belgia, som deretter skulle overlate den til Kongo. Den planlagte flaggseremonien kom imidlertid til å bli en sak utelukkende mellom FN og Kongo. Den 25. februar 1964 strøk man så FN flagget som deretter umiddelbart ble erstattet av Republikken Kongos flagg, og FNs militære innsats i Kongo var over. Pussig nok ble FNs sivile organisasjoner værende i Kongo også i de neste 40 år, men militært sett måtte det rundt århundreskiftet nok et militært mandat til for å rette opp på 40 års krig, og fortsatt er vel ikke siste ord sagt.
Publisert med tillatelse av Lars Reiermark. Utdrag fra en artikkelsamling laget i forbindelse med ONUCs 50-årsjubileum i juni 2010. Umerkede bilder av Eirik Jørgensen.