Natt til 1. desember gikk alarmen, det var bare å få på seg utstyret og møte i ops. Der fikk vi høre at en dansk beltevogn hadde veltet nord for Doboj og trengte berging. Som NK i bergingstroppen tok jeg vakter for å avlaste troppen. Vi hadde 24 timer beredskap for å hjelpe til med frigjøring og berging ved trafikkulykker, vi hadde også med en SISU fra Teknisk kompani som force protection.
Vi fikk kartreferanse og kjørte sørover mot Doboj. Vi tok av hovedveien og stoppet for å konferere kart og GPS, da hørte vi en høy brumming og bakken ristet. Det var en dansk bergepanser, de fortalte at det var en Leopard stridsvogn som hadde veltet og vi var velkommen til å hjelpe, bare følg etter.
Etter en lang kjøretur på smalere og smalere veier kom vi til en bro som besto av en betongplate over en liten elv. Vi så buken på en Leopard og to belter ute i elven ved siden av broen. Stridsvogna hadde bommet på brua og veltet utenfor. Det var allerede mye aktivitet der, to av mannskapene hadde evakuert gjennom en luke i buken. Vognkommandøren hadde stått i tårnluken og lå nå under stridsvognen sannsynligvis død og skytteren hadde fått beinet i klem mellom bakstykket på kanonen og taket og satt fast inne i vognen.
Når stridsvognen veltet ut i vannet fungerte den som en demning i elven slik at vannet inne i vognen steg, det var risiko for at skytteren skulle komme under vann og drukne. Stridsvognen måtte løftes slik at trykket på bakstykket løsnet for å få løs skytteren. Den danske bergepanseren hadde ikke kran til å løfte den veltede stridsvognen og vår Scania bergingsvogn hadde heller ikke mulighet til å løfte en leopard med mineskjær påmontert. Den veide ca. 60 tonn. Denne spesielle vognen med mineskjær ble kalt Dragen av lokalbefolkningen.
Sanitetssoldatene jobbet inne i vogna for å holde varmen i skytteren. Det var kaldt, det snødde og vannet var nær frysepunktet. Det ble forsøkt gravd rundt vogna for å prøve å holde vannet unna. Danskene hadde en mobilkran i Doboj som var på vei til ulykkesstedet. Men veien var smal slik at de ikke kunne passere våre kjøretøy.
Ved henvendelse til 9 angående minesituasjonen i området fikk jeg tilbakemelding at det var usikkert, skulle jeg utenfor vei måtte det vurderes på stedet. Ved siden av veien lå et jorde det var dyrket mais på og det så ut som det var høstet i år, altså sannsynligheten for miner er liten. Jeg rygget bergingsvogna utpå, så dersom det var miner ville de gå av ved bakhjulene. Det gikk bra og veien var fri for mobilkrana. Den kom snart og løftet opp stridsvogna slik at skytteren ble frigjort og sendt av sted med sanitetspersonell.
Vi ble igjen for å hjelpe mannskapet på bergingspanseren å snu stridsvogna slik at det var mulig å berge ut den forulykkende vognkommandøren. Når dette var gjort hadde ikke danskene behov for mer hjelp og vi koblet sammen SISU og Scania (meget dårlig vei så SISU måtte dra ut bergingsvogna) og kjørte ut av området. På veien ut kjørte vi forbi etterlatenskaper etter krigen slik som skyttergraver og stillinger. Når vi kom tilbake til camp Modrica ble det debrief og klargjøring for ny vakt.